Arbeidstittel: Lilleaker Folkets Hus
Slik jeg husker det, startet arbeidet med dette prosjektet opp som en kartlegging av samarbeidspartner Frank Havrøy sine minner fra Lilleaker. Et område som forøvrig delvis overlapper med det området der jeg selv vokste opp. Det må ha vært 16. november 2017. Det står i hvertfall denne datoen på et av fotografiene jeg tok med smarttelefonen.
Første kapittel: Frank – Solo
Med et enkelt spørsmål fra meg, var vi i gang: “Kan du med lukkede øyne, gå, i dette rommet, fra der du vokste opp og til et annet viktig sted i din oppvekst?”
Frank gjorde dette, og i enden av rommet og turen kom han til Folkets Hus på Lilleaker. Utifra dette kartla vi turen i detalj og markerte de stedene han stoppet opp og re-visiterte. Videre arbeidet vi med hvert av disse konkrete stedene for å utvide minnene om dem, enten det var sanselige minner eller narrative bruddstykker som best lot seg gjengi med ord.
I det senere arbeidet bøyde vi formen som denne turen utgjorde, slik at startpunktet og sluttpunktet møttes. Med andre ord at huset Frank vokste opp i, og Folkets Hus møttes. Se bilde nummer 2 over.
Med utgangspunkt i dette så jeg muligheten for å iscenesette materialet i et rom sammen med Frank. Først og fremst som et eksperiment. Utforskningen handlet på mange måter om å forflytte denne turen og disse stedene til et konsertlokale, fortette de geografiske punktene og ta vekk store deler av transportetappene mellom punktene. Jeg ønsket å utforske hvordan et intimt format ville fungere, og foreslo derfor at vi skulle gjøre dette for én og én publikummer av gangen. Siden det visuelle og topografiske, det stedspesifikke, var fjernet til fordel for et konsertlokale – vi skulle altså ikke gå den konkrete turen fra Haråsveien til Lilleaker Folkets Hus – ønsket vi å dekke til øynene til hver publikummer. Gjennom de gjenstående sansene skulle denne utforskningen utarte seg.
Men først ønsket jeg å gå ruten selv og forsøke å finne de stedene Frank hadde beskrevet i detalj. Dette skulle vise seg vanskeligere enn antatt. I korte trekk ble de stedene jeg fant og det lydlige materialet jeg gjorde opptak av, en blanding av det Frank forbant med disse stedene og det jeg selv fant der. Dette møtet var på mange måter konstruktivt og gjorde meg mer tilstede i arbeidet. Det skapte også en effekt av at to ulike tider foldet seg inn i hverandre. To ulike personers utforskninger ble flettet sammen.
I desember dro vi sammen til Lilleaker Folkets Hus for en befaring, hvorpå vi rett i etterkant gjorde en kjapp kartlegging av personer, elementer, musikalske minner, foreninger, begivenheter osv., som knyttet seg til huset.
Noen dager senere begynte jeg å konstruere en anordning for nær-høyttalerne, oppheng for forsterker og to iPader som etterhvert ble sendt til sveising.
Det lydmaterialet jeg nå hadde, ble satt sammen med det øvrige materialet til en totalitet av lyd, narrative bruddstykker, lukter, bevegelser, med mer. Med noen enkle rekvisitter; fire høyttalere i rommet, samt den spesialkonstruerte stolen på hjul med nær-høyttalere rett ved publikummets ører, iscenesatte vi dette materialet på basis av et partitur eller manus. Et knippe inviterte publikummere deltok.
Nærmest som en bieffekt av arbeidet, oppdaget jeg at det å sitte blindet i en stol som rulles rundt, gjør at man relativt raskt mister oversikten over tid og sted. Opplevelsen av avstanden mellom de ulike stoppunktene forsvant, og hvor en faktisk befant seg ble utydeliggjort i sammenheng med dette og det virtuelle aspektet ved det man sanset gjennom turen i rommet.
Utprøvningen vi nå hadde gjort, var noe i seg selv. Men det var også et materiale som kunne vært videreutviklet gjennom ytterligere utforskning innenfor et likt oppsett, med basis i den samme situasjonen og relasjonen med publikum. Jeg satt dessuten igjen med et inntrykk av at det hadde vært mulig å bearbeide materialet slik at det kunne fremstått som mer abstrakt. Jeg var simpelthen fristet til å undersøke de mer lydlige og fenomenologiske sidene av det vi hadde utforsket, kanskje i større grad enn de mer biografiske og språklige. Det gjorde jeg ikke. Muligens hadde det noe med forsinkelsen som oppstod i prosjektet å gjøre. Mellom mars og november 2018 arbeidet jeg med andre prosjekter. Eller så hang det rett og slett sammen med ønsket om å utforske materialet kollektivt, både i prosessen, men også gjennom fremførelsen.
Tilbake stod visningen vi gjorde for en håndfull publikummere, samt noe dokumentasjon. Det lydlige materialet kan også høres som et lydbilde eller hørespill:
Istedenfor å arbeide videre med den konkrete situasjonen beskrevet over, ble noen elementer tatt videre i det påfølgende arbeidet. Først og fremst handlet det om å lokalisere minner ut fra konkrete steder og forfølge det materialet som fremkom av denne undersøkelsen. Samtidig ble reisen fra Frank sitt barndomshjem til Folkets Hus en metafor for det ønsket jeg selv hadde liggende etter arbeidet med «Her». I «Her» var en persons kropp og historier hovedfokuset. Nødvendigvis vil et slikt prosjekt nettopp dreie seg om det personlig erfarte og formidlede. Selv om oppmerksomheten ledes utover mot sider av livet, menneskelige relasjoner og samfunnet denne kroppen står i forbindelse med, vil disse forbindelsene på ulike vis hele tiden lede tilbake til denne kroppen og denne personen. Tilbakekoblingen til den konkrete personen og kroppen i «Her» var sterk. Var det mulig å igjen ta utgangspunktet i personlige erfaringer og erindringer, men bringe det videre – la det utgå i større sløyfer, møte samfunnet og andre historier, vel så mye som det private?
Jeg så innledningsvis faren for at dette potensielt sett selvsentrerte perspektivet ville gjenta seg, om enn i en annen form med helt andre kvaliteter, i samarbeidet med Frank. Denne personlige inngangen var jo tilstede i det innledende arbeidet, som et sted å starte. Men da Frank endte ved Folkets Hus, opplevde jeg dette som en frigjørende og samtidig kjærkommen mulighet til å sette individet tydeligere i forbindelse med noe kollektivt, noe utenfor en selv eller noe større som en var en del av. Det var så og si der allerede i Frank sin biografi. Jeg kjente også interesse for å jobbe med et konkret sted, kanskje nettopp i kontrast til «Her», hvor vi brakte det personlige og stedsspesifikke inn i en teatersal.
Folkets Hus var et sted Frank hadde en sterk tilknytning til. På samme tid var det et hus og en bevegelse jeg, i motsetning til Frank, ikke hadde noe forhold til. Hvordan ville det fortone seg å være gjest et slikt sted? Gjest i kompaniskap med Frank.
Samtidig, huset representerer også en æra som preget min oppvekst så vel som det politiske og ideologiske landskapet i hele forrige århundre. Og politikk og kultur hang tett sammen, det kom til syne i Folkets Hus på Lilleaker. Som forsamlingssted har det rammet inn alt fra partimøter til konfirmasjoner, teaterforestillinger, korøvelser, begravelser og kinodrift. Det er en langstrakt og innholdsrik historie som dannet bakteppet for vårt arbeide. En historie og ideologi som ble representert og uttrykt i de ytringer som fødtes av arbeiderbevegelsen.
Det er jo på sett og vis en kjensgjerning at det håndfaste ordet og det konkrete uttrykket i arbeiderteateret så vel som i arbeidersangene, stod i kontrast til deler av det arbeidet vi gjorde. Eller sagt på en annen måte, denne tosidigheten, som jeg forøvrig opplevde er sterkt tilstede i Frank sin bakgrunn og praksis som sanger og skuespiller, skapte et kreativt felt for meg å arbeide i og med. Underveis i prosessen kom personer med tilknytning til huset innom. De var nysgjerrige på hva vi drev med og hva vi lagde, og hvilke sanger vi kom til å synge.
Jeg husker at det oppstod en sak i mediene en av dagene vi jobbet ute på Lilleaker som således er symptomatisk og interessant. De folkevalgte fra Arbeiderpartiet i Søndre Land ville ikke ha kunst tiltenkt et eldrehjem som var «abstrakte greier som ikke kan forstås»[1]. Hvor i krysningspunktet mellom forståelig og uforståelig kom jeg og Frank til å plassere arbeidet vårt? Hvor skapes rammene og avgrensningene for disse to begrepene? Hvordan ville det vi lagde bli tatt imot av det lokale publikum som hadde åpnet huset for oss? Hvordan ville deres oppfatning og erindring av huset møte våre bearbeidelser?
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Det påfølgende arbeidet startet opp igjen i november 2018. Da besøkte Frank og jeg Arbeiderbevegelsens arkiv og biblioteket på Youngstorget i Oslo. Det meste av arkivet og etterlatenskapene fra Lilleaker Folkets Hus var plassert der, og det opplevdes som viktig å kikke på dette materialet. I flere timer bladde vi gjennom dokumenter av ymse slag. Kanskje ikke unikt som sådan, i driften av de fleste Folkets Hus akkumuleres dokumenter som viser sider av virksomheten. Men likevel, å kjenne på arkivets materialitet og bla seg gjennom dokumentene, gir en erfaring av mengden og det nitide arbeidet som har blitt lagt ned i driften av huset. Det være seg medlemsregistre, oversikter over hva som ble solgt av drikkevarer ved ulike anledninger, vederlag for å vise film, klager på at aldersgrensen brytes ved de samme filmvisningene, oversikter over billettinntekter, brev om ansettelser, brev om oppsigelser, rekvirering av bygningsmasse til militært formål, lånedokumenter, gjeldspapirer, infoskriv om brannbomber, korrespondanse med sentralledelsen i partiet, korrespondanse med lokallagene, bygningstegninger, kontrakter, rapporter, formålsparagrafer, lover, reglementer, annonseringer av 1.mai-feiringer, regler for bruk av bygget, lapper og notater. I tillegg en rekke manus, underholdningsforslag, pamfletter, taler og sanger.
Samtidig viser dokumentene også i glimt av alt det som ikke er dokumentert i papirform, men som befinner seg andre steder, i andre minnekulturer.
Fem arbeidersanger
Samme høst var jeg en tur i København. Der kom jeg over en LP-plate i en bruktbutikk, som jeg kjøpte og tok med meg hjem.
De nordiske arbeidersangene gikk på platespilleren i flere dager. Ikke bare er musikken velkjent, den har i det store og hele likhetstrekk med de korpsmarsjene jeg spilte som barn, men i tillegg synges det tekster med oppbyggelig og ideologisk innhold. Hva synges det om i disse sangene? Hva uttrykker de og hva er de et uttrykk for? Og hvem synger disse sangene i dag, og med hvilken stemme? Spørsmålene fikk meg til å undersøke et knippe av disse sangene både lydlig og tekstlig.
I korte trekk eksperimenterte jeg med å legge fem arbeidersanger oppå hverandre i tid, og prøve meg frem med en form for tekstlig og lydlig gjennomslag. Ved å la tekstbrokker fra hver av de fem sangene tidvis slå igjennom – litt slik jeg husker fra jeg var barn skjedde på det siste eksemplaret i en bunke ark i en blåkopi – ønsket jeg å lage en mosaikk basert på disse fem sangene. Dette lappeteppet eller syntesen, alt ettersom hvordan en oppfatter det, ville fremkomme som en ny tekst, en ny sang. Gjennom dette arbeidet kom jeg tettere på den klangkroppen som arbeiderbevegelsenes musikk utgjør. Samtidig fikk jeg kjenne på kroppen og med stemmen de ord som brukes, og ikke minst den metaforikk som over tid er utviklet i bevegelsen og som manifesterer seg i sangene. Ved å sette ned tempoet og dra materialet ut i tid, ønsket jeg å undersøke ordene klanglig. Samtidig ville langsomheten motsi iveren i marsjtempoet og heller skape en opplevelse av sørgemarsj. Undringen min gikk dermed mot hvordan denne musikken kunne fungere som en mer ambient atmosfære og hvordan dette materialet kunne resonnere i omgivelsene.
Da jeg på samme tid ble spurt av Spikersuppa Lydgalleri om å gjøre noe der i februar den kommende vinteren, var dette en unik og interessant mulighet til å undersøke materialet i tilknytning til et historisk og sosialt sted, og ut fra de lydlige undersøkelsene jeg allerede var i gang med. Det var jo Christiania Spikerverk som i 1956 påtok seg å sette i stand dette området av Eidsvolls plass, hvor en dam ble etablert, derav «Spikersuppa», samt en liten øy med Arne Vigelands hjorteskulpturer. Slik sett er industrien og arbeiderbevegelsen plantet midt mellom Nationaltheatret og Stortinget. Forøvrig var Spikerverket i likhet med de fleste industribedriftene på Lilleaker, eid av O. Mustad & Søn. På 90-tallet ble det etablert en skøytebane i Spikersuppa betalt av Narvesen. Området er på grunn av dette relativt folksomt også på vinteren. På hver side av plassen ligger rekker av bygninger med kontorer og restauranter, og handelsstanden er også tydelig tilstede. Stortingsgata og Karl Johans gate danner to korridorer mellom øst og vest, og rekkene med bygg skaper to vegger som avgrenser området.
På samme tid som jeg arbeidet med disse fem arbeidersangene og reduksjonen av tekstene, kom jeg over noen steiner som lå i en søppelhaug i forbindelse med byggingen av Spikkestad kirke- og kultursenter. Det var litauiske og polske fremmedarbeidere som hugget til og la disse steinene i forbindelse med byggingen av kirken. Senere viste det seg at steinen antageligvis var importert fra Portugal eller Kina. Jeg tok en håndfull av disse tunge steinene med meg i bilen. Det var en ren innskytelse der og da, men i løpet av noen dager bestemte jeg meg for å trykke de reduserte tekstene fra arbeidersangene på disse steinene.
Tidligere hadde jeg vært i kontakt med Jølstad Gravstein i forbindelse med to dødsfall i familien og jeg dro til dem for å få gjort arbeidet med å sette tekstene i steinene. Gjennom å ta bort ytterligere tekst og justere tekstene sammen med Kim Nilsen og Jens Åge Kilen, kunne vi med 6 bar sandblåse teksten inn i fem steiner og sette svart farge.
De fem arbeidersangene ble ved ulike tidspunkter avspilt mellom 3. februar og 27. februar 2019.
Arbeidstittel: Lilleaker Folkets Hus
I ukene frem mot 4. mai 2019 arbeidet jeg med ett knippe scener basert på et relativt vidt tilfang av arkiv- og minnemateriale. Disse scenen var grunnlaget for visningen vi skulle ha denne lørdagen i mai.
Programmet til visningen ble laget av meg og inneholdt foruten opplysninger om de ulike scenene, også det arkitektoniske grunnrisset for husets første etasje, en liten lapp vi fant i arkivet og “Love for Lilleaker Samvirkende Arbeiderforeninger” anno 1923.
I arkivmaterialet vi fant fra Lilleaker Folkets Hus på Arbeiderbevegelses arkiv og biblioteket, dukket det opp diverse utkast til taler og foredrag. En av disse talene brukte vi som grunnlag for første scene. «Velkommen» var basert på «Til konferansieren» fra Kabaret-Program nr. 2 utgitt av Arbeidernes Opplysningsforbund.
Scene 1
I det samme arkivmaterialet kom vi over en rekke hefter sendt ut av Arbeidernes Opplysningsforbund. I ett av disse heftene fant vi «Tre bidrag til kabaretprogrammet» av Dorian Red alias Arne Paasche Aasen. Tekstene var antageligvis skrevet i 1948. På basis av dette materialet lagde jeg tre ulike scener.
På samme tid minnet Frank meg på at komponisten Witold Lutoslawski bodde i Ombergveien 6, ikke langt unna der Frank vokste opp. Hvilke av de fire husene, A, B, C eller D, husket han ikke. Komponisten bosatte seg på Lilleaker på midten av 80-tallet og levde og virket der frem til han døde i 1994. Lutoslawski deltok ikke i nevneverdig grad i det norske musikklivet. Tenk om han hadde gjort det, eller om hans musikk hadde forplantet seg konkret i arbeiderbevegelsen? En slik, nærmest kontrafaktisk tankegang, fikk meg til å inkorporere materialet fra den ufullendte fiolinkonserten hans i arbeidet mitt med «En herre med samfunnsånd». Skissematerialet fikk jeg se hos Sacher Foundation i Basel. Det var først og fremst det harmoniske materialet jeg podet inn i visen «Jens Vejmand».
Denne måten å tenke på, «hva hvis?!», gjorde at jeg forestilte meg hva som hadde skjedd hvis den russiske skuespilleren og regissøren Vsevolod Meyerhold sin teaterestetikk og fysiske tilnærming til skuespillerarbeidet hadde vært sendt ut til alle Folkets Hus i landet sammen med de nevnte heftene. Meyerhold gjorde en direkte kobling mellom effektiviteten ved arbeidernes bevegelser og de uttrykksmessige bevegelsene til en skuespiller, noe som blant annet kom til uttrykk i produksjonene «The Magnanimous Cuckold» (1922) og «The Government Inspector» (1926). Hvordan ville arbeiderteateret i Norge før og etter andre verdenskrig sett ut da? Og hva ville vært de politiske og kunstneriske konsekvenser av dette?
Ideen fulgte jeg opp med Frank gjennom ukentlige øvelser basert på etyden «Shooting from the bow», slik en finner den i dokumentariske videoer på YouTube (både gamle opptak fra mellomkrigstiden og med Gennadi Bogdanov) samt et knippe lignende øvelser og linjegymnastikk. Dette materialet tok vi inn i «Det private initiativ», men også i det videre arbeidet med «Fem arbeidersanger».
Et annet politisk teater pågikk samtidig med arbeidet vårt. Stykket «Ways of Seeing» hadde hatt premiere på Black Box teater før jul 2018. Over nyttår, i februar og mars, utspant det seg en rekke merkelige hendelser som endte i en siktelse mot justisministeres kone. 28. mars gikk ministeren av mens jeg satt i bilen øverst i Slemdalsveien. Planen min var å fotografere hvert eneste hus i Slemdalsveien, det er veien direktøren i teksten til Arne Paasche Aasen bor med sine «ti rom og bad og kjøkken». Disse fotografiene ble senere til en video som fungerer som projisert scenografi.
Musikalsk tok jeg tak i den musikken Arne Paasche Aasen, noe plumpt kanskje, hadde foreslått. «Orkesteret spiller første del av Griegs ’Trolltog’ (de mest virkningsfulle taktene) og går deretter over til ’Pål sine høner’, som også den etterfølgende vise synges på.» Jeg ønsket å utforske hva det «virkningsfulle» kunne innebære, men også hvordan materialet fra Grieg kunne undersøkes i samarbeid med pianist Ingfrid Breie Nyhus. Ved å sende henne en innledende oppgave og forespørsel, som dannet grunnlaget for en utforskende improvisasjon og innspilling av de musikalske byggesteinene i Grieg sin musikk, kunne jeg utforske disse transformerte elementene i det videre komposisjonsarbeidet.
Scene 2
«Tre bidrag til kabaretprogrammet»
av Dorian Red alias Arne Paasche Aasen. Tekstene sendt ut fra Arbeidernes Opplysningsforbund, antageligvis 1948.
«Det private initiativ»
Koreografien er basert på etyden «Shooting from the bow» etter Vsevolod Meyerhold (1874-1940) og satt sammen av Frank Havrøy og Erik Dæhlin. Kostyme: Erik Dæhlin. Musikalsk materiale: «Troldtog» av Edvard Grieg spilt av Fritjof Backer Grøndahl i 1937. Ingfrid Breie Nyhus: Improviserte biter over «Troldtog» av Edvard Grieg. «Pål sine høner», norsk folkevise. Komposisjon: Erik Dæhlin. Filmet av Erik Dæhlin i Lilleaker Folkets Hus mars 2019.
«En herre med samfunnsånd»
Musikalsk materiale: «Jens Vejmand» med melodi og harmonier av Carl Nielsen podet sammen et harmonisk materiale fra skissene til den ufullførte fiolinkonserten (1994) til Witold Lutoslawski. Skissematerialet fra Sacher Foundation, Basel. Fotografier tatt av Erik Dæhlin. Accordion: Andreas Borregaard.
«En kvinne tar ordet»
Ung kvinne på film: Alvhild Dæhlin Axelsen. Film og komposisjon: Erik Dæhlin
Scene 4
«At jorden er en stjerne»
Musikalsk materiale: «At jorden er en stjerne» av Dagfinn Rimestad, sunget av Erik Dæhlin, reminisenser av «Til ungdommen» av Nordahl Grieg og Otto Mortensen. Piano og elektronikk: Erik Dæhlin.
Fra en av prøvene:
Frank skrev på egen hånd flere ulike typer tekster i ukene frem mot visningen. Vi prøvde dem ut sammen, diskuterte hvordan de fungerte og hva de kunne utsi. Noen av tekstene kretset rundt selve huset og vi jobbet frem en tekst som ble iscenesatt som en tale ute på trappen.
Dette satte vi i forbindelse med de intervjuene vi hadde gjort med tre andre personer som var vokst opp i nærområdet. To av dem hadde en tilknytning til Folkets Hus, en hadde ikke dette forholdet til bevegelsen, men hadde som de andre vært og sett kinofilmer i huset som barn. Vi møtte hver og en av dem utenfor Folkets Hus og fulgte dem inn og gjennom huset mens vi gjorde lydopptak av det som kom frem i møte med huset. Etterpå fikk de av oss Frank sin versjon, slik vi hadde jobbet frem «Frank – Solo» tidligere på vinteren.
Det musikalske materialet var i hovedsak basert på resonanstoner som jeg hadde fått frem via responsanalyser av rommet. Dette arbeidet ble gjort i samarbeid med NOTAM og Cato Langnes.
Scene 5 og scene 6
«Huset gir slipp»
Tekst av Frank Havrøy. Regi: Erik Dæhlin.
«Rom(me)»
Basert på intervjuer med Tina Shagufta Munir Kornmo, Anne Thjømøe og Marius Kolbenstvedt. Tekstfragmenter av Frank Havrøy. Musikalsk materiale: Resonanstoner fra Lilleaker Folkets Hus. Analyse gjort av Cato Langnes og Erik Dæhlin. Fiolin og improvisasjon: Ole-Henrik Moe jr. Accordion og improvisasjon: Andreas Borregaard.
Scene 9
«Fem arbeidersanger»
Lydlig collage av Erik Dæhlin. Kostyme: Erik Dæhlin. Musikalsk materiale hentet fra LP-utgivelsen «Nordiske Arbeidersanger» fra 1975 utgitt av Arbeidernes Opplysningsforbund i Norden, med støtte fra Nordisk Kulturfond: «Arbeidets sønner – De unge slekter» av Kåre Holt og Jolly Kramer-Johansen. «Fra land til land» av Dagfin Rimestad. «Frihetens forpost» av Arne Paasche Aasen og Jolly Kramer-Johansen. «Når jeg ser et rødt slag smælde» av Oskar Hansen og Johannes Madsen. «Socialisternes March – Snart dages det, Brødre» av Ulrich Peter Overby og Christian Joseph Rasmussen. Koreografien er basert på etyder og biomekaniske prinsipper hentet fra Vsevolod Meyerhold samt linjegymnastikk fra forrige århundre.
Scene 10
«Fem epitafier»
av Erik Dæhlin. Tekstreminisenser på importert stein, sannsynligvis fra Portugal eller Kina. Funnet ved Spikkestad kulturkirke og hugget til av polske og litauiske fremmedarbeidere. Teksten er satt av Jølstad Gravstein ved Kim Nilsen og Jens Åge Kilen.
Fem arbeidersanger, om igjen
Jeg husker at jeg akkurat hadde sunget «Den gang da far min løftet» samtidig med at Frank ropte «Kamerater!», hvorpå jeg avsluttet med å sette an den siste t-en i «løftet». Med et merkelig ‘knepp’, endret spenningen i det elektriske anlegget seg, hvorpå datamaskinen med lyden stoppet. En plutselig stillhet oppstod i rommet. Huset stod med ett, i et kort øyeblikk, stille. Lyttende til seg selv. Vi lyttende. Lyttende til det vi hadde vært igjennom, men også de 15 minuttene som gjenstod av arbeidersangene.
Med dette var visningen og prosjektet i ferd med å komme til en definitiv avslutning. Huset satte på en måte selv en stopper.
I mars 2020, ett år etter, kom vi tilbake til huset og gjorde en ny innspilling av «Fem arbeidersanger».
Siste kapittel: Utøya
-
https://morgenbladet.no/kultur/2019/03/abstrakte-greier-har-vi-ikke-glede-av ↩︎