Research Catalogue

HEIMILDALEIKSÝNINGIN: FÚSI, ALDUR OG FYRRI STÖRF. UM VERKIÐ: Fúsi, aldur og fyrri störf er heimildaleiksýning um Sigfús Sveinbjörn Svanbergsson. Verkið var frumsýnt 17. nóvember á Litla sviði Borgarleikhússins og var sýnt frá haustinu 2023 til vorsins 2025. Í sýningunni fer Fúsi yfir ævi sína og valin atriði úr fjölbreyttu lífi hans eru færð í leik- og söngbúning með aðstoð leikara og söngvara. Verkið fór í leikferð til Leikfélags Akureyrar og var sýnt á 80 ára afmæli Leikfélags Sólheima á Sólheimum í Grímsnesi. Fúsi er húmoristi, fótboltaáhugamaður, leikari, söngvari og lífskúnstner sem minnir okkur á að lífið er alltaf þess virði að lifa því þó að stundum sverfi að. Hindranirnar í lífi Fúsa hafa eflt hann og hvatt hann til að lifa lífinu til hins ítrasta með fötlun sinni og njóta hvers einasta dags. Stundum er lífsreynsla þó þess eðlis að aldrei verður fyllilega hægt að komast yfir hana, sama hversu jákvæður og sterkur einstaklingur er. Sýningin byggir á viðtölum við Fúsa, sem Agnar Jón Egilsson frændi hans og leikstjóri sýningarinnar tók við hann á meðan covid faraldrinum stóð. Tilurð sýningarinnar er því samband frændanna Fúsa og Agga og samverustundir þeirra. Í samstarfi við sviðslistaframleiðandann Monochorme og MurMur Productions LEIKARAR: Sigfús Sveinbjörn Svanbergsson, Agnar Jón Egilsson, Vala Kristín Eyríksdóttir, Þórunn Arna Krjistjánsdóttir, Halldóra Geirharðsdóttir, Bergur Þór Ingólfsson og Egill Andrason. Leikstjóri: Agnar Jón Egilsson Höfundar: Agnar Jón Egilsson og Sigfús Sveinbjörn Svanbergsson Leikmynd og búningar: Svanhvít Thea Árnadóttir Aðstoðarleikstjóri: Ástbjörg Rut Jónsdóttir Tónlistarmaður. Egill Andrason Aðstoð við söng: Gísli Magna Framkvæmdastjórn: Davíð Freyr Þórunnarson fyrir MUR MUR Production. Tilnenefningar og verðlaun: Sýningin fékk Múrbrjótinn, viðurkenningu Landssamtakanna Þroskahjálpar árið 2024. Múrbrjóturinn er veittur þeim sem þykja hafa skarað framúr í að ryðja fötluðum nýjar brautir í átt til jafnréttis. Í rökstuðningi kom fram að verkið hlyti m.a. viðurkenninguna á forsendum þess að í Fúsi, aldur og fyrri störf sé skrifað og leikið af leikara með þroskahömlun og að það sé í fyrsta skipti sem slíkt gerist í atvinnuleikhúsi á Íslandi. Fúsi, aldur og fyrri störf fékk einnig hvatringarverðlaun ÖBÍ árið 2024. Hvatningarverðlaunin eru veitt þeim sem hafa með verkum sínum stuðlað að einu samfélagi fyrir alla og endurspegla nútímalegar áherslur um þátttöku, sjálfstæði og jafnrétti fatlaðs fólks. Fúsi, aldur og fyrri störf hlaut tvö Grímuverðlaun árið 2024, leikstjóra ársins og Sprotann (hvatnigarverðlaun Grímunnar). En sýninginn fékk samtals fjórar tilnefningar til Grímunnar 2024, fyrrnefndar tvær ásamt Sýningu ársins og Leikara ársins í aukahlutverki (Agnar Jón).

This exposition gathers all the essential information needed to get started with the Research Catalogue (RC) platform at the Iceland University of the Arts (IUA). It offers a clear overview of how to create a profile, start an exposition, and navigate the basic functions of the platform. The goal is to provide staff with a central reference point for working with RC in the context of artistic research and institutional use.

This exposition or archive is a work in progress, under construction, for gathering material of encounters with junipers.

The collaborative process that has fostered the texts in this anthology started with two questions: What does it mean to be a curator who writes, and, more specifically, how can curators write about textiles? Curatorial practices vary just as much as do curators’ interest in and capacity for writing. At the same time, there are prevailing opinions about, and institutional demands on, what kinds of texts curators should provide for audiences, for instance as contributions to art discourses in the form of catalogue essays and the like. The Community of Writers was set up to create time and space to retreat from these outside opinions and demands and to let curiosity and the joy of writing be the driving forces of the writing process. I have had the pleasure of leading this process and am indebted to the individuals who formed the Community of Writers for newfound insights into textile art and the role of textiles in society. The writing process challenged the contributors’ own writing practices, sparked their enthusiasm, playfulness and criticality pushed the project further. Our conversations have deepened and become more entangled over time, and the reader can find traces of this in the texts in this volume.

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.