Research Catalogue

WITHDRAWING THE PERFORMER WITHDRAWING THE PERFORMER is conceptualized and conducted collaboratively by Charlotta Ruth (SE/AT) and Jasmin Schaitl (AT). The starting point are two artistic practices based on methods of mindfulness and game/play; Performances for the Mind and Choreographic Clues. These two individual perspectives on participation emerge from the project leaders’ ongoing artistic research and merge in their common artistic curiosity in the facilitator role and facilitating the creation of immaterial material. Accompanied by neuroscientist and performer Imani Rameses (US/AT) the research asks: How does immaterial material perform within participatory situations? What role does participatory setting play and how does participation differ if situations are communicated as a workshop, a treatment, a practice or a performance? How can neuroscience support how immaterial and participatory art practices are developed and described? What relation exists beyond involvement and how can a participant become the situation rather than being part of a situation? What has to occur in the mind and body for this to happen? Through practice and dialogue conducted with experts in the fields of contemplative sciences, sound art, choreography, game art and somatics, the research explores how input from participants (e.g. memory, thought, emotion) can be placed at the centre of a flexible yet framed performance situation. WITHDRAWING THE PERFORMER was realised in collaboration with the Angewandte Performance Laboratory 2021-2022. In the course of the project, a lecture was given at the Center for Didactics of Art and Interdisciplinary Education, and a public series was realised at Kunsthalle, Wien & Angewandte Performance Lab. Collaborating expert practitioners and dialogue partners are: Philipp Ehmann (AT), Nikolaus Gansterer (AT), Mariella Greil (AT), Dennis Johnson (US/AT), Anne Juren (FR/AT), Krõõt Juurak (EE/AT), Imani Rameses (US/AT), Christian Schröder (AT), Lucie Strecker (DE/AT).

This exposition or archive is a work in progress, under construction, for gathering material of encounters with junipers.

In this exposition, I discuss the multimedia installation "Esparto, approached", to which I opened doors last May 10th, 2025, in Organo Hall, Helsinki Music Center. "Esparto, approached" is the first of a series of three installations representing the artistic component of my doctoral degree at the Sibelius Academy, Uniarts Helsinki. The research project in which this installation is contextualized is currently titled "Listening through remembrance: An autoethnography of presence in the age of disposability". In this artistic research, the notions of listening, remembering, and presence-making are interwoven in an attempt to understand how we confer meaning and value on things despite our embeddedness in a world of disposable nature, where things are susceptible to being quickly discarded, replaced, and, therefore, forgotten. This exposition opens up a space of reflection in the aftermath of "Esparto, approached". The installation represented a collective recall of the field practice that led me to search for signs of durability in abandoned contexts of my homeland in rural Southeastern Spain. This exposition poses the following questions about it: What happened? (Description); What does "what happened" mean? (Analysis); And, how does "what happened" keep happening now? (Further becomings). The objective of creating an online exposition right after the event is to open a window to the reflective process of this investigation before its completion, thus making visible its traces. The process itself is therefore turned into an accessible outcome that manifests the continual nature of the project as a whole.

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.

Home page of the Journal of Sonic Studies