Denne siden er en refleksjon av et samarbeid jeg hadde med Tatjana Kolpus1 og Arely Amaut2 fra 24. mai til 7. juni 2024. Vi ville utforske måter å tilnærme oss leirelandskapene med respekt og gode intensjoner, basert på praksiser og kosmologier fra våre forskjellige bakgrunner. Arely og jeg besøkte alle leirelandskapene og ble enige om å konsentrere oss om Bryn ved Alnaelva. Vann og elver og dens betydning for forskjellige lokalsamfunn i Lima er noe Arely jobber med i sin egen praksis, og hun har mange erfaringer og kunnskap å dele.
ARELY Vi bruker det til seremonielle formål, men seremoni er ikke nødvendigvis noe isolert fra hverdagen. Vi har alle mantitas3. Det er som en beskyttelse og det kobler det som vi har oppå teppet til jorda fordi det ble laget for hånd4. (...) og så velger du og tar med deg noe spiselig eller andre ting til deling til å legge på mantitaen con cariño; med kjærlighet og omsorg.
Menneskene jeg samarbeider med er veldig klar over at vi er i en prosess med å gjenlære våre forfedres kunnskap og visdom. Vi anerkjenner at vi er en del av den urbane byen, Lima, som har forskjellige lag av aggresjon; elven er veldig syk, og det er konstant systematisk vold mot jorda. Så, vi vokste opp der og er en del av det. Når vi gjør arbeidet vårt; vår utforskning gjennom å gå og besøke samfunnene og tilbringe tid der, har de lokale samfunnene i Peru sine måter å gjøre ting på der seremonier er en naturlig del av det. Og det er en hverdagslig ting. (...) Så, hvis du er i en prosess med å gjenlære denne kunnskapen, om disse seremoniene eller ofringene som handler om å vise respekt, kan det være veldig enkle ting man gjør. Det trenger ikke å være komplisert, men det må komme fra hjertet. Og så har vi alltid med oss folk, eldre, som deler hvordan de gjør ofringene til pachamama5 eller til vannet eller til andre ting.
Så det er litt som posen vi lager til koppene6. Slik jeg ser det, så er posen også en ofring7.
1 INTRO TATJANA: Hei, mitt navn er Tatjana Kolpus. Min morfar, Hans Kolpus kom fra Kirkenes i Sør-Varanger, min mormor, Inga Marie Kristine Bavda, kom fra Vesterbukt i Vestertana. Moren min er født og oppvokst i Kirkenes, mens min far, Tim Jahnigen, er fra California. Jeg er det min søster kaller, en «samrikaner». Jeg er vokst opp i Tromsø, med mine to mødre og storesøster. En by med svingende humør, og mer natur enn asfalt.
I 2017 begynte jeg aktivt å engasjere meg i frivilligheten på Samisk Hus, engasjerte meg i samisk politikk, etter i 2016 å ha lært at min mor faktisk er samisk. En sår og helende prosess er satt i gang, og mange brikker har falt på plass. En lengsel i meg har stilnet. Jeg lærte meg raskt å praktisere duodji, som er et samlebegrep for det vi kan lage med hendene; klær, gjenstander, dekor, som er historiefortellingen til mine formødre og forfedre. Det er mer enn håndverk. Det ble mye lettere enn jeg hadde trodd, å sy i skinn og jobbe med tinntråd. Hendene mine visste hva de skulle gjøre, og den dag i dag lager jeg, og de leder vei.
2 INTRO ARELY: Arely Amaut Gomez Sanchez (født i Cusco, Peru) er en mestizo-kvinne, og del av den quechuanske urbefolkningen. Hun er en leser, visuell kunstner, grafisk designer, arkitekt og gjenlærer kunnskap fra hennes forfedre gjennom disse praksisene. Hun blander Andes-Amazonas-kosmologi, arkitektur, og kroppslige studier av prinsippene som brukes i den Andianske arkitekturen i prosjektet: "Remembering the future." I samarbeid med Quebrada Verde-samfunnet i Pachakamak har de etablert "Radio Apu" (Apu er en bestefar eller bestemor, de hellige fjellene). Hun samarbeider med Sigrid Espelien (Oslo), Tatjana Kolpus (sámi), Irma Alvarez Coscco (quechua) i det pågående prosjektet "Collective Thinking Machine" "Mapping the unseen" med Liisa-Ravna Finbog (sámi), og med Valentina Desideri og Denise Ferreira da Silva i "Sensing Salon."
På kollektive måter setter Arely spørsmålstegn til de skjulte strukturene som forutbestemmer grensene for vår sosiale og politiske forestillingsevne. Hun følger prosesser for å reposisjonere forfedrenes minner og kroppslig kunnskap ved å huske og praktisere det at vi alle er forbundet utover separasjon og lineær tid. Ved å huske at vi er land, leire, gjørme og Pacha (romtid), og ved å lære om landet, fjellet og elven, som pedagogikk, praktiserer hun forfedrenes metoder for helbredelse, lesing (orakler) og poetisk spekulasjon. Ved å skape diagrammer, videoer, tegninger og tekster utforsker hun dekoloniale framtidsmuligheter og verktøy for å takle den glemselen og fremmedgjøringen av våre forfedre som er produsert av moderniteten. (Da Silva, The Global Idea of Race). Arely har en mastergrad i kunst og offentlig rom fra Kunsthøgskolen i Oslo og er for øyeblikket doktorgradsstudent ved Institute for Gender, Race, Sexuality, and Social Justice ved University of British Columbia.
3 Mantita betyr teppe, men Arely beskrev det som et seremonielt teppe der man for eksempel kan legge mat og drikke og viktige ting til ofringer.
4 Tekstilene Arely tok med fra Peru var håndfarget med en spesiell type gjørme og med barken fra et tre av henne og en kollega.
Etter ofringen spiste vi mat og drakk kaffe fra kopper som jeg hadde lagd av blåleire jeg hadde funnet på stedet. Til hver leirevandring har jeg med 16 kopper som jeg har laget med leire fra leirelandskapene. 16 er maks antall som kan være med på en vandring inkludert meg. Koppene kan stables, har kun terra sigillata, ikke noe glasur og er brent til 1100 grader sånn at de nesten sintrer. Tatjana og Arely bestemte seg etter hvert for å sy to poser, til to stabler med 8x8 kopper, som jeg kunne ha med på leirevandringene. Posene er inspirert av den samiske, tradisjonelle kaffeposen og laget med reinsdyrskinn og et tekstil som Arely tok med fra Peru som hun og en kollega farget for hånd med gjørme/leire (mud). Tatjana forteller om duodji:
TATJANA Men det jeg vet, er at alt er laget med omsorg, så hvis du trenger et objekt, må du sørge for å lage det så vakkert som du kan. Som brukskunst. Det er forskjell mellom utkastet til posen og det endelige resultatet. Du kan bruke utkastet til koppene, men jeg ser ikke hvorfor du ikke ville ha noe vakkert hvis du kunne velge det.
SIGRID Det er også noe som jeg har vært veldig fascinert av, duodji, som tenkemåte. Fordi i kunsten har det vært denne separasjonen mellom funksjon og kunst eller kunst og liv. Men i duodji virker det som om disse er veldig sammenkoblet. Og i keramikk gir det heller ikke mening å skille disse to.
TATJANA Duodji for meg er et kjærlighetsspråk. Jeg har ikke alltid ordene, tiden og kapasiteten. Men det er en måte for meg å gi tilbake på. Jeg kan lage noe nyttig og vakkert og ære materialenes opprinnelse og mine forfedre. Jeg ser at også koppene har dette i seg.
Det er måten du bruker materialet på som viser hvilken tradisjon det kommer fra. Spesielt etter å ha hatt ofringen ved elven, og forstå hvor vakkert det er med disse koppene, og kaffen og alt. (...) så spurte jeg læret mens vi klippet det i går. "Vil du bli en pose til koppene?" Og ja, saksen klippet lett. Så som Arely sa, posen var allerede der, vi måtte bare lage den.
Jeg tror på genetisk minne, og at materialene jeg jobber med, forteller meg hva de vil bli til. Slik som bagene til koppene. Tekstilen Arely hadde med seg, farget med leire, fortalte meg hvordan den best kunne brukes til å holde koppene. Designet er basert på de samiske kaffeposene og sekker. Grunnet koppenes former, er bagene mindre avrundet, slik at de oppfyller sin nytte, i tråd med samisk estetikk. Et objekts praktiske nytte gjør den vakker.
TATJANA Timelønnen er ikke grunnen til at denne posen blir til. Å måtte skrive ned timer hele tiden ;) Jeg vil ikke vite hvor lang tid jeg bruker. Fordi duodji for meg er mer enn bare å sy en pose. Det er et rom for å reflektere, jobbe med følelsene mine og ære mine forfedre.
Mye av grunnen til at jeg ønsket å jobbe med Arely og Tatjana er for å prøve å få innblikk i andre måter å forholde meg til landskap, jord og leire på. Tatjana er politisk aktiv i Sámeálbmot Bellodat/Samefolkets Parti, leder i Oslo Sámi Doudji og leder for Garmeres, en organisasjon for skeive samer. Arely jobber som nevnt tidligere med å gjenlære kunnskap og viten fra sine forfedre i Lima og hvordan de forholder seg til blant annet forurensing og landrettigheter. Det å bevege seg, ta med leire og jobbe i disse forskjellige leirelandskapene har fått meg til å tenke mye på land som territorie og hvem som har tilgang til hvilke landskap. Hvordan kan vi lære fra andre kosmologier og verdenssyn i etiske spørsmål rundt land?
SIGRID Ja, som forskjellige måter å be om tillatelse til å være der, ikke sant? Og hvordan være i et landskap med omsorg, og ikke ødelegge ting. (...) Og så er noen steder enklere enn andre. Som dette leireuttaket jeg snakket om, det er et brutalt, stort sted. Og dette stedet som ikke var leireuttak, men de mottar leire fra hele Oslo og omkringliggende områder og det er bare som en gravplass for leire.
TATJANA Det er som en søppelplass for leire?
SIGRID Ja, på en måte, for på byggeplassene må de alltid fjerne leire fra grunnen for å kunne lage fundamentet. (...) Og de fjerner den ustabile blåleira som anses som avfall, og dumper det. Leiren som disse koppene ble laget av kom fra en workshop med studenter vi hadde ved Bryn ved elva, hvor vi tok med noen bøtter leire tilbake til KHiO for å jobbe med. Vi brukte ikke alt, så jeg har spart på restene i bøtter i tre år. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med den, men nå var tiden inne for å bruke den til koppene. (...) Vi snakket også om økonomi, og disse koppene vil ikke være for salg. (...) De skal brukes i leirelandskapet eller de vil brukes til å snakke om dette landskapet eller disse prosessene som har skjedd der.
TATJANA Det gir perfekt mening for meg, leiren du sanket, jeg skal ikke engang si at du tok den, du sanket den fra Alnaelva, hensikten er ikke å bli rik av den.
Ikke alle samer vil tenke på samme måte. Fordi jeg tror mange av oss er koloniserte mennesker som er internalisert til koloniserende måter å tenke på og luksus er en komfort, det gir et behagelig liv, så det gjør at vi har mange måter å tenke på. Jeg er ganske konservativ i måten å tenke på, fordi jeg tror ikke at du kan eie land.Mange tenker at eierskap til land er et merkelig konsept. Som en offentlig park der vi var ved Alnaelva. Måten det har blitt eid på og deretter "gitt tilbake" til folket, og "ja, nå kan du få tilgang til ditt eget land". Og å tenke politisk på det og spesielt med tanke på reinbeiteområder, så ble grensene satt mellom Norge, Sverige, Finland og Russland, og det delte mange samiske familier, og de stengte også grensene for reinsdyrene for å krysse mellom sommer- og vinterbeiteområdene. (...) Det har delt det samiske landet inn i mindre og mindre områder. (...) Norsk natur er angivelig strengt regulert, men det er så mange unntak at det egentlig ikke er regulert i det hele tatt. Hver kommune kan gi tillatelse til å bygge noe eller utvinne noe. (...) Det virker som om våre naturressurser behandles som et objekt, et livløst objekt. Som om du kan ta som du vil. (...) Nå er det også denne landback-bevegelsen i det samiske samfunnet. Vi ønsker ikke å ha vår egen regjering og skille oss fra resten av Europa, men vi vil gjerne ha samtaler om områdene og en stemme til å si, nei du kan faktisk ikke ha en gruve her og du kan ikke bygge et hus akkurat her. (...) Denne delen av landet må kunne puste. Naturressurser regenereres ikke i løpet av en eller to sesonger.
SIGRID For meg er det lettere å gå inn i denne veldig situerte kunnskapen om ett sted og se det over mange sesonger i stedet for å se på en større kontekst. (...) Det er derfor viktig å ha tilgang til stedene. Fordi hvis jeg jobber med byggeplasser, er det åpent ned til leira i en uke, og så er det (...) en bygning der. (...) Men dette er en offentlig park hvor du kan gå tilbake over tid. (...) Hvis jeg kjenner et sted kroppslig over tid, er det mindre sannsynlig at jeg kommer til å skade det.
TATJANA Denne praksisen er det motsatte av kapitalisme.
ARELY Jeg liker å spore alle forbindelsene. Dette er noe vi gjør akkurat nå og på denne måten, men dette skjer også gjennom kunstnerisk forskning8, og på grunn av det. Og det er derfor mange forskjellige lag. Det er fint å kunne ha samtaler om disse lagene som er transparente (...) og anerkjenne alt på en kritisk måte. Og da blir det politisk, for politikken er alltid der. Landet er alltid der. Vi anerkjenner at land kan være eiendom, og vi er også inne på eiendommen hele tiden. Så, vi må håndtere alle disse lagene hele tiden.
TATJANA (...) tror jeg en organisasjon, eller la oss si koppene, har sin egen energi? Fordi hvis vi tror at jorda eller trærne, at de har en subjektiv vilje, som Liisa Ravna sa på fredag9, "vi snakker ikke om sjel, vi snakker om subjektiv vilje") vil leiren bli til kopper hvis de har lyst til det? Det tok tre år før leira klarte å si jeg vil bli kopper. Og du sa, "Ja, jeg kan gjøre det for deg." Det samme med skinnet. Det var en rask respons. (...) Det er også det jeg hører, eller det er min tolkning når du snakker om doktorgraden din og du med da du tok master (...) at dere er koblet på det å lage og gjøre, men også hvordan føre praksisen videre.
ARELY Ja, anerkjenne at du ikke er i sentrum, men at du kan lære gjennom veien.
TATJANA Ja, som en oversetter. (...) Jeg lurer på hva doktorgraden din vil fortelle deg?10
TATJANA Så, i samisk kultur og også i Amazonas, når du får kunnskap fra noen, når du lærer av dem, husk å introdusere deres kunnskap gjennom deres navn. (...) og det er det som er samarbeid for meg. Så hvis jeg snakker om en teknikk jeg gjør, noe jeg har lært, bør jeg si hvor det kom fra. (...) Så i introduksjonen bærer du historien med deg, tar deg tid til å fortelle bare litt om stoffet eller koppene. (...) I min forståelse av samarbeid, selv om du er den som skriver, er alt i historiefortellingen. (...) Liisa Ravna lærte meg det.
SIGRID En ting er å koble seg til et landskap, men det handler også om å koble seg til mennesker. (...) som en følelse av fellesskap. (...) En følelse av å være en del av noe større enn ditt eget liv og din egen praksis, et kunstverk eller en doktorgrad. (...) Det er det som gjør denne typen samarbeid så vakkert for meg fordi posen vil alltid minne meg om dere (...) og disse historiene og arbeidet dere gjør.
ARELY Men det er mer eller mindre slik det er med historier som ikke var viktige, fordi det avslører mye. Disse ukjente historiene og kunnskap og forholdene til jorda. (...) Jeg ble så overrasket her i Norge, at det er så mye leire, (...) men det var ikke en sterk forbindelse med den. Selvfølgelig kunne jeg se i bygningene, med mursteinene, kanskje den tydeligste forbindelsen. Men i Peru, hvis du har leire, kan du gjøre så mange ting. (...) Den er helt klart knyttet til hverdagen, omsorg og til mat.
TATJANA Jeg tenker på leira i nord. At vi har mye, men det er mørkt og vått mesteparten av året. Som Tromsø, der jeg vokste opp, er det mye vind og fuktighet i luften, og jeg tror ikke leira noen gang ville ha tørket skikkelig der;)
ARELY Da jeg studerte på KHiO og gikk til keramikkavdelingen og spurte hvem som jobber med leiren fra Oslo, var det nesten ingen unntatt deg. Og da tenkte jeg igjen, hvorfor?
SIGRID Ja, det tenkte jeg også. Hvorfor er vi så distansert fra vår egen kontekst? Selv vi som jobber med leirer, vi som er så spesialiserte, og har jobbet med det i så mange år virker ikke så interessert.
ARELY KHiO er også et veldig stort sted å lære. Og selvfølgelig, med så mange muligheter, føler du kanskje at du har alt du trenger. Og kanskje trenger du ikke å se utenfor den strukturen fordi kontrasten til der jeg er vant til å lære er veldig annerledes. Du er veldig ansvarlig for din egen læring, og du har ikke maskinene. KHiO for meg er et sted med mange maskiner. Flere enn folk. (...) Og det var overveldende og umulig å lære alt. (...) Kanskje det gjør noe med forholdet til leire og den forbindelsen?
SIGRID Ja, det er et av målene mine, at det skal komme inn i læreplanen på KhiO. Det å dra ut til et leirelandskap og få den forbindelsen, enten du bruker den til noe eller ikke. I det minste er det en kroppslig kunnskap du vil ha med deg resten av livet.
ARELY Og du kan dele den med ditt eget fellesskap.
Vårt samarbeid har først og fremst handlet om å dele praksiser og erfaringer rundt det å jobbe ute i landskapet, forhold til materiale og håndverk/duodji/brukskunst og å lage noe sammen (posene til koppene) som en måte å dele en respekt til landskapene i leirevandringene. Først tenkte vi at samarbeidet skulle representeres med et objekt i refleksjonshylla. Det endte med at samarbeidet ligger som en underside til leira fra Bryn ved Alnaelva. Vi prøvde først å 3D-printe 3D-skanninga av ofringsflåta i blåleire, og ha den brente formen i hylla. Men ideen var ikke helt utviklet, eller det ble for knapt med tid. Men kanskje er dette veien for et videre samarbeid.
TATJANA Formen er veldig tydelig der.
SIGRID Ja, men jeg tenker fortsatt på hva som er den beste måten å representere dette samarbeidet på i refleksjonshylla. Hvis dette objektet skal leses som et dokument, som jeg vil at tingene i hylla skal, hva er da informasjonen som du kan lese fra dette objektet?
ARELY Ja, hvordan leser man dette?
SIGRID (...) Ja, det vil ikke ha samme formål som posen har. Men dette vil handle mer om dokumentasjon, refleksjon, arkivet, og å dele på en annen måte som er permanent.
TATJANA Så det er slags et monument over samlingen av kunnskap?
SIGRID Ja, og så ved siden av alle disse objektene er det en QR-kode som går til en nettside med hypertekster.
ARELY Selve ofringen hadde så mange materialiteter, og 3D-skanningen knytter seg på en eller annen måte til disse materialitetene, som blomstene og maten, men i leire smelter det sammen til noe annet. Så, jeg prøver å tenke på andre måter vi kan gjøre det på(...) For eksempel med mumier, i forskjellige deler av verden, men også i Peru, det er mange mumier i Peru. Ja, disse mumiene har ofringer rundt seg. Frø, planter, objekter, krukker, så det er et slags dokument, men det har også dette elementet av noe levende. (...) så kanskje det blir mindre avstand hvis materialiteten for eksempel er noe du kan spise eller noe sånt? (...) Vi kan begynne å reflektere over hvordan dette dokumentet kunne se ut?
SIGRID Ja, objektene i hylla fungerer jo som en slags stand-in, men denne kunne også være som en slags ny form for ofring på en måte?
ARELY Ja!
SIGRID Leira fra stedet er på en måte som en ofring, (...) men det ville vært fint hvis det var et slags levende element. Som det du snakket om, at folk kan ta med noe, eller noe sånt. Men det skal være i biblioteket da. (...) Vi må tenke litt over det.
ARELY Ja, for ikke å lage en rekonstruksjon eller illustrasjon, men noe som engasjerer og viser respekt. Som å ta med noe eller gi noe som en gave.
SIGRID Ja, det er vanskelig. Men jeg tror ideen definitivt kan utvikle seg videre.
TATJANA Vi må spørre: Hva vil ofringen? ;)