Research Catalogue

Beröringspunkterna mellan språk och musik har intresserat många genom historien och i denna exposition står sambanden mellan muntligt berättande på dialekt och musikalisk interpretation samt komposition stå i fokus. Ann Elkjär är flöjtist och doktorand i musikalisk gestaltning, och i doktorandprojektet utforskas en nyfikenhet på muntligt berättande: Vilka musikaliska element går att hitta i muntligt, dialektalt, berättande och hur kan de omformas till kompositoriska och interpretatoriska redskap? Frågorna utforskas i ett samarbete med tonsättaren Ida Lundén, och expositionen bygger på en analys av videodokumentation av den kollaborativa kompositionsprocessen. Arkivinspelningar av värmländskt berättande utgör ett centralt material, där fragment av äldre berättares röster processas och spelas upp med rullbandspelare i dialog med soloflöjtstämman. Genom rullbandspelarna ges möjligheter att skapa loopar som även återspeglas i flöjtstämman, och på detta vis utforskar verket hur element i muntligt berättande kan omformas till musikaliskt material. English: The intersections between language and music have long intrigued scholars, and this exposition centers on the relationship between oral storytelling in dialect and musical interpretation. Ann Elkjär, flautist and PhD student in musical performance, explores the reflective spaces that emerge in the interstice between language and music. The research questions guiding the PhD project are: What musical elements can be identified in oral storytelling in dialect, and how can these be transformed into compositional and interpretative tools? To investigate these questions, Ann Elkjär collaborates with several composers. This exposition presents the collaborative compositional process between Elkjär and composer Ida Lundén. Archival recordings of storytelling in the Värmland dialect serve as a central material, where fragments of an elderly narrator’s voice are processed and played back via reel-to-reel tape recorders in dialogue with the solo flute part. The use of tape recorders enables the creation of loops, which are mirrored in the flute part, thereby exploring how elements of oral storytelling can be transformed into musical material.

Exploring methods of connecting thinking to space and embodiment in a research that looks at the connection between mental images, language and the body through felt experience.

Timelessness and temporality (Kruse, 2011) are widely studied topics in the classical music of the second half of the 20th century and the 21st century, mainly concerning the perspective of musical composition and auditory perception of music. But what is the perspective of temporal layeredness in the performer’s experience? This quote offers a starting point (Noble, 2018): “music whose temporal organisation optimises human information processing and embodiment expresses human time, and music whose temporal organisation subverts or exceeds human information processing and embodiment points outside of human time, to timelessness .” Specialized in the repertoire of Karlheinz Stockhausen, I want to investigate the role of temporality in music from the perspective of a performer. I will delve into the richness of different layers of temporal awareness in an artistic experience through experiential, embodied, and sensorial knowledge, using different temporal compositions by Stockhausen as case studies: HARMONIEN (2006) for flute solo,, Xi (1986) for flute solo and STOP (1969) for ensemble.

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.

Home page of the Journal of Sonic Studies