Research Catalogue

Tässä ekspositiossa (KAS-kuvagalleria) voit tutustua KAS! Kontula Art Schoolin aikuisten kollektiivin jäsenten elokuussa 2024 toteuttamaan Taking Some Space -seinämaalauskokonaisuuteen ja työskentelyprosessiin. Maalauspaikka (Emännänpolun alikulkutunneli) sijaitsee Kontulan ostarin välittömässä läheisyydessä. Ekspositio mukailee taiteellisen toimintani logiikkaa: toiminta sijoittuu konkreettiseen paikkaan, Itä-Helsinkiin ja Kontulaan, kartalle. Maalaamme kartalta tarkemmin rajattua paikkaa, jonka ympärille alkaa kokoontua toiminnan myötä joukko erilaisia ihmisiä, jotka tekevät erilaisia taideteoksia. Nämä ihmiset tekevät samalla myös paikan: ottavat sen haltuun ja määrittelevät sen käytöstä. Eri ihmisten kokemukset paikasta voivat vaihdella ja olla myös ristiriidassa keskenään, jolloin paikkaan kohdistuu erilaisia taiteellisia ja sosiaalisia neuvotteluja. Mitä syvemmälle paikkaan sukeltaa, löytyy sieltä myös kaikki se hiljainen tieto, joka näkyvien teosten pinnan takana on olemassa. Tätä hiljaista tietoa pyrin avaamaan (yhteisö)taiteellisen (toiminta)tutkimukseni avulla. KAS katutaidekartalla näet myös aiemmin Kontula Art School -hankkeen aikana (2019-2025) toteutettujen julkisten ja yhteisöllisten teosten sijainteja ja nimiä. Kuvagallerian prosessikuvien valinnassa olen käyttänyt (tutkimus)eettistä harkintaa. Olen myös halunnut nostaa esille erityisesti erään työparin teosta, joka kärsi maalausprosessin aikana sekä töhrimisestä että kriittisesti keskeneräisen teoksen päälle ennenaikaisesti levitetyn suoja-aineen ja sen poistamisen aiheuttamista vahingoista.

Insubordinate Costume: Inspiring Performance presents a comprehensive study of historical and contemporary examples of scenographic costume – the type of costume that creates an almost complete stage environment by itself, simultaneously acting as costume, set and performance. This book provides readers with an overview of the costumes, designers, context and theory that have contributed to the emerging field of ‘costume as performance’. Focusing on artists and their creative approach to space, form, materials and movement, the book looks at iconic figures such as Loie Fuller, Oskar Schlemmer and Leigh Bowery, amongst contemporary examples of practitioners that are blurring disciplinary boundaries between fashion, dance, performance and theatre. The book includes chapters by Dr Sofia Pantouvaki, who focuses on performance costume as a means of research; Christina Lindgren, who presents the findings of the four-year Costume Agency project at Oslo National Academy of the Arts in Norway; Charlotte Østergaard, who discusses the implications of 'Listening with costume' and Felix Choong, writing on 'Contemporary Runways, Contemporary Costumes'. The final part of the volume, 'The Practitioners’ Voice', examines current practice through interviews and contributions from key practitioners.

The Tarot Walk Part of Elinor Rowlands' practice based research in autistic stimming as artistic methodology

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.

Home page of the Journal of Sonic Studies