Formidling av nordisk romanselitteratur gjennom musikk og bevegelse
I mitt masterprosjekt har jeg ønsket å jobbe med formidling av det klassiske nordiske romanserepertoaret på en måte som bryter noe med den tradisjonelle konsertformen, og som kanskje kan bidra til å berøre et bredere publikum med den fantastiske skatten av tekst og musikk som ligger i denne litteraturen.
I denne refleksjonen vil jeg skrive litt om utgangspunktet for prosjektet, prosjektets og min egen prosess og utvikling, og hva jeg håper blir veien videre.
Utgangspunktet
Da jeg startet på masterprogrammet ved Norges Musikkhøgskole høsten 2022, var motivasjonen, foruten å bli en bedre sanger og utøver, å løfte frem romanselitteraturen, og særlig den nordiske, for et bredere publikum. Dette repertoaret har ligget hjertet mitt nært fra jeg ble kjent med det tidlig i 20-årene, og etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg fått en dypere forståelse for, og enda større nærhet til både poesien og musikken. De melankolske tekstene treffer meg umiddelbart, med naturbilder som blir kulisser for menneskelige emosjoner, enten det handler om sorg, depresjon og ensomhet, eller blind og ekstatisk kjærlighet. Det er store følelser som skildres, men med et relativt jordnært og håndgripelig språk. Musikken underbygger dette, og virker sjelden pompøs, selv om den kan være både stor og dramatisk. Dette er materiale jeg for min del kan dykke ned i, og bli i lenge, men for majoriteten av mine venner og bekjente som ikke selv utøver, eller har studert musikk, er dette totalt ukjent. Betyr det at repertoaret er utdatert, eller har mistet sin relevans? Og er det i det hele tatt noe poeng å holde på med det dersom snart ingen lenger vil høre det?
Jeg mener bestemt at romanselitteraturen ikke er utdatert, men i et visst behov for tilgjengeliggjøring. På samme måte som klassisk litteratur og poesi kan virke aktuelt for oss i dag som det gjorde i sin samtid, kan så mye av lyrikken som er satt musikk til av komponister opp gjennom de siste århundrene like godt berøre lytteren nå som da. Men i mylderet av sjangre og stilarter som gledelig- og naturligvis er blitt utviklet opp gjennom vår nyere historie, er akkurat denne delen av den klassiske vokalmusikken, som tradisjonelt har tilhørt de mindre scener og salonger havnet noe i skyggen av operaen og kirkemusikken fra de store scenene, og i stor grad blitt erstattet av populærmusikk. Så hvordan kan jeg bidra til å løfte dette repertoaret fram i lyset?
Med dette spørsmålet i bakhodet, var jeg innom tanker om å programmere de nordiske romansene sammen med egenskrevne og/eller egenkomponerte sanger med et noe mer moderne uttrykk, bruke de gamle tekstene og sette ny musikk til, eller sette nye tekster til den eksisterende musikken. Eller kunne jeg kanskje fremføre sangene med en besetning av rytmiske musikere i stedet for den klassiske pianisten? Endre toneartene slik at det vokale uttrykket ville bli annerledes? Om det kunne synges med mikrofon, ville det jo være mer anvendelig for eksempel på et litt bråkete utested, og ikke like avhengig av et godt akustisk rom med et publikum som sitter stille og hører på? Flere av disse idéene kunne være vært å teste ut, men de innebar alle for det meste å endre på det repertoaret jeg i utgangspunktet var, og er så glad i. Derfor rettet jeg heller blikket mot hva jeg kunne gjøre med konsertformen og rammene rundt framføringen.
Prosessen
Valg av repertoar – konsertenes innhold
Jeg hadde tidlig klart for meg at jeg ønsket å bruke Gösta Nystroems sangsyklus Sånger vid havet som et utgangspunkt for valg av repertoar. Det var viktig for meg med nærheten til teksten, både for min egen del, og for publikums, så jeg lette særlig blant de nordiske komponistene for å finne romansesykluser og enkeltsanger som kunne passe inn i tematikken rundt natur, hav og menneskelige emosjoner og relasjoner. Nystroem har endt opp med å stå sentralt i begge konsertene mine, samt gitt navn til hele masterprosjektet med syklusen Själ och landskap, som jeg syntes var dekkende for det tematiske innholdet i konsertene. I den første konserten fikk han også selskap av landsmann Ture Rangström, og finske Jean Sibelius. Jeg ønsket også å ha med de tre sangene Trois chansons de Bilitis av franske Claude Debussy, som var en stor inspirasjon for de nordiske komponistene. Tematikken her er skremmende og foruroligende om forelskelse og overgrep, men alt satt inn i en naturmystikk som på et vis kunne bindes sammen med de nordiske romansene. Enkeltsangene av Rangström ble her fine overganger fra Nystroem sanger hvor naturbildene har en særlig stor plass, og over i Sibelius’ sanger, hvor fokuset ligger mer på relasjoner. Den første konserten ble seende slik ut:
Nystroem – På Reveln
Nystroem – Själ och landskap
Rangström
Debussy – Trois chansons de Bilitis
Rangstöm
Jean Sibelius – fra opus 17
I den siste konserten bruker jeg en norsk folketone som en slags introduksjon til Nystroems Sånger vid havet. O, at skue er en slags skaperverkssalme, eller en undring over naturens storhet og krefter, og hvor små vi som mennesker er i forhold til den. Med en sanglig bakgrunn i helt andre sjangre enn klassisk, føles det viktig for meg å ha med noe av dette også, samtidig som jeg forsøker å få folketonen til å passe inn i helheten. Jeg har i tillegg til pianist Ivar Anton Waagaard også fått med meg cellist Ulrikke Henninen til å gjøre Øistein Sommerfeldts vakre tonesetting til Stein Mehrens Om Kjærlighet for sang og cello med meg, som en overgang til de Frumeries Hjärtats sånger. Som en avslutning kommer vi igjen tilbake til Nystroem og havet, i sangen Det enda fra hans Sinfonia del mare. Konserten vil se slik ut: Konsert II
O, at skue – Improvisasjon over folketone etter Unni Løvlid
Nystroem – Sånger vid havet
Sommerfeldt
De Frumerie – Hjärtats sånger
Nystroem – fra Sinfonia del mare
Egen vokal utvikling og påvirkningen det har hatt på repertoaret
Mesteparten av min egen prosess har handlet om utvikling av sangtekniske ferdigheter. Jeg har jobbet med romanserepertoaret tilhørende de to konsertene mine, men også annet romanse- opera- og kirkemusikkrepertoar. Da jeg startet på masterutdanningen, var det gått ti år siden jeg fullførte bachelor, og da jeg nå igjen begynte med jevnlige sangtimer, opplevde jeg etter hvert at stemmen hadde endret seg mye. Dette er fortsatt en prosess jeg er i, men jeg har blant annet fått en helt ny tilgang til høyden som jeg aldri før har hatt, og har delvis skiftet stemmefag, eller i alle fall syn på meg selv som en soleklar mezzosopran, til mer og mer en mørk sopran. Med en forbedret teknikk, har mer repertoar blitt tilgjengelig, og ikke minst mulighetene for å forme musikken slik jeg ønsker det. Sangsyklusen Själ och landskap var for eksempel noe jeg ikke ville tatt i for et par år siden, mens nå ble den med på å forme hele prosjektet mitt.
En faktor jeg anser som særlig tilgjengeliggjørende for lytteren, er valg av tekstuttale. Dette kan riktignok by på vokaltekniske utfordringer, da enkelte lyder som er unaturlige når vi snakker, definitivt gjør det enklere å synge. Jeg jobber med å finne en balanse mellom å naturliggjøre uttalen så godt det lar seg gjøre, uten at dette går for mye på bekostning av musikalske linjer, frasering og ikke minst tydelighet. I de nordiske romansene er et eksempel på dette er alle de rullede r-ene i ord som «hjerte» og «kjærlighet». Tradisjonelt er det vanlig å rulle mer på disse når man synger med en klassisk teknikk enn hva man gjør når man snakker. Den rullede r-lyden gjør det helt klart lettere å beholde en god legato mens man synger, men den er også med på å gjøre uttalen mindre naturlig, og kanskje bidra til at teksten oppleves som gammeldags eller høytidelig, noe som ikke nødvendigvis står i samsvar med tekstens innhold. Både innen fransk og engelsk kunstmusikk er det blitt stadig vanligere å ta i bruk r-en fra den naturlige talemåten, så hvorfor ikke gjøre det samme i den nordiske romanselitteraturen, om det kan virke mindre fremmedgjørende og kunstig på dagens publikum? Ettersom en stor del av repertoaret jeg jobber med er på svensk, har jeg også måttet ta noen valg angående uttalen av ord som mig, dig, og sig, og och og jag. Herom har de lærde lenge vært i strid. Noen mener at i musikk av enkelte komponister, eller sanger med en høytidelig tekst, bør uttales som den er skrevet - eksempelvis sig med tydelig i-lyd, og och og jag med tydelig uttalte sluttkonsonanter. Andre ser bort ifra disse reglene, men mener at man uansett valg må være konsekvent. Etter diskusjoner med både lærere, og ikke minst svenske sangerkollegaer og medstudenter, har jeg kommet fram til at jeg konsekvent bruker uttalen mej, dej, og sej, mens jeg varierer litt etter behov for tydelighet og ordsammensetning om jeg uttaler k-lyden i och, i motsetning til å’, eller g-lyden i jag, i motsetning til ja’, noe man også vil høre i svensk tale. Mitt hovedargument for dette er at den skriftnære uttalen av mig, dig og sig er såpass unaturlig, at selv om i-lyden ofte er lettere å plassere godt sanglig enn den mer åpne ej-lyden som i tillegg inneholder en diftong, tjener det uttrykket å bruke sistnevnte.
Samarbeidet med dansekunstner Anders Engebretsen
Første gang jeg så Anders på en scene, var det som sanger i et kor jeg er dirigent for. Hans nærvær og utstråling inspirerte meg, og ettersom jeg visste at han var danser, tenkte jeg umiddelbart at ham ville jeg gjøre et prosjekt med en gang. Senere har jeg flere ganger fått se hans eksperimentelle, improviserende og lekne utfoldelse som danser og koreograf, og da tanken om å gjøre ham til en del av masterprosjektet mitt tok form, falt etter hvert mange brikker på plass.
Et av spørsmålene som i midlertid meldte seg da jeg vurderte å invitere en danser inn i prosjektet, var om det ville være i veien for formidlingen av tekst og musikk å trekke inn et så sterkt visuelt element. Tenkte jeg forresten at repertoaret ikke var nok i seg selv? At jeg ikke var nok i meg selv? Jeg er overbevist om at det visuelle uttrykket (med eller uten hensikt) spiller en stor rolle for et seende publikum, men ville det bli for mye? Ville en danser kun være overflødig staffasje i et forsøk på å underholde publikum med noe mer enn «bare» musikken? Faren for at svaret var ja på ett eller flere av disse spørsmålene var i alle fall tilstede, så utfordringen ble derfor å finne en balanse i samarbeidet mellom kunstformene. Den ene måtte ikke få overskygge den andre, men snarere hjelpe til med å belyse innholdet fra flere vinkler. Her viste det seg imidlertid raskt at Anders var riktig danser for jobben, og at han delte mitt syn på at less svært ofte is more.
Anders og jeg hadde flere møter med idémyldring og diskusjon i løpet av sommeren, høsten og vinteren 2023, og jeg fortalte og forklarte så godt jeg kunne om innholdet i repertoaret, mine tanker rundt det, og tolkningen av det. Han fikk tilgang til både noter, tekst og spillelister med innspilt musikk, slik at han selv kunne gjøre seg opp noen idéer, og bli kjent med det musikalske landskapet han bokstavelig talt skulle bevege seg i. Vi diskuterte hvilke muligheter som fantes, hvem eller hva han kunne representere i de ulike sangene, og hvor mye han skulle være med. Sammen kom vi fram til steder i musikken der han kunne ta mer plass, for eksempel på lengre instrumentale mellomspill, eller i overganger mellom sanger, samt steder han var overflødig, og musikken kunne få stå for seg selv. Det var imidlertid ikke før ganske tett opp til den første konserten at vi prøvde ut disse idéene fysisk. Vi fikk tilgang til Ris menighetshus hvor konserten skulle fremføres, og gjorde oss kjent med rommet og mulighetene det gav. Salen var stor og luftig, med løse stoler vi kunne plassere som vi ville, samt skillevegger og veldig mange dører. Dette gav muligheten for oss begge, men særlig Anders å bevege seg ut av rommet på ett sted, og komme tilbake fra et helt annet, noe vi endte opp med å benytte oss mye av. Anders stod i all hovedsak for utformingen av sin dans, men jeg hadde også konkrete ønsker om steder i enkelte av sangene der jeg så for meg at vi skulle ha en tydelig interaksjon oss i mellom. Et av disse stedene i den første konserten, var i Nystoems Önskan fra Själ och landskap, med tekst av Ebba Lindqvist:
Och detta är min enda önskan i kväll: Jag vill bara luta mig emot mörkret ett tag, Känna havet stryka in över mitt kind, Eller strävt hårt berg röra vid min hud. Och låta allting annat strös för vinden, Mitt liv för vinden, Och sitta lutad länge emot mörkrets rygg.
Her fikk Anders rollen som mørket, og vi avsluttet sangen sittende rygg mot rygg på en høy barkrakk midt på scenen. Ingen stor gest, men en belysning av det såre og vakre bildet i Ebba Lindqvists tekst.
Et annet sted jeg ønsker å nevne, er mot slutten av konserten da vi fremførte En Slända fra Sibelius’ opus 17. Her ble Anders den lekne og vakre, men akk så trolske og forgjengelige sommerfuglen som flakset inn og ut av poetens liv – og av konsertsalen. Dette ble et humoristisk og veldig fint innslag i konserten hvor interaksjonen med hverandre og med publikum ble helt unik. På et tidspunkt var Anders helt oppe i ansiktet på en av publikummerne, og selv var jeg aldri helt sikker på hva han kom til å finne på rundt meg mens jeg sang. De korte a capella-partiene i denne sangen la også godt til rette for eksperimentering med timing, frasering og stemmebruk, og jeg opplevde at vi her virkelig koste oss med å spille på impulser fra hverandre.
Etter den første konserten fikk vi mange gode tilbakemeldinger på at samspillet oss imellom fungerte veldig bra, og at vi godt kunne bruke det enda mer. I den siste konserten vil vi derfor forsøke å gjøre nettopp det.
Mens vi fram mot den første konserten for det meste snakket om, og diskuterte hva vi skulle gjøre inntil tett oppunder selve framføringen, har vi i arbeidet fram mot den avsluttende konserten, valgt en mer aktiv workshop-fremgangsmåte, der vi tester ut ting sammen i et større lokale. Ideelt sett skulle vi hatt med en eller flere musikere i denne prosessen også, men vi har klart oss relativt godt med innspilt musikk som verktøy. Vi ønsker fortsatt at mye av det som skjer der og da på konserten skal være av en improvisert karakter, men workshopmetoden hjelper oss til å lage noen skisser og rammer, som sikrer at det blir en fin helhet, samt gir oss idéer vi ikke ville kommet på bare ved å snakke om dem. Vi har testet ut flere idéer om Anders’ skiftende rolle. Noen ganger er han naturen, andre ganger den elskede man synger om, noen ganger følelsen legemliggjort, noen ganger en direkte mottaker for det som synges, og andre ganger kun en tilskuer. Vi tester også ut hvordan jeg kan gjøre forflytninger og bevegelser på scenen som tilfører noe, og hvordan vi sammen kan bruke disse bevegelsene til å skape en helhet i det som er blitt mer en forestilling enn en ren konsert. En idé jeg liker veldig godt, er at Anders noen ganger danser i stillhet før eller etter en sang. Han blir liksom som en ettertanke, eller en forventning om hva som skal skje videre, noe som er med på å bevare magien, og holde på publikums fokus. Vi brukte dette litt i den første konserten, og kommer til å gjøre det mer i den siste, hvor disse dansede overgangene også gir meg muligheten til å stille meg litt om mellom sanger av ulik karakter, som krever ulike ting av stemmen. Dessuten skaper det «luft» og variasjon i konserten, uten at spenningen slippes.
Samarbeidet med Anders har ikke bare vært positivt for konsertens form og uttrykk, men også for meg personlig. Å få dele scenen med noen, og skape noe sammen, er for det første veldig inspirerende, men også betryggende. Med det mener jeg at en del av min prestasjonsangst og følelse av å være alene og altfor sårbar på scenen forsvinner når jeg lager noe sammen med andre. Det er lettere for meg å tro på prosjektet, og se at det er fint når det ikke kun er mitt eget. Det gjør også noe med min egen tilstedeværelse på scenen, særlig når det er utstrakt bruk av improvisasjon, som krever en ekstra årvåkenhet og åpenhet for den andres impulser.
Veien videre
Avslutningsvis vil jeg si noe om veien videre. Jeg tror at konseptet Anders og jeg har laget, er mulig å utvikle videre. Vi har allerede planer om å ta den siste av konsertene på turné en gang i løpet av det kommende året, og etter hvert håper jeg vi kan lage flere konsertforestillinger der vi utforsker hvordan vi kan formidle innholdet i kunsten til publikum via både musikk og bevegelse. At vi kommer fra to ulike grener av kulturfeltet gir oss også et større nedslagsfelt og publikumsmasse, noe som forhåpentligvis kan gi oss muligheten til å opptre på både festivaler og i diverse konsertserier, samt søke støtte til å gjennomføre prosjekter. Jeg håper også å finne en pianist som kan tenke seg å bli med på lik linje som Anders og meg, slik at vi kan opptre som et jevnbyrdig ensemble, og utvikle oss videre derfra.
Gjennom masterarbeidet har jeg utviklet meg fra hovedsakelig å være en ensemblesanger, til å stå mye stødigere som solist, med mine egne tolkninger og preferanser, og en tro på at jeg kan være en god formidler av repertoaret jeg arbeider med. Det har blitt tydeligere for meg hva som er viktig for meg – ikke å imponere, men å berøre, og det håper jeg at jeg skal få lov til å gjøre i mange år fremover.