Forestillinger:
What the body does remember. Forprosjekt, visning på Cycle festival, Island 2015.
Her. 4 forestillinger på scene 5, Kunsthøgskolen i Oslo februar 2017.
Her. 2 forestillinger på scene 2, Den Norske Opera og Ballett februar 2018.
Her – utdrag. 1 forestilling på scene 6, Kunsthøgskolen i Oslo november 2018.
Se prosjektets tidslinje i sidetekst. →
"I Her smelter sang, dans og teater sammen til ett uttrykk. En solo-forestilling i grenseland mellom samtidsopera og danseteater, der det nære og personlige møter det kollektive minnet. Forestillingen er utviklet i et flettverksarbeid mellom Silje Aker Johnsen, sanger og danser, og Erik Dæhlin, komponist og regissør, samt tekstlig med forfatter Hanne Ramsdal. Øvrige medvirkende er dramaturg Oda Radoor, scenograf Mari Lotherington, lysdesigner Martin Myrvold og kostymedesigner Sarah Brinkmann."
En huskende kropp
«Det velkjente øyeblikket som raskt fyller kroppen. Minnet om det jeg en gang drømte om. Et glimt som åpner et ukjent spor. Alt det som har forsvunnet. Minnet som skal fullføres. Minnet som gis et siste nådestøt.
En levende kropp er en huskende kropp. En huskende kropp er en levende kropp. Å minnes kan være en frigjørende handling hvor noe forvandles, eller en forsoningsprosess mellom kroppen av i dag, kroppen av i går og det den kan bli.
Hva dukker opp når utøverkroppen leter seg frem i minner, tilstander og erfaringer, i møte med scenerommet og et publikum? Hva er mitt, hva er arvet, hva tilhører andre? Hva eksisterer i mellomrommet mellom personlige og kollektive minner?»
Programtekst fra HER, Forestilling på DNO&B, Februar 2018
Her som rød tråd
Her er et verk som har vært i prosess gjennom nesten hele stipendiatperioden min. En viktig rød tråd gjennom stipendiatprosjektet mitt, har vært den langstrakte prosessen og tid til å møte materialene som utfoldet seg i prosjektet, i ulike faser og tilstander, som utøver. Å få møte minnene og tematikken, diskusjonene mellom Erik Dæhlin, meg og de andre aktørene i flere runder med workshops og forestillinger, har vært viktig for min utvikling og for at mange refleksjoner, som også har påvirket andre deler av stipendiatet mitt, skulle få vokse frem.
Erik Dæhlin er komponist, regissør og stipendiat ved Norges Musikkhøgskole med prosjektet Shared Space – mot en relasjonell, prosessuell og intermedial kompositorisk praksis. Her er også en del av hans stipendiatprosjekt.
Det er noen praktiske valg som også har påvirket våre roller i utviklingsprosessen, bl a valget om å ikke trekke inn en koreograf. Dette tror jeg utviklet den indre / ytre øye-relasjonen mellom Erik og meg enda mer, både lydlig og koreografisk. Dessuten arbeidet vi kanskje i større grad romlig med materialene også med scenografen, Mari Lotherington og lysdesigner, Martin Myrvoll, i deler av prosessen.
Å søke mot en mer likestilt samskapende prosess, ble drevet fram av Erik vel så mye som av meg. Selv om det var klart fra begynnelsen av at prosjektet ville ha en form hvor jeg var med i materialutviklingen, så var jeg tidlig i prosessen i en søken etter hvordan min rolle skulle være. Det var også Erik som tok initiativ til å utforske ulike krediteringer og tituleringer av arbeidet mellom oss. Til forestillingene på KHiO i Februar 2017, brukte vi bl a uttrykkene «Medskapende utøver og Medskapende komponist og regissør». Vi har også brukt uttrykket «flettverksarbeid», som er et uttrykk Erik har introdusert for meg. Til forestillingene på DNO&B i Februar 2018, krediterte vi verket «av Silje Aker Johnsen og Erik Dæhlin», samt en tekst hvor medvirkende ble nevnt i flettverksarbeidet.
På min egen skapende utøverskala, vil jeg i Her plassere meg som co-creator. Materialene er i stor grad samskapt i en utviklingssituasjon i samme rom. Erik komponerte noe materialer ved gjennopptakelsen og viderutviklingen av forestillingen før visning på DNO&B, men i all hovedsak og i store deler av prosessen arbeidet vi sammen og samtidig. Vi har hatt felles workshops også med scenograf, Mari Lotherington, Lysdesigner Martin Myrvold, og til avslutningsforestillingen min på KHiO Carlos Valente, samt kostymedesigner Sarah Brinkmann. Tekstlig har vi begge jobbet tett med forfatter Hanne Ramsdal. Produksjonsmessige oppgaver har, riktignok litt ulikt i ulike deler av prosessen, også hovedsakelig vært delt mellom oss. Jeg har således vært med på å utvikle både rammene og materialene i verket, i ganske lik grad, men på ulik måte fra Eriks arbeid.
Det er vanskelig å spore akkurat hvordan hver del av materialene ble skapt, hvor i spennet mellom det ytre og det indre øyet og i flettverksarbeidet med tekstforfatter Hanne Ramsdal, samt med scenograf Mari Lotherington, lysdesigner Martin Myrvold, kostymedesigner Sarah Brinkmann og dramatur Oda Radoor. Jeg mener at Erik og jeg fremdeles holdt på egenskapene fra rollene som komponist, regissør og utøvere har, men likevel klarte å lene oss sterkt inn i en samskapenhet. Jeg kjente at jeg var «blankere» mellom workshopene våre enn jeg opplevde Erik var. Jeg klarte ikke i stor grad å tenke eller planlegge mer tematiske innganger eller reflektere rundt valg utenfor «gulvet». Jeg kunne gjøre refleksjoner over møter med materialer, refleksjoner rundt minner, kropp og improvisasjon, men jeg forble veldig tett på materialet og detaljnivå. Jeg baserte også mine valg ofte på følelser, sansinger og energier - og i dette prosjektet ogå følelser rundt minnene.
I forbindelse med den avsluttende stipendiatpresentasjonen min, har vi valgt å gå helt tilbake til denne duokonstellasjonen mellom Erik Dæhlin og meg selv, samt Carlos Valente som lysdesigner, i en kort versjon av verket. Erik trer inn i scenebildet og vi får eksperimentere med nærhet til publikum på 3 sider, i reminisenser av scenografien fra tidligere forestillinger.
Tematikken rundt minner
Helt i den spede begynnelse av prosjektet, snakket vi om å arbeide med innstudering av retoriske gester og hvordan en utøver innstuderer og blander ekte og uekte minner i en slags assosiasjonsprosess. Veien gjennom ekte og uekte minner, ledet oss mot også mer personlige minner. Da vi hadde søkt oss noe frem mot en retning i tematikk, hadde vi den første ordentlige workshop-perioden rundt en visning på Cycle Festivalen, Island, august 2015.
Den dagen vi begynte arbeidet, fikk vi en konvolutt med bilder fra min barndom og ungdom tilsendt fra min mor. Med utgangspunkt i noen av disse, mer eller ofte mindre viktige, minnene og møtene med disse i den kroppen og tilstanden jeg var i på det tidspunktet, startet vi en utforsking.
Egne minner som tematikk har åpnet for aspekter i utviklingsarbeidet som vi med et mindre personlig materiale kanskje ikke ville fått. Det har også gitt noen utfordringer, både for meg som utøver og trolig for Erik som ytre øye, i hvordan å omgåes disse minnematerialene. De personlige minnene er det kun jeg som kan se, hvordan og hva jeg husker endrer seg for hver gang jeg tar opp et minne, hva er sant og usant, hvordan forvalter jeg de andre menneskene i mine minner sin historie? For meg som utøver gjorde de personlige aspektene at jeg fikk et svært stort eierskap til materialet og dette var på noen områder med på å påvirke likestillingen i prosessen. Andre ganger gjorde det det vanskelig for meg å være helt fri i forhold til materialene. Det hendte stadig at det var materialer som jeg ikke fikk til å fungere lenger, minnene tømtes, og at jeg på et utøvernivå ikke klarte å opprettholde intensiteten i dem. Det hendte jo også at jeg ikke lenger ville dele dem. Egne minner som materialer gjorde at det kunne være vanskelig å «gå ut av» minnene og se mer nøytralt på dem, og materialene i dem, og på den måten være likestilt med Erik eller tekstforfatter Hanne Ramsdal i prosessen.
Å jobbe med så personlig materiale hadde noen utøveraspekter som var utrolig fascinerende. Å møte kroppen min av i dag i en sang eller et minne jeg ikke har tenkt på siden jeg var 12 år, med armer flere centimeter lenger og en mer skolert stemme, var eksempler på utøveropplevelser jeg ikke kunne fått i møte med et annet materiale. Gjennom dette støtte jeg på refleksjoner som ikke ville oppstått i møte med et materiale «utenfor meg selv.»
Etterhvert endret også minnene seg og de var ikke lenger «bare mine». Det ble transformert til sceneminner, våre minner, prosjektets minner. Minnene begynte å «bo» på scenegulvet, et sted midt mellom meg og Erik, samt de andre medvirkende. Prosjektet og prosessen i seg selv bygde også sine egne minner. Minner om rom, om akkustikk, om samtaler, om timesvis med improvisasjoner og historier som nå vi alle i prosjektet kjente til og hadde egne assosiasjoner av.
I prosessen rundt arbeidet med tekst sammen med forfatter Hanne Ramsdal, gikk vi gjennom ulike faser. I en tidlig workshop arbeidet vi i en slags loop mellom improvisasjon, over hovedsakelig materialer fra mine minner, skriving ledet av Hanne og ny improvisasjon over de nye tekstene i møte med, eller i mellom, minnematerialene. Hanne skrev ned tekster fra improvisasjonene mine og formet dem. Jeg skrev også noen tekster, som hun editerte og formet. Disse ble igjen silt og «ristet», som Hanne kalte det, gjennom improvisasjon og behandling på gulvet. Deler av disse fant også veien inn i forestillingen. Hanne skrev også tekster og spørsmål til ny inngang og utgang til forestillingen vår på DNO&B, i tett samarbeid med Erik og meg selv. Tekstene måtte på et vis hele tiden ligge nær meg for at jeg skulle få dem til å fungere i en sammenheng hvor både det kollektive, men også det personlige inngikk.
Roller i utviklingen
Vi arbeidet i noen av workshopene med felles oppvarminger på gulvet. Vi hadde også en «input-uke», hvor vi hentet inn en danser/poet/improvisasjonskunstner, Billie Hanne og Karmenlara Ely, Professor ved Akademiet for Scenekunst, Høgskolen i Østfold, til å dele av sine praksiser og øvelser med oss. Der var Erik og jeg likestilte i vår gjøren på gulvet. Slike sammenhenger er også med på å gjøre strukturen i prosjektet flat.
Det at Erik gikk inn med en innstilling om likestilling, har nok også vært med på å endre meg som utøver. Vi arbeidet i timesvis med improvisasjoner og kartlegginger. Etterhvert så jeg på meg selv som likestilt og som en del av en skapende duo, det indre øyet og det ytre øyet. Da jeg også tok større del i det mer produsentmessige, opplevde jeg at jeg også fikk større eierskap til rammene for verket som helhet.
Tirsdag, 19. Januar 2016
Tekst om rom
Island:
En tung, trist og «gammel» kropp møtte unge, lette minner. Regnvær, vind, et trekkfullt rom, med støv som satte seg i lungene og håret utover dagene. Mur/jordgulv med sprekker og hull, gir snublefeller, men virker også som assosiativ «motspiller» og som rekvisitter. Akkustikken i murvegger påvirker lydmaterialet, bruk av «beatings», stemmebruk, volum, osv. Susing og toner i selve bygget gir andre lydlige pauser og timinger enn et mer stille rom. Interessepunktene i den spesifikke fremføringen i det spesifikke rommet påvirkes. Nærhet til publikum og følelsen av fellesskap i et kaldt rom hvor man står tett pga plassmangel, men også for å holde varmen, forer også noe annet inn i en forestilling med rom for improvisasjon, der også innfall i øyeblikket får lov til å få en plass. Hvilke minner og i hvilken drakt og stemning disse møter kroppen og stemmen til utøveren blir naturlig nok påvirket av alle disse aspektene.
KHiO, Hovedscenen:
En «hverdagskropp», hverken veldig trist eller glad, men litt eldre enn min egentlige alder møter ekte minner, barndomsminner, «prøver på» (assosierer seg inn i) andre menneskers kropper, farmors kropp, osv. Kroppen og stemmen møter ekte minner og minner brakt inn av to tekstforfattere som forer inn tekst fra et ytre synspunkt.
Rommet har god akkustikk, store sidefløyer, stor takhøyde, mikrofoner som sender lyden inn i garderobene og øverom, teatersalfølelse, røde seter i amfi. Vokale « beatings» slår ikke på samme måte i veggene, stemmen klinger i det klassiske, men ikke like mye i det «nærvokale», myk fylde i klangbildet. Scenefølelsen forer assosiasjonsrekkene til mer sceniske minner. Likevel er rommet alt i alt et noe mer «nøytralt rom» i forhold til at det er en black box enn det 150 år gamle høyrommet på Island.
Utdrag fra Refleksjonsbrev til Erik, fra meg, om prosessen i HER
15.03.17:
Du insisterte på å beholde det prosessuelle og det undersøkende lenge. Du insisterte også på å ikke sensurere eller velge på for tidlige tidspunkt utifra smak eller estetiske preferanser.
Det å sette en slags standard hvor man ikke velger særlig raskt i prosessen, var noen ganger litt overraskende og noen ganger litt frustrerende, men det endret flere ting ganske tidlig for meg. Man skifter fra å produsere til å meditere over et materiale. Det blir også en kartlegging. På et vis gjorde det oss også mer likestilte i prosessen, fordi det blir ikke en rollefordeling fra et tidlig stadium der jeg som utøver improviserer, produserer et materiale og du som komponist/regissør velger og veileder. Veilede meg gjør du jo på en måte, men også her er det i en dialog. Jeg opplever at du tilbyr et rammeverk som vi begge kan jobbe innenfor, men med stor grad av dialog og fleksibilitet og at du selv forblir søkende lenge. Dermed er vi likestilte i innstilling på et vis. Jeg
tror at f eks i juni 2016, i den litt lengre perioden vi arbeidet, var et punkt der prosessen kunne ha gått over i en mer tradisjonell rollefordeling som beskrevet over.
Jeg merket at i de siste dagene før forestilling, de dagene hvor ting ofte krymper litt, fordi man prøver å holde fast på ting, finne løsninger, få ting på plass, så var det vel så mye jeg som trakk i retning av de mer tradisjonelle rollene. Jeg har noen ganger følt det er regissøren som trenger å spikre ting og at rommet for eksperimentering minsker mot forestilling, men her var det jeg som ville dytte regissøren inn i rollen til å si «sånn skal det være». Jeg måtte jobbe med meg selv for å gå i mot den følelsen til å si «si meg hva jeg skal gjøre» og forbli i det prosessuelle og å være medskapende hele veien og ikke «bare» bli utøver.
Små dagboktekster, poetiske tekster, brev og refleksjoner som jeg har skrevet underveis i prosessen:
A chorus of me(mories)
18.1.17
A chorus of me(mories), what the body thought of, a chorus of bodies, inntagelse, antagelse, assumption, I assume this is my body, associated body,
Every day I enter this body. I pick it up. I try it on. Sometimes I forget to enter it. Sometime I fill it to the fullest, sometimes it is flat, sometimes it is drained throughout the day. Sometimes I am older than yesterday. Sometimes I am much younger than before. Sometimes that is called happiness, sometimes it is called depression, sometimes it feels defined through an age taking place in (Eller tar bolig) me.
My body is coloured by my mother's body. It is coloured by my memories of her body. When I look down on my own body, I recognise her. Sometimes my body's memory is coloured by my associations. Sometimes my memories are pure fiction or a merge of memories. Sometimes my body today is insufficient to fill the movements of the memories of my 10 year old body. Sometimes my voice no longer fits, my technique no longer fits the body I am trying to pick up, to take on.
Sometimes the memories of my body are my own and sometimes they are dreams and hopes for my daughter or for my future self. Sometimes my memories are a flow energy of a tradition that I try to log on to. I can only portrait it through trying my utmost to send( to pass) the energy on to you, who are on the other side of this space that make out stage and audience seats. The memory of offering something, of being responsible to give you value for your money or your interest or your courtesy of coming here. And yet, I asked you to come. I am happy that you are here. ( even if I will love and hate you throughout the length of this performance (yet to be decided). )
The memories of this body that I pick up on stage, this body that I enter, is coloured by repetition and retelling the memories of another body I met the other day. Some bodies I found on Iceland, some bodies I met on the main stage at Khio, some I meet and they slip away from me depending on the people who watch and listen.
Sometimes the interest of the body or the voice takes over, the memory is forgotten. Sometimes the body takes over and the memory is lost in the play, in the material, in the pieces.
Sometimes I adapt the memories or the interpretation of the body I hold up for you, to make it fit you who are here. It might look different tomorrow. I might use more vibrato, I might use less.
Tanker om Kropp og improvisasjon,
What the body does remember
3.11.16
Kanskje det med kvinnene som er så presente i minnene, i improvisasjonene ikke bare handler om kvinneaspektet som i at jeg identifiserer meg med kvinner mentalt, men kanskje også om at siden min kropp er jente, kvinne, mor, datter, søster, venninne, så husker jeg og assosierer jeg og leter jeg meg inn i andre kvinnekropper, mens mennene blir mere tenkte roller, motspillere, evt statister. Og pga av at vi har jobbet så mye med improvisasjon, dette med å «logge på» en tradisjon av improvisasjon og jeg improviserer gjennom den kroppen jeg har. Jeg har aldri kjent hvordan det er å være mann, kjent hvordan det er å ha hår på leggene og gå rundt med det uten sjenanse eller skam, hvordan stemmen endrer seg, hvordan det er å ha en skikkelig dybde (Selv om det er en av de få tingene jeg kan assosierer meg litt inn i, resonansen i brystkassa). Det nærmeste jeg kanskje kommer er å være barn, før man tenker for mye på om man er gutt eller jente. Jeg var jo ballerina og rosa jente, men jeg insisterte også på å gå i bar overkropp fordi jeg som jente og gutta så jo like ut i shorts, enn så lenge. Men utover det kan jeg ikke huske noe som kan overføres til å kjenne seg som en gutt. Og det hadde vel vel så mye å gjøre med å føle seg fri og usjenert over kroppen sin mens man fremdeles er et barn som ikke må stå til for mye ansvar for kjønn.
Men det rare er at jeg har aldri prøvd å tenke meg inn i en manns kropp i improvisasjonene, menneskene, bildene, minnene, assosiasjonene til bestemødre, døtre, de kommer alltid som kvinner. Aldri som pappa, farfar, jeg har jo heller ingen sønn. Det ville kanskje hjulpet. Å ha sett en som er meg, som har vokst ut av armen min, kanskje jeg da automatisk hadde reflektert mer over en guttekropp, som skal bli til mann. Hvordan vil hans liv bli, hvordan vil hans kropp vokse. Hvordan kjennes det å være inni huden på min fars mage, når den begynner for første gang å bli litt for stor. Eller hvordan han begynner litt å ligne på farfar. Hvordan kjenner han seg igjen i farfars kropp, slik jeg ser meg selv i mammas? Hvordan ville det vært hvis min mor og far hadde veldig forskjellige kropper og jeg hadde liknet mer på far enn på mor. Ville jeg da ha assosiert meg inn i mannsrollene? Jeg identifiserer meg med mammas hofter.
Men igjen, kanskje det ikke bare handler om at jeg er veldig jente, kvinne, feminist, men også om improvisasjon. Eller om at jeg har dårlig fantasi. Eller at jeg glemte å være gutt. Hvorfor glemte jeg det?
Utdrag av e-post fra meg til Erik Dæhlin
27.1.17
Jeg skrev en tekst i natt (så hadde glemt nå at jeg hadde skrevet den). Den er litt svulstig og slikt, som tekster kan være på natterstid, men den springer ut av et lite kart jeg satt og tegnet på en forelesning her en dag over hvor hvilke bevegelser eller hvilke sentre i min kropp hvilke bevegelser springer ut ifra.
Jeg har fått låne en kropp for anledningen
27.01.17
Jeg har fått (låne) en ny kropp for anledningen. Jeg har fått låne en kropp for i dag. Og om litt vil jeg bytte den ut med en ny. Som en stablestol bærer denne kroppen en likhet med den jeg hadde i går og den jeg vil ha i morgen. Denne kroppen (inne)bærer erfaringer nedfelt gjennom generasjoner og stabler av stoler. Emosjoner som, når denne kroppen opplever dem og formidler dem, er som å legge seg inn i en strøm (en elv) av kropper før og etter. Den logger seg på.
I akkurat denne kroppen ligger tillit rundt kragebena, kjærlighet og ønsker om kommunikasjon ligger i venstre skuldergrop og angst i krøllete tær og langs fordypningen i ankelen. I akkurat denne kroppen ligger det et grøss rundt ørene, det kan være utløst av noe ekkelt eller noe inderlig. I akkurat denne kroppen ligger det bevegelser som vil ut fra pusterøret, strupehodet og et drag i brystet.
Denne kroppen har hatt cirka 80 føflekker, men nå har jeg 9 færre for de var upraktiske når jeg danset eller hadde på smykker eller belter på eller bare var uflatterende. Nå løy jeg nettopp for å høres litt penere ut. Jeg har nok kanskje fjernet 14 føflekker. Eller kanskje noen færre. En føflekk jeg har fjernet ligger, nei lå, på magen, rett under brystbenet. Den samme har min mor. Men nå er min borte.
I denne kroppens venstre skulder ligger det en lydløs, pustende a. Et smil. En strekk (en dragning) i et ganeseil.
I en oktav kan det ligge en mykhet, dråpelyder i munnen, i løpet til en kvint over oktaven glipper kroppen min ut gjennom ribbene, faller som vann og forsvinner. Noen ganger står jeg igjen på toppen (av løpet) med ren frykt. Hvis det går bra, kan det bli triumf, men gjerne ikke før etterpå, for det er først da hodet kommer tilbake igjen. I hodet, som sitter på toppen av kroppen, i forlengelsen av kroppen, kollapser brystkassen på vei opp til kvinten over oktaven og jeg snur ryggen til publikum og går hjem og brystkassen er gammel. I klikk i strupehodet og det yppete breie beinet i brystkassa, ligger det opprørske rykk. Der ligger tenåringsknokkelen som sender slenger opp gjennom haka.
I en forbindelse mellom midt på ryggen og buen mellom de to midterste jekslene, ligger beherskelse og en glede (en glad makt) over å kunne strekke tonene i alle retningene som akkurat denne kroppen kan i dag uten at noen deler av kroppen forsvinner når jeg ser ned. Jeg ser ikke ned. Jeg ser ut gjennom øynene.
Ansiktets koreografi.
Refleksjon over intuisjon og det indre øyet.
Her, KHiO 2017 (utdrag fra programtekst på khio.no)
En levende kropp er en huskende kropp. En huskende kropp er en levende kropp. Å minnes kan være en frigjørende handling - en forsoningsprosess mellom kroppen av i dag og kroppen av i går og hva den kan bli.
Et velkjent øyeblikk kan raskt fylle kroppen, men like fort forlate den.
Et uoppdaget minne kan åpne et ukjent spor som utforskes her og nå. Minner kan fullføres eller gis et siste nådestøt.
Personlige minner, tilstander og erfaringer møter utøverkroppen, scenerommet og et publikum. Hva dukker opp når kroppen hennes leter seg frem - huskende men samtidig forvandlende?
Dette materialet settes i spill gjennom et flettverksarbeid av sanger og danser Silje Aker Johnsen sammen med komponist og regissør Erik Dæhlin, forfatter Hanne Ramsdal, scenograf Mari Lotherington, lysdesigner Martin Myrvold og kostymedesigner Sarah Brinkmann.
Medvirkende:
Silje Aker Johnsen - Medskapende utøver
Erik Dæhlin - Medskapende komponist og regissør
Mari Lotherington - Scenograf
Martin Myrvold - Lysdesigner
Hanne Ramsdal - Forfatter
Sarah Brinkmann - Kostymdesigner
Oda Radoor - Dramaturg
Forestillingen er støttet av Kulturrådet.