HJEM / HOME → OM PROSJEKTET / ABOUT THE PROJECT →
Da jeg startet doktorgradsforløpet i desember 2020, var jeg allerede i gang med et ‘kunst i offentlig rom’-oppdrag for Oslo kommune. Dette var til den nye demenslandsbyen Dronning Ingrids hage på Lilletøyen, som er en lukket “landsby” med blant annet butikker og frisør, der demenspasienter både kan bo og gå fritt rundt omkring. Jeg ble spurt om å lage noe til en utendørs teglfasade i en trappeoppgang, og bestemte meg for å bruke blåleire fra Feiring Bruk, avdeling Kulmoen, originalt fra Alnabru til dette. Jeg har gått mye frem og tilbake på om jeg skulle ha med dette prosjektet som en del av refleksjonen, da det allerede var påstarta i det jeg begynte doktorgraden. Jeg har kommet fram til at det er viktig, både fordi det gjorde at jeg måtte oppsøke hjelp til hvordan jeg skulle bearbeide blåleira i fagfeltet, men også fordi jeg utviklet en frostsikker masse1 som er faglig relevant å dele videre med fagmiljøet. Jeg tror det at jeg startet med å allerede være inne i dette oppdraget, gjorde at doktorgradsprosjektet ble formet i en spesifikk retning med blikk på hvordan blåleira har blitt brukt i samfunnet.
Massen og framgangsmåten jeg kom fram til er basert på egne erfaringer og frostsikkerhetstesting gjennom digital fire2 sine hjemmesider, samtaler med keramikere Marit Tingleff3 og Søren Ubish4 (på telefon), tidligere fabrikksjef på Bratsberg teglverk John Arne Rinde5 og murere i Mjøndalen mur og puss.6
3 Marit Tingleff (1954) norsk keramiker som blant annet har brukt blåleire fra Bratsberg teglverk til å lage utendørs keramikk. Les samtale med henne her.
4 Søren Ubish (1952), norsk keramiker som blant annet har stått for Oslo Spektrums teglfasade sammen med Guttorm Guttormsgaard i 1989-90.
5 John Arne Rinde, tidligere fabrikksjef for Bratsberg teglverk i Bø fra 1979-2005. Teglverket ble lagt ned som Norges siste i 2014. Les samtale med John Arne her.
15.12.2020 Testing av frostsikker masse der jeg veide keramikkstaver når de var brent, og etter de hadde kokt i vann og ligget i vannet et døgn for å måle porøsiteten. Dette er basert på et amerikansk system (digitalfire) for testing, og jeg fikk aldri helt de riktige tallene, og det var da jeg henvendte meg til fagfolk i Norge i stedet.
Prosessere leire:
Først tørker jeg all leira og når den virker gjennomtørr tar jeg klumpene over i en beholder og heller på vann til over klumpene (jeg har en idé om at varmt vann gjør at prosessen går fortere, men jeg er ikke helt sikker på om dette stemmer). Når dette har stått et døgn eller to har vannet trengt inn mellom leirepartiklene og det er enkelt å mikse det opp til en tjukk rømmeaktig konsistens. Så skal det siles. Jeg har bygd en sil som har nett omtrent som en kjøkkensil som ser sånn ut:
Massen siles og blandes med sagflis og chamotte og sand i ca dette forholdet:
4 bøtter våt silt blåleire
2 bøtter sagflis (ca mellom 1-3 mm.)
1,5 bøtter chamotte og sand (grov chamotte 0,5-1mm og 0,2mm og sand 0,8-1,2 mm)
Dette blandes godt sammen og tørkes på gipsplater til riktig konsistens. Sagflisen er med på å lage små hull i keramikken når den er brent, som hjelper eventuell væske i godset til å ekspandere under frost og trekke seg tilbake når det tiner.
Første gang jeg brant relieffet, gikk det alt for fort. Det var da jeg tok kontakt med tidligere fabrikksjef på Bratsberg teglverk Jon Arne Rinde som fortalte om hvordan de hadde gjort det på fabrikken. Les en senere samtale med han her.
Relieffet hadde en tykkelse på 6 cm og jeg lot det tørke veldig sakte, ca. en måned under plast og stoff og så i tørkeskap en uke på 40 grader. Selve brenningen var til 1030 grader C og den gikk veldig sakte både opp og ned med 25 minutter utligning på topptemperatur slik at gassene og rester av vann inni keramikken rekker å komme ut. I den misbrente relieffbiten ser man hvordan det har blitt dannet en slags lokalreduksjon inne i keramikken.
HJEM / HOME → OM PROSJEKTET / ABOUT THE PROJECT →