Dobbeltportrett i rom
Jeg husker det var i begynnelsen av mai. Mai måned 2018. Jeg oppsøkte Ekely utenfor Oslo for første gang. Ekely, den tidligere eiendommen til Edvard Munch.
En måneds tid før dette hadde jeg blitt spurt av Munchmuseet om å se på en av versjonene av maleriet «Kunstneren og hans modell». De ønsket at jeg kunne gjøre en lydlig respons på dette maleriet som en del av den kommende utstillingen «Mellom Klokken og Sengen». På samme tid begynte utstillingsarkitekturen designet av Snøhetta å ta form.
Formatet og situasjonen for avspillingen av lyden skulle være gjennom høretelefoner. For meg betød dette først og fremst et lydlig arbeide, og intet annet. Likevel var det ikke mulig å ikke tenke på den konkrete situasjonen som lydverket ville bli avspilt i. «Kunstneren og hans modell» skulle plasseres alene i det siste rommet av utstillingen og avspillingen av lyden ville foregå i direkte konfrontasjon med maleriet. I tillegg ville plasseringen av publikum, tilgjengeligheten av høretelefoner, publikums bevegelser i rommet og andre hendelser påvirke den helhetlige opplevelsen. Samtidig ville høretelefonene dempe lyden i rommet og støyen fra museet, og dermed skape en avstand – et mulig nytt rom ville oppstå i krysningspunktet mellom den avspilte lyden, den hørbare lyden fra rommet og de visuelle impulsene rundt en som publikumer. Sammen med publikums delvise innkapsling innenfor hodetelefonene, ville det nærmest dialektiske møtet mellom maleriet og det lydlige arbeidet mitt, være det ‘locus’ hvor verket hovedsakelig ville virke.
Jeg kan allerede nå meddele at jeg ikke fikk muligheten til å se det konkrete maleriet før to dager før utstillingsåpningen. Likevel hadde jeg gjennom fotografier av maleriet studert detaljer og kompositoriske elementer som kunne sette i gang arbeidet mitt. Men å få sett nærmere på penselstrøk, erfare maleriets faktiske størrelse samt fargevalg og kompositoriske teknikker ut ifra originalen, lot seg dermed ikke gjøre.
I møte med maleriet, eller bilder av maleriet, åpnet en håndfull observasjoner opp for en rekke ideer: De ulike rommene en kunne se, flygelet i midten av bildet, møblene og objektene samt posisjonene og perspektivene de to figurene danner innenfor det rektangulære maleriet. Kanskje kan en si at elementene samlet sett utgjør ulike vektorer som danner en romlighet, hvor døråpningen mellom de to skikkelsene, og med flygelet i bakgrunnen, skaper et særegent spenningsfelt.
Det korte og intense arbeidet med «Dobbeltportrett i rom» startet med at jeg oppdaget flygelet i midten av bildet, plassert i bakgrunnen for de to portretterte skikkelsene. Et spørsmål oppstod umiddelbart: Var det en fantasi av Munch å plassere instrumentet inn i bildet eller stod det faktisk et flygel der? Og hvor befant dette konkrete rommet seg?
I likhet med en rekke av Munchs malerier fra denne perioden ble også dette bildet malt på Ekely. Munch kjøpte eiendommen i 1916 og brukte det som atelier og villa frem til sin død. Min egen uvitenhet gjorde at jeg i noen dager trodde at denne villaen fortsatt eksisterte i Jarlsborgveien 14. Men etter noen kjappe søk på internett, kunne jeg konstatere at bygningen ble revet i 1960. Etter å ha fått bekreftet av direktøren ved Munchmuseet at alle eiendelene etter maleren var i museets besittelse, men ikke noe flygel, gjenstod spørsmålet: Hvor tok dette instrumentet veien?
Samtidig med at jeg forsøkte å oppspore Munchs flygel, begynte jeg å arbeide med lydverket. Utgangspunktet ble de observasjonene jeg hadde gjort i selve maleriet, hvorpå jeg bestemte meg for å gjøre en form for lydlig iscenesettelse av rommene i villaen og overlagre dette med lydmateriale fra nærområdet anno 2018.
Det første jeg gjorde, var å få konstruksjonstegningene av villaen fra Plan- og bygningsetaten i Oslo.
Konstruksjonstegninger – ‘reenactment’
Sammen med nitidige undersøkelser av andre malerier av Munch, samt fotografier tatt av han selv, søsteren Inger Munch og Anders Beer Wilse, begynte det å avtegne seg et omriss av hvordan villaen måtte ha sett ut og hvordan de ulike rommene var distribuert. Likeledes klarte jeg å danne meg et bilde av de rommene og objektene som opptrer i det spesifikke maleriet. Dette gjorde jeg blant annet gjennom å studere lyset i Wilses fotografier: Ved å se nøye på hvordan lyset faller innover i rommene og hvordan vinduene avtegner seg på gulvet og dermed klargjøre størrelsen på dem, for så å sammenlikne konstruksjonstegningene for første og andre etasje. Videre leste jeg Munchs egne beskrivelser av Ekely og det Rolf Stenersen skriver om huset og hverdagslivet der, jeg sammenliknet de ulike maleriene som ble skapt i villaen, og endelig speilet jeg tilbake enkelte av dem, da Munch ofte brukte speil som hjelpemiddel i arbeidsprosessen.
Så var det to andre bilder som fanget min interesse. Det første var en annen versjon av «Kunstneren og hans modell», se under til høyre. Her er plasseringen av de to karakterene endret: Kvinnen er i forgrunnen. Ansiktet hennes er mer synlig enn i det maleriet jeg forholdt meg til. Hun fremstår også mindre uryddig. Mannen har ikke et tydelig ansikt, noe som kansellerer ut hans identitet og gjør han mindre maniert sammenlignet med det andre bildet. Hans fremtoning virker yngre og gir merkelig nok et inntrykk av at kroppen tilhører en mann fra vår egen tid. Vektingen mellom de to karakterene, som i tillegg understrekes av tittelen, noe som i dagens lys kan oppleves en smule provokativt, og spillet rundt mulige identifikasjoner, interesserte meg.
Det andre bildet som ledet meg videre, var et fotografi tatt av Munch i Warnemünde allerede i 1907; «Rosa Meissner i Hotel Rôhne».
I likhet med bildet av Rosa Meissner, finner vi igjen en utforskning av fotografimediets ulike tekniske muligheter i bilder som er tatt i villaen mellom 1931 og 1932. Dette var bilder jeg, sammen med Nikita Mathias ved Munchmuseet, lette frem i arkivet. Her leker Munch med ulike fotografiske effekter utifra det samme motivet, utforsker lyseffekter og dobbelteksponeringer. Lys- og skygge-/fantomeffektene som skapes gjennom dette, sammen med maktbalansen mellom de to figurene, fikk meg til å utforske disse effektene som lydlige situasjoner, lot dem påvirke de kompositoriske strategiene og de performative kvalitetene.
Jeg lagde en tidslinje (tredje bilde ovenfor) som reflekterte den gjennomsnittlige tiden jeg antok publikum ville bruke på å lytte til lydverket, og som jeg lot tilsvare varigheten på mitt arbeid. Ved å sette lydfilen i ‘loop’ ville denne tidslinjen være uendelig. Så gjorde jeg ulike dobbelteksponeringer eller overlagringer: en bevegelse i disse virtuelle rommene, gjort som et iscenesatt opptak (andre og fjerde bilde over). En bevegelse gående til og fra Ekely. Her startet jeg og endte ved et spesifikt punkt i landskapet (første og fjerde bilde over). Tiden det tok å gå tur-retur til dette punktet tilsvarte varigheten på tidslinjen, det samme gjaldt bevegelsen i rommene. Sammenlagt forsøkte jeg å skape sammenfall og rytmikk mellom de ulike hendelsene.
2. mai 2018
Alle opptakene ble gjort den samme dagen. Tidlig om morgenen den 2. mai iscenesatte jeg rommene, objektene og møblene fra Villa Ekely. Dette gjorde jeg i et av rommene på Nasjonalbiblioteket, hvor flygelet etter Johan Halvorsen står. Et instrument som minner om det Lauberger & Gloss som Munch eide.
Flygelet spilte aldri Munch på selv. I hvert fall hørte ingen noen gang maleren spille på det, ifølge Rolf Stenersen. Hvilken musikk spiller et stumt flygel? Hva skjer med strengene om instrumentet står uspilt og ustemt over tid?
Musikk befinner seg på mange måter i en annen dimensjon enn det konkrete og fysiske. Vel fremkommer musikken via konkrete handlinger. Men lyden forsvinner like raskt som den opptrer for så å trekke seg tilbake til en latent dimensjon. Ventende. Musikk har helt tilbake til pytagoreerne stått i et særlig forhold til astronomi og matematikk. Det ytre rom har kanskje ikke selv hatt nevneverdig med lyd å frembringe, men blant annet forhold mellom himmellegemene dannet – ifølge pytagoreerne – sfærenes musikk, som igjen ble grunnlaget for den musikken mange av oss befatter seg med.
Avstandene i verdensrommet forandrer seg, ifølge forskerne. En måte å måle dette på, er ved å se hvordan lyset fra stjerner forandrer seg over tid gjennom rødforskyvning av spektrallinjene. Gjennom å bruke slike lysspektre og forandringer over tid, lagde jeg en oversettelse av disse spektrene til lydlige spektre og derav harmonier, samt komprimerte et utsnitt i tid.
Det musikalske materialet var således en lydlig og kompositorisk oversettelse av det ekspanderende og imploderende kosmos. Som en utvidelse av rom ønsket jeg at dette skulle utgjøre et ytterligere romlig og kompositorisk lag, og samtidig skape en rolig pulserende kontrast til skrittene, pusten, føttene mot grus og de lydlige hendelsene som stammet fra mer hverdagslige og prosaiske gjøremål.
En av de fineste tekstene jeg synes Edvard Munch har skrevet, er diktet om to menneskeskjebner som møtes der ute i rommet. Her etter eget minne:
Menneskeskjebner er som kloder. Som en stjerne som stiger frem fra mørket. Og møter en annen stjerne. For å forsvinne i mørket. Således møtes en mann og kvinne. Glider med hverandre. Lyser i en kjærlighet. Flammer. Og forsvinner hver til sin kant.
Jeg utførte en delvis koreografert bevegelse gjennom rommet, samtidig som pianist Ingfrid Breie Nyhus spilte på flygelet.
På kvelden dro jeg med trikken ut til Ekely. Tidspunktene som skulle koordinere gangen min til og fra Ekely hadde jeg skrevet i hånden min og et par DPA-mikrofoner hadde jeg plassert i ørene mine slik at jeg kunne gjøre et binauralt opptak.
De kommende dagene mikset og mastret jeg dette lydmaterialet til et stereospor. Denne filen ble lagt på tre iPader med tilhørende høretelefoner og plassert i rommet der «Kunstneren og hans modell» ble hengt opp. På iPadenes skjermer kunne en se tre fotografier som Munch selv hadde tatt av flygelet i spisestuen.
Gjennom en rekke telefonsamtaler og diverse undersøkelser underveis i prosessen, fikk jeg innblikk i helt ulike minner og gjenfortellinger om hva som skjedde med flygelet til Edvard Munch etter at han døde og villaen ble tømt. Men jeg har enda ikke funnet det.
Dobbeltportrett i rom
Lydverket skal høres med høretelefoner og ikke med høyttalere e.l.
