For det var jo en av de tingene som jeg husker du sa at, «nei, vi brukte ikke blåleire, det var alltid brunleire»
— Sigrid Espelien
(...) en av årsakene er at blåleira er veldig klebrig og ekkel å bruke, sånn at det blir et litt annet produkt og det er ikke så lett å få det gjennom maskineriet. Ja, vinduskitt som jeg sier.
— John Arne Rinde
SIGRID Jeg pratet med deg for noen år siden, men da var det mer om relieffet1 som jeg dreiv og jobba med og tekniske spørsmål rundt det, og jeg husker det var så vanskelig å oppdrive noen som faktisk hadde jobbet i mursteinsbransjen.
JON ARNE Ja, det er ikke mange av oss igjen.
S Nei, for da var det sånne tekniske spørsmål som det for så vidt også er nå, men nå driver jeg jo med denne doktorgraden som har tittelen Jording med (blå)leire, eller, blå i parentes da. For det var jo en av de tingene som jeg husker du sa at, «nei, vi brukte ikke blåleire, det var alltid brunleire».
JA Ja. Vi gjorde ikke det, for det er jo mange årsaker til det, men en av årsakene er at blåleira er veldig klebrig og ekkel å bruke, sånn at det blir et litt annet produkt og det er ikke så lett å få det gjennom maskineriet.
S Nei, den er mer seig, rett og slett?
JA Ja, vinduskitt som jeg sier. Så når vi gravde dypt nok så kom vi til blåleira, så da måtte vi kutte ut. Og det var litt avhengig av hvor vi gravde, men hvis vi kom sånn fire, fem meter ned, da ble den blå.
S Ja, så det dypeste, det var blått. Og det øverste laget var brunt?
JA Ja, noen sier at det har litt med oksidering å gjøre også, at den blir brun høyere oppe. Og det rare var at når vi begynte å nærme oss den blå, så begynte vi å treffe på skjell som jeg har snakket litt om før.
S Og i den brune leira så var det ikke noe skjell?
JA Nei. Og det kan ha litt med avsetninger under havvann å gjøre også.
S Så husker jeg at du sa noe om at det var leire fra en dal og leire fra en annen dal som ble mikset?
JA Ja, som vi blandet sammen, ja. Vi blandet sammen en feit2 og en mager3 leire, som vi sa, for å få riktig konsistens på den.
S Var det liksom 50/50, eller var det-
JA Nei, det var laboratoriet som avgjorde utgangspunktet for å få den rette kornstørrelsen. Det hadde litt med brenningsgraden og tørking å gjøre og, at vi fikk den noenlunde rette kornstørrelsen, så hadde det litt med motstand i ekstruderen å gjøre, og vi satte jo til sagflis og chamotte4, vi tilsatte ikke sand. Noen gjør det, men vi gjorde ikke det, for vi likte ikke den kvartsen noe særlig.
S Nei, hvorfor ikke?
JA Det er ikke alt jeg kan svare på. Mye hadde de også gjort før, ikke sant, og funnet ut at det var et bra resultat og vi spurte ikke akkurat om hvorfor det var sånn og sånn, det var bare vedtatt at sånn skulle det være, så vi prøvde å gjøre sånn som de gamle gutta gjorde det. Og det med sagflis, det varierte litt og det har noe med frostbestandighet å gjøre og selvfølgelig noe med motstanden i ekstruderingen å gjøre også.
S Ja, for jeg husker når vi var på Bratsberg så viste du meg den sagflisa, at den hadde en ganske spesifikk størrelse.
JA Ja, vi siktet den ut, det var for å få ut grovere korn og også kanskje det fineste.
S Var det sagbruk i nærheten som dere-
JA Til å begynne med, men sagflis var nesten ikke å få tak i, for det var nesten ikke sagbruk igjen. Så vi hentet, det var krise i nærheten for å si det på den måten, at det var for lite tømmer, så vi måtte helt opp til Soknabruket enkelte ganger og det er på Hønefosskanten.
S Ja, såpass.
JA For sagbruket her i Bø, det gikk jo etter hvert til å bare skjære furu og vi hadde vel ikke noen veldig god erfaring med furu, vi ville helst ha gran, må ikke spørre for dypt om hvorfor men det var sånn, og det kan godt hende at furua, hvis du får for mye harpiks og kvae og sånt noe, at det renner på en litt spesiell måte.
S Det er sånne detaljer som er veldig morsomt å høre om! Men chamotten dere brukte, var det en størrelse eller brukte dere tre størrelser, var den grov, eller var det-
JA Nei, vi hadde sikt og det har vi alltid hatt, jeg har aldri hørt at vi gjorde noen forandring på det, og det siktet var jo sånn at det tok vekk det groveste, tok vekk det fineste og det som var i midten var det vi skulle ha, det kom ut på et sted i siktet, og det grove gikk inn i systemet igjen. Og vi malte jo opp vrakstein.
S Ja, så dere laget egen chamotte?
JA Ja, så vi fikk ikke den fra noen, vi bare brukte vraksteinen.
S Det er jo smart. Så dere hadde en diger kulemølle eller et eller annet da?
JA Vi brukte slagmølle, jeg vet ikke om du kjenner til det?
S Nei.
JA Det er en rotor med sånne slagstål på, som går rundt og så datt de ned og så kastet de ned veggen så skvatt den tilbake og gikk sånn. Det er en form for mølle som er relativt brukbar for sånne produkter og som koster veldig mye, men av de typene så er den relativt kostnadseffektiv.
S Ja, ok.
JA Men sånne kjeftknusere er det jo mange som bruker?
S Kjeftknuser?
JA Ja, den sitter sånn, med to sånne armer og så går den sånn mot hverandre.
S Som en klappemaskin?
JA Ja, det kan du godt si, og den er effektiv på mange måter, men den brukes veldig mye i pukkverk og sånn med harde materialer som den får knust ned, fordi at da knuser du steinene mot hverandre, så da får du mindre slitasje på slipematerialet.
11.05.2021 Jon Arne Rinde på den nedlagte teglfabrikken Bratsberg som nå brukes til varelager for Wienerberger.
S Men i produksjonen, du sier at det var sånn ekstruderingsmaskin, og en streng som skar opp mursteinen da?
JA For noen dager siden da jeg drev og ryddet opp litt hjemme så fant jeg en typisk massiv stein fra oss, som også hadde også et hull i midten i en periode. De hullene er jo for å bremse opp den skrubevegelsen som du får når ekstruderen presser fremover. Det er jo det som er når vi setter inn disse kjernene, at det er for å stoppe den skrubevegelsen. Mange tror at det er for å gjøre steinen lettere og sånne ting, og det er det selvfølgelig også, det er for å gjøre den lettere å tørke og lettere å brenne og alt mulig, men hovedhensikten er for å stoppe den skrubevegelsen.
S Ja, for det ødelegger strukturen på teglen i midten, liksom?
JA Ja, for den har veldig lett for, hvis leiren blir for tørr, at den ikke kleber seg nok sammen, jeg vet ikke, hvis du har prøvd å slå massiv stein mot hverandre og de går i stykker, så vil du se at enkelte steder i kantene så er det en liten åpning, en liten sprekk som detter av, og det er da at skrubevegelsen i sentrum har gått fortere enn i ytterkantene, for i ytterkantene så har du friksjon fra formen, ikke sant, og det er jo om å gjøre at hele den leirestrengen går jevnt utover, at de innerste partiklene går like fort som de ytterste. Alt skal gå like fort i utgangspunktet for hvis det kommer vann i teglen når den er brent så har de lettere for å fryse i stykker.
S Ja, så det har òg med frostsikkerhet å gjøre?
JA Ja, det har med frostsikkerhet å gjøre, men det er mer produksjonstekniske ting da, at du får laminær strømning utover hele tida.
S Men de frostsikre mursteinene, ble de brent høyere enn annen stein?
JA Alt vi produserte var frostsikkert i utgangspunktet.
S Ok, så det var grunntanken?
JA Ja. Mens mange av de steinene som er produsert nedover er jo sånn etterligning av gammeldags håndbanket, når man tok en leireklump og heiv ned i en form.
S Ja, det er sånn jeg jobber.
JA Da får du jo helt andre strukturer i steinen, men nå har de jo maskinstrøket, som de kaller det, som gjør det maskinelt.
S Som klasker det nedi og drar av maskinelt?
JA Ja. Noen av de maskinene jeg så ute hadde et stort bord som gikk rundt, og når man passerte et punkt så var det enten noe som trakk leira ned i et hull eller leire som ble kastet ned i et hull og så gikk den litt videre, så ble den strøket av, og så gikk den litt videre så ble den trykket ut, og så sånn gikk prosessen hele tiden. Og det er en form for å etterligne den gammeldagse håndbanka teglen. Og så får man jo en helt annen struktur i den da, enn den som produseres i en ekstruder.
S Hvordan er det forskjellig sånn kvalitetsmessig, da? Er det høyere kvalitet på det ekstruderte fordi det er mer jevnt?
JA Ja og nei. Jeg tror det at det som betyr noe, det er hvordan du har klart å produsere den, sånn at du får en jevn strøm av ekstruderen, men leiresammensetningen, tørkeprosessen og brenneprosessen har vel så mye å si, altså.
11.05.2021 Bildet er tatt da jeg og Jon Arne besøkte den nedlagte fabrikken i Bratsberg. Her viste han sagflisen som ble blandet inn i leiremassena. Både leire og sagflis lå fortsatt i hauger utenfor fabrikken.
S Så når de kom ut fra ekstruderen da, på Bratsberg, hva var veien videre for dem da?
JA Når den kom ut så ble den leirestrengen, den ble kappet opp i, jeg husker ikke helt, men jeg mener det var ca. en meter og 20 lengder, og så gikk to sånne lengder inn i harpa som vi sier sånn at det ble kappet opp, og den harpa ser jo akkurat ut som en sånn eggdeler, og der gikk det to og to strenger inn. Og når den ble kappet datt enden av kappen ned og gikk inn i prosessen igjen, men andre steinene gikk videre på et transportbånd. Så kom lektene opp underfra og så gikk de på lekter inn i tørkevogna. Jeg vet ikke hvor høy den kunne være, jeg. 3 meter, 2.80, eller noe sånt noe, den var ganske høy. Så gikk det, jeg husker ikke hvor mye stein det gikk på en sånn, jeg, men det måtte være minst tusen. Og så gikk den inn i tørka.
S Og hva slags temperatur og sånn var det i den tørka?
JA Det var god badstu-temperatur med god fuktighet, fordi fuktigheten er like viktig som temperaturen. Man må ikke begynne å tørke i overflaten før man har fått med seg det inni, og derfor er det om å gjøre å ha det fuktig rundt alt sammen, sånn at den tørker innenfra – for hvis den tørker for fort på overflaten så kan porene tette seg og så kommer ikke fuktigheten ut så går den i stykker i brenninga. Den bør være tilnærmet null prosent fuktig når den går inn i ovnen. Du har muligheten til å bli kvitt noe på starten av brenninga, litt avhengig av hvor lang ovnen er, for den skal også gå sakte opp i temperatur, så det kan forsvinne litt fuktighet helt foran i ovnen.
S Det tørkeskapet som jeg brukte på KHiO, der var det 40 grader som jo ikke er så mye, men det har ikke den fuktighetsreguleringa inni seg, da.
JA Men det kan jo kompenseres ved at du bruker lengre tid, og ikke høy temperatur. Hos oss var det om å gjøre å ha det igjennom så fort som mulig.
S Hvor lang tid tok det å tørke forresten?
JA Det husker jeg ikke, men jeg vil tippe at det gikk i hvert fall et par døgn minst.
S Ja, for jeg tror jeg hadde dem der inne en uke eller to uker, og i starten så var jeg så forsiktig at jeg tørka dem litt utenfor først, fordi jeg har opplevd det samme at overflaten blir knusk tørr og så inni er det helt bløtt og at det lukker overflata – det var jo noen ganger jeg brente som tingene este opp som en bolledeig, men det var nok en kombinasjon av det der og at det var for rask brenning da.
JA Det er jo flere årsaker til at det ble sånn, for det hendte jo hos oss også, spesielt de massive kunne bli sånn, og hvis det var for mye hummus i leira-
S Altså sagflis?
JA Sagflis, og det kunne hende at det var andre ting også som hadde kommet inn uten at vi var klar over det, la oss si noen små røtter, eller et eller annet organisk. Hvis vi henta leire som kom fra litt for nærme overflaten, så var det stort sett hummus i jorda som gjorde at når du varmet opp dette så fikk du en indre forbrenning på en måte, hvor gassen ikke greide å komme ut, så får du en sånn heving som når du baker brød.
S Ja, det var det som skjedde, det var helt svart inn i midten, akkurat som om det ble en lokalreduksjon inni der.
JA Ja, hvis den ble svart så vil jeg anta at det var for mye hummus i leira. Så hvis den hadde brent mye saktere, så kan det hende at de avgassene hadde klart å komme ut.
S Ja. Det ble bedre når jeg brant sakte både opp og ned.
1 Relieffet (bildet under)er et kunst i offentlig rom verk for Oslo kommunes kunstsamling som jeg laget med blåleire fra Feiring Bruk, avdeling Kulmoen, opprinnelig fra Alnabru i Oslo. Relieffet Overgang henger utendørs og er muret inn i bygget Dronning Ingrids hage, tegnet av Arkitema og murerarbeidet er utført av Mjøndalen Mur&Puss. Jeg var i kontakt med Jon Arne tidligere for å få tips om hvordan jeg skulle lage en frostsikker blåleiremasse.
2 Feit leire: "Lang leire. Veldig plastisk leire." s.134, F. Hamer og J. Hamer, The Potter’s Dictionary of Materials and Techniques (University of Pennsylvania Press, Incorporated, 2004), https://books.google.no/books?id=TApnGTVLwxAC.
3 Mager leire: "Leire med liten plastisitet" i slektskap til kort leire. s.209, F. Hamer og J. Hamer, The Potter’s Dictionary of Materials and Techniques (University of Pennsylvania Press, Incorporated, 2004), https://books.google.no/books?id=TApnGTVLwxAC.
4 Chamotte: Brent, knust leire som tilsetes som magring i feite leirer. s.56, F. Hamer og J. Hamer, The Potter’s Dictionary of Materials and Techniques (University of Pennsylvania Press, Incorporated, 2004), https://books.google.no/books?id=TApnGTVLwxAC.
S Og så fra tørka, gikk de automatisk inn i ovnen da, eller?
JA Ja, det gikk automatisk fordi at alt sammen hos oss gikk syv dager i uka, så da måtte det være automatisk. Det måtte være et mellomlager både med stein på vognene og stein som ikke hadde kommet på vognene, for vi jobbet jo bare fem dager i uka, mens ovnene og tørka gikk hele tiden. Så da stod de i en sånn varmeholder der vi kjørte inn varme fra ovnen, slik at temperaturen var så høy at steinen ikke trakk til seg fuktighet fra lufta utenfor, for det måtte den jo ikke gjøre.
S Og den ovnen, hvor mange stein kunne det være inni der, sånn ca.?
JA Det husker jeg ikke, men vi hadde utrolig mange vogner, jeg tror vi var oppe i 38 eller 40 vogner i ovnen og så var det vel rundt 6000 stein på vogna da.
S 6000 stein på vogna? Det er en stor vogn.
JA Den var stor. Den ovnen som vi hadde, var jo den største i Nord-Europa da den ble bygd, jeg tror ikke det var noen som ble bygd i Nord-Europa som hadde større ovn enn det vi hadde.
S Når ble den bygd da, sånn ca.?
JA Den ble bygd i 1979. Så jeg ble jo ansatt der oppe for å følge opp byggingen.
S Ja, så det var den perioden du var der.
JA Ja, men den gangen – de bygde for stort, det var noen som hadde for store forhåpninger til alt. Og så skulle vi produsere poroton6. Det er sånne blokker som du ser mye nedover i Europa og hvis du reiser på ferie til Syden, så ser du poroton. Det er vanlige blokker, nedover i Europa så vet jeg ikke helt hva de setter til, for at den skal være litt porøs, den skal være lett og det er et materiale som skal bære puss. Vi satte til stiroporkuler, og det er det samme som isopor omtrent, bare at disse kulene ikke hadde evnen til å klebe seg sammen sånn som i isopor. Det produserte vi selv, vi kjøpte det fra Tyskland, finere enn sukker, så kjørte vi det opp med damp sånn at de este opp så kjørte vi det inn i leira. Når vi brant blokkene så ble det jo sånne hull i porotonen, akkurat som formen på de kulene. Og i og med at det er en kule så kunne vi bruke relativt stort press når den gikk igjennom ekstruderen, da.
S Ja, fordi kulene er runde?
JA En rund kule, til og med et egg kan du stå på hvis du får rette vinkel, for du oppnår et helt spesielt trykk på en kule. Så det ble liksom ikke noen problemer i ekstruderen, du klarer ikke å knuse dem, det var det som var hensikten. Det er et veldig fint produkt, men så gikk jo vi konkurs i 1984 for vi hadde bygd for stort. De satset på at en del av produksjonen skulle gå til disse blokkene. Men så konkurrerte vi med Leca, og Leca likte ikke det, så de satte jo ned prisene på sine produkter og vi klarte ikke å levere til så gunstig pris som de satte ned til. Så det gjorde at vi gikk konkurs i 1984, da kjøpte Leca7 oss. Men Leca likte ikke at vi produserte poroton, men vi fikk lov til å produsere allikevel fordi det var noen kunder som på død og liv skulle ha poroton og ikke ville bruke Leca. Men ettersom vi ikke fikk lov å markedsføre det så mye så gikk det jo nedover.
S Men selve materialet i det, hva er det?
JA Det er leire som var mye feitere enn i en teglstein.
S Så den leira ble importert fra et eller annet sted eller?
JA Nei, vi gravde den, da blandet vi ikke mager leire inn. Den var enkel å produsere i utgangspunktet, for det var en blokk, og den var ikke frostbestandig, den brente på 980 grader, for at den skulle pusses. Men det er jo noen steder som jeg har sett at den har stått åpen, fordi den var veldig god mot lyd, så noen idrettshaller har den på veggen sin upusset. Når den ble brent på 980 grader så var ikke teglmaterialet så hardt, så var det masse sånne små hull, det så nesten ut som den var markspist, etter der disse kulene hadde vært. Og det gjorde at den var veldig godt egnet til idrettshaller, fordi at den tålte en del, og så tok den opp en del lyd.
S Og bra isolasjon også, sikkert.
JA Ja, så det var et veldig fint produkt og som sagt brukte man det veldig mye nedover i Europa. Leca er jo et lite produkt nedover, det er stort i Norge og Scandinavia, men nedover så er det ikke på samme måte.
6 "Bratsberg teglverk gjorde de første forsøk med Poroton i 1971. Poroton er en måte å fremstille tegl-blokker på, patentertav den svenske ingeniøren Sven Fernhov. Leiren tilsettes polystrenplast, som fører til porer i teglet, og at man for et lettegl med meget lav romvekt." Lest på teglverk.no 25.07.2024
7 "Leca har blitt produsert i USA siden 1917 og i Skandinavia siden 1930-årene. A/S Norsk Leca ble dannet 1954 av Bergens-selskapet Rieber & Søn, men ble i 1972 solgt til sementprodusenten Norcem, som fra 1987 var en del av Aker Norcem."
Store norske leksikon (2005-2007); Antonsen, Robin: Leca i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. juli 2024 fra https://snl.no/Leca (sett 25.07.2024)
S Hva var grunnen til at Bratsberg ble lagt ned helt?
JA Det vet jeg ikke, fordi at jeg sluttet da jeg ble 62 år, og da var jeg så på kanten med danskene at jeg ikke har orket å gå inn på det, jeg følte at da hadde jeg endelig blitt et fritt menneske. Men etter meg så kom det vel tre fabrikksjefer på syv år tror jeg, så ble det lagt ned. Men grunnen tror jeg var at de ikke tjente penger, som en av grunnene, så var det det at byggenæringen gikk nedover og særlig med tegl, og danskene skulle skjerme om sin egen produksjon, så først ble det jo lagt ned i Sverige, det skjedde mens jeg var der. Vi tjente fortsatt penger, så vi ble beholdt. Men da vi ble lagt ned skulle alt produseres i Danmark.
S For da var du produksjonssjef?
JA Jeg ble ansatt som assistent for produksjonssjefen.
S: Hvilket årstall var det?
JA Jeg ble ansatt i 1979, og så når vi gikk konkurs i 1984 og vi kom inn i Leca, så var det bare fire stykker som fikk lov til å fortsette, de ville ikke ha resten av gjengen. Og jeg var en av de fire, og etter det så fikk jeg også ansvaret for vedlikeholdet, og så fikk jeg ansvar for lageret, så hadde jeg ansvar for økonomien, for jeg er utdannet i Oslo som driftsingeniør og vi hadde ganske mye økonomi, så jeg fikk ansvaret for økonomien også, den var ikke så veldig stor i utgangspunktet for den ble jo styrt stort sett fra Leca da, men fikk ansvar for lønn og en del sånne ting. Så ble jeg dritlei, så jeg søkte jobb som teknisk sjef på det nye fengslet i Skien, og fikk den jobben. Det var nok litt på grunn av bakgrunnen min og at jeg vokste opp på snekkerverkstedet til faren min. Fengselet hadde en avdeling oppe i Fyresdal med skogbruk der de som måtte sitte inne kunne være frie ute, og kunne hogge tømmer og jobbe, og ettersom jeg bodde på en gård og drev litt tømmerdrift på si, så var det også den tekniske bakgrunnen som gjorde at jeg fikk den jobben. Og den var veldig godt betalt for å være statsansatt, så jeg syntes det var stas, men da sjefen i Oslo hørte at jeg hadde fått den jobben, så kom han opp og sa at jeg kunne overta jobben som fabrikksjef.
S På Bratsberg?
JA Ja, så jeg fikk den jobben, og der var jeg helt til jeg ble 62 år i 2005. Jeg ble reddet av gongongen som man sier på boksespråket.
S Og fabrikken ble lagt ned i 2014?
JA Ja.
S Jeg synes jo det er interessant, i hvert fall å tenke over hvorfor mye av industrien i Norge ble borte, og at all leire er importert og sånne ting.
JA Jeg har jo vært med på å legge ned flere fabrikker, og det var policyen den gangen, at du skulle kjøpe opp konkurrentene og legge dem ned. Hvis de var driv-eide skulle du drive dem videre, var de ikke så var det vekk med dem. Og det første som jeg var med på, det var på Innherad Teglverk oppe i Trondheim. Det gikk smertefritt og ganske greit i utgangspunktet, og jeg var ikke veldig mye involvert i det, jeg var med på litt. Det neste var Sandnes.
S Var det fordi det var en konkurrent, eller var det fordi det ikke gikk så bra, eller?
JA For Trondheim var det flere årsaker, blant annet så lå det litt for bynært og leireforekomsten begynte å bli tømt, og de måtte i utgangspunktet gjøre noe der. Hvis ikke vi hadde kjøpt opp, så hadde det nok bare gått noen år til. Jeg tror verket var mett av dager, for å si det på min måte. Hvis du ikke hele tiden investerer og får ny maskinpark for å oppdatere og råstoffet begynner å bli dårlig, da dør ting av seg selv, og den dødsprosessen, for å si det på den måten, var allerede begynt. Og for å gjøre prosessen litt hurtigere og bli kvitt et problem, så ble det kjøpt opp og lagt ned. Det neste var Sandnes, der hentet vi mange ting sånn at Sandnes ikke kunne startes opp igjen.
S Altså, maskiner, eller-
JA Ikke kompetanse, for det fikk vi ikke, men det ble mye bråk for at vi skulle legge det ned. Og for å hindre det bråket, så tilbydde vi at de som ville kunne komme over til oss og fortsette å jobbe, og det var tre mann som gjorde det, to av dem flyttet tilbake etter en tid og den tredje bor her fremdeles, han traff vel en dame etter hvert opp i her.
S Og de hadde også lagd murstein, eller?
JA Ja, de lagde bare teglstein, du må ikke si murstein, vet du. Det er sementprodukt det.
S Er murstein sementprodukt?
JA Ja, for oss som produserte tegl så er tegl et keramisk produkt, murstein det lages ut av sement og sand.
S Er det en teknisk forskjell, liksom?
JA Ja, ja. For oss var det veldig stort, jeg vet at mange sier det og blander, men det er for at de ikke tenker over det, mur er noe du putter inn i mur, det er murstein, men vi produserte tegl. Tegl er et brent produkt av leire.
S Mens murstein, det kan være hva som helst?
JA Riktig, og som regel sement og vann.
S Ok, for jeg har jo brukt de begrepa der om hverandre. Men da lærte jeg noe nytt. Men jo, Sandnes, jeg skjønner ikke at det ikke gikk bra der som det var den fine Sandnesleira?
JA Ja, men fabrikken lå midt i sentrum, den lå vel litt gærent plassert, og det gikk vel ikke så lang tid etter at fabrikken var lagt ned, så ble det jo kjøpesenter der. Hadde det ligget utenfor bykjernen så kanskje ting hadde vært annerledes.
S Hvor mange arbeidsplasser var det egentlig på Bratsberg?
JA På Bratsberg var det rundt 70, men Bratsberg Teglverk var basert på å produsere disse her porotonblokkene som jeg snakket om, og da skulle det gå to til tre skift, så det ble bemannet opp til det. Arbeidsskokken var altfor stor til en ren teglproduksjon, og det var det som var en av grunnene til at vi gikk konkurs i 1984. Man skulle bygge disse blokkene og det var jo fantastisk. Hvis du reiser til Tyskland og ser hvordan det er rundt der, han tekniske sjefen vår var utdannet ingeniør i Tyskland og var gift med en tysk dame, og han hadde veldig påvirkningskraft på dette her, for han reiste til Tyskland for å se på hva som bygges, og så så han disse blokkene. Og hvorfor kunne de ikke gjøre det i Norge? Jeg husker at han sa det at nordmenn var så dumme, de skjønte ikke, og at han skulle gjøre det sånn som tyskerne gjorde det. Han var utrolig inspirert av det som skjedde i Tyskland, og det var derfor fabrikken ble bygd så stor.
S Var det litt stormannsgale tendenser eller?
JA Ja, det kan hende det. Verden forandrer seg, så er det å gjøre å forandre seg med verden og ikke bare sitte på siden og ikke skjønne hvorfor verden forandrer seg.
S Det er jo veldig fascinerende og litt deprimerende å høre om hvordan, ja, den der materialindustrien på en måte er så basert på økonomisk vekst da. Og det er vel ikke alltid den type vekst som er bra for lokalmiljø, arbeidsplasser og miljøet, for eksempel?
JA Men det er noen som har penger, og som bruker det til markedsføring. Det er ikke sikkert at det er det beste produktet. Jeg mener at Leca ikke er det, at Leca er et dårlig produkt på mange måter.
S Det var vel også på den tiden da Norge skulle bygges opp og forlik kunne søke om Husbanklån og sånt, og at det også hører sammen med at materialene skulle være så billige? Altså, mamma og pappa fikk en tomt fra gården som hun er fra for eksempel, og de bygde huset selv, da tok de ut skog fra gården sin skog og ned på den lokale saga og fikk kuttet opp.
JA Ja, jeg har gjort det, jeg og.
S Og da brukte de Leca til grunnmuren, for de fikk huslån på 80.000 fra Husbanken, og da fikk de ikke lov til å ha for fine og dyre materialer til å bygge med.
JA Men nå har vi kommi langt ut på viddene, nå må du begynne å spørre om det du skulle.
S Ja, jeg er jo interessert i den leira som var her. Du sa at mange andre plasser så begynte leireressursen å bli tømt. I området her, var det uendelig mye?
JA For at vi skulle få penger til den store fabrikken, så måtte vi garantere leire i, jeg tror det var 25 år, sånn at vi tok prøveboringer over hele bygda og langt nedover, og masse av det viste seg i ettertid å ikke være realistisk. Men det var det ingen som skjønte, fordi vi kunne dokumentere at der var det leire, så det var grunnlaget for at fabrikken ble bygd og også i den størrelsen. Men det viste seg jo i ettertid, det var ikke det at det ikke var leire, men det var ikke all leire som egnet seg. Hadde vi produsert de blokkene så kunne det kanskje ha egnet seg bedre, fordi at de stilte ikke sånne krav til leire som en teglstein gjør. Sånn at vi trakk oss egentlig lengre oppover i bygda i stedet for nedover, fordi der var leira bedre.
S Og du prater om to daler, hva het de dalene som de to leirene var fra, den feite og den magre?
JA Den feite leira er lengre nedover i bygda og den magre er oppover, og det tror jeg har litt med avsetningen å gjøre, for det følger bare vannstrømmen nedover, og de fine partiklene renner lengre enn de grove partiklene, for å si det veldig enkelt. Derfor var vi mye lengre opp i bygda for å finne grove partikler, og de fine litt lengre ned i bygda. Hvis du sier at fabrikken lå her, (peker på bordet) så var det vel omtrent like langt i begge retninger fra fabrikken sånn ca. hvor vi hentet leirene. Den fine leira som lå her nede, den var lett å få tak i. Gårdene var større og det var lettere å komme inn på jordene mens der oppe var gårdene mindre, slik at hvis vi båndla en stor del av jordet så gikk det mer ut over landbruket. Så vi hadde litt problemer med å komme oppover og få tak i den magre leira fremfor den feite. Der oppe fant vi aldri skjell, men nede fant vi skjell og vi kom lettere ned på den blå leira.
S Lå det, var det relativt flatt, eller var det-
JA Det hadde nok vært flatt en gang men etter hvert som elvene lagde nye spor, så det var blitt et ravinelandskap, og det var jo ofte det som var årsaken til at bøndene her nede synes det var veldig greit å få bort noen av disse haugene, for da fikk de større areal å drive jordbruk på etterpå. Det var det som var hensikten som gjorde at vi fikk lov til å grave. For at vi skulle kunne grave, så måtte vi ha godkjennelse av fylkesgeologen, fylkeslandbrukssjefen og så et kontor oppe i Trondheim som var på befaring, som jeg ikke husker hva heter for noe. Nå står det stille for meg, men det hadde med alt som foregikk, skulle det settes opp en gruve et eller annet sted, så måtte det godkjennes av kontoret her oppe og utgraving av leire ble likestilt med gruver eller uttak av mineraler. De var stadig nede hos oss og sjekka. Og vi måtte sende en ganske omfattende søknad om hvordan leireuttaket var i dag, hvordan det skulle være under drift og hvordan det skulle være når vi var ferdig, og det var såpass strengt at vi brukte et landskapsarkitektfirma for å beskrive dette her, for det klarte vi ikke selv. Det behøvde vi ikke til å begynne med når jeg begynte, men reglene ble stadig strammere og strammere for å beskrive dette her, og vi måtte utarbeide den søknaden i 19 eksemplarer, og det skulle gå til hele verden omtrent, alle mulige tiltak, det skulle til og med opp i samerådet – hvorfor det vet jeg ikke, men de skulle finne ut av, om det hadde gått en same der en gang i tiden eller, det vet jeg ikke. Ja, og det siste området her nede som vi tok, der måtte vi også gjøre undersøkelser om det var noe fra gamle tider, så vi måtte bruke sånn stripeavdekning av matjorda for å se hva som lå under, om det var noen historiske ting.
S Ja, arkeologiske ting ja.
JA Ja, Vegvesenet må gjøre det samme, de har drevet med det gjennom hele Vestfold og funnet mye rart. Og det eneste vi fant der nede da, for her nede så gikk kanalen og folk rodde over kanalen den gang. På den ene siden var det en drikkestue, og der fant de en bøtte med krittpiper, for hjem igjen fra drikkestua så mista de krittpipene sine. Men de krittpipene var ikke interessante for de hadde så mye av det fra før. I feltet der oppe var det ikke noe sånt noe, det gjorde vi aldri, og hvorfor vet jeg ikke, men det var noen folk som bestemte at det skulle være sånn. Så det var en liten prosess å få lov til å drive og så kom jo spesielt fylkeslandbrukskontoret inn med avrenning og gjenlegging etterpå, så det var veldig strenge krav.
S Og selve området der det ble gravd ut, hvor stort var det?
JA Når vi startet hele den prosessen med å ta det jordet, så tok vi så stort som mulig, og det var ikke veldig stort, det kunne være opp imot 50 eller noe sånt noe, som vi båndla, men vi tok bare litt av gangen sånn at bonden kunne drive på det området vi ikke drev da, så prøvde vi å legge det tilbake igjen når vi var ferdig, sånn at vi drev i sånne seksjoner oppover.
S Jeg har sett bilder av leiregruver i Tyskland for eksempel, så går det en sirkel nedover på en måte, men her var det mye mindre forhold altså?
JA Ja, vi gravde som regel ikke mer enn fire og en halv meter, og da gravde vi to sjikt, to meter ned, så kom vi tilbake igjen, og så to meter til. Så la vi til landbruksjord og helte matjorda tilbake, så tok vi et nytt sted. Og så når vi hadde fylt på matjord så var det ofte litt tynt, hvis det var mye leire i jorda så var det ofte et lite hummuslag oppå, så på slutten så brukte vi sånn kloakkavfall fra renseanlegget. Det blir lagt ut i sånne kummer, ikke en fysisk kum, men det ble lagt ut sånn at det hindrer avrenning så ligger det der og godgjør seg et par år så blir det nesten som pulver. Det la vi oppå sammen med matjorda som jordforbedring.
S Så ble leira tatt til fabrikken, slammet opp og renset, eller?
JA Nei, da hadde vi to steder vi tømte inn med to kassematere, og den kassemateren, den tok omtrent to billass eller i hvert fall halvannet, for den gikk jo hele tiden. Det måtte være klart, når det kom et nytt billass så det kunne tømmes oppå der. Vi brukte ganske store biler, for det var mest lønnsomt i forhold til transporten, og så regulerte vi hastigheten på matbåndene fra de to kassene.
I: Ja, så da var det en for hver type leire, og så var den ene litt raskere enn den andre eller?
A: Ja, riktig, så du fikk det blandingsforholdet du hadde ut ifra det prøvene i laboratoriet sa, og anbefalingene fra laboratoriet. Det gikk opp i en sånn elter, på en måte, og så gikk det gjennom en finvalse, som hadde to millimeter, tror jeg, spalteåpning.
S Så hvis det var stein og sånn-
JA Så ble det knust.
S Så alt gikk igjennom to millimeter, men uten at vann ble tilført?
JA Ja, vi likte ikke vann, vi satte ikke til vann i det hele tatt – det er ikke hundre prosent riktig, for det hendte at vi måtte bruke litt av vannet for å holde det rent, men leira vår var i utgangspunktet våt nok som den var.
S Var den støtt det, liksom?
JA Ja.
S I riktig konsistens?
JA Ja, vi skulle ha så lite vann som mulig, men i ekstruderen så måtte vi sette til litt vann enkelte ganger, hvis den var for tørr, men i selve systemet ville vi ikke ha det.
Noen har jo en sånn som man kaller for kålegang, jeg vet ikke om du har vært borti det?
S Nei.
JA Det er en kjempestor, rund sirkel med et sånn basseng oppi og der gikk det to hjul som gikk rundt en aksel, og de hjulene var veldig tunge og knuste leira ned for at den sirkelen i midten, der var det fullt med hull i den. Vi kunne ikke bruke en sånn en, det bruker de nedover i Europa, men vi kunne ikke bruke det på grunn av at leira vår var litt bløt og klinete, så det vi brukte var en maskin med skovler på. Det var sånne skovler som sto litt på skrå rundt en aksel, som dro leira liksom fremover, og blandet dette sammen på en måte, sammen med chamotte og sagflis. Sånn at det kom ut på enden, der det ble trøkt gjennom en rist, noe som kunne være et problem, særlig når de gravde øverst i bygda, at det kunne være røtter i leira. Da tettet det, for det systemet her, det klarte ikke å knuse ned røttene. Noen av røttene var veldig seige og lange, så da måtte vi brenne dem eller prøve å gjøre rent i gitterne for å få det ut. Men hvis det ikke var røtter så gikk det gjennom og når det kom ut, så var det ferdig, og da gikk det opp i sompa, og det å sompe leire, det er veldig viktig. Der burde den ligge så lenge som overhode mulig.
S Hva er sompa?
JA Det er et veldig stort lager. Jeg vet at nedover så bruker de å bare sompe det i en stor haug, men det kunne ikke vi gjøre, for da kunne vi få separasjon mellom de forskjellige lagene, fordi grov er bedre enn fin leire, så vi måtte lagre det. Og så fylte vi på et bånd som gikk frem og tilbake sånn hele tiden, sånn at du får spredt leira veldig godt i sompa. Den sompa hos oss, den tror jeg var syv og en halv meter dyp. Så kunne leira ligge der og godgjøre seg lenge.
S Prater vi år?
JA Ja, det klarte ikke vi da, men jeg har vært borti leire som har blitt liggende som vi måtte grave ut, som har ligget i to år og den var helt suveren, og det var noe vi var engstelig for, at den ikke var god nok, så vi holdt oss unna den, men da vi tenkte at vi måtte gjøre noe med den, så var den helt suveren. Jo lengre den blir sompet, jo bedre er det.
S Blir det frostsprengt og?
JA Nei, det var frostfritt, for hvis det fryser så får du det ikke opp. Og jeg vet ikke hva som skjer, det kan hende at det har noe med reaksjonen mellom sagflis og litt hummus å gjøre også, men jeg tror det å sompe leira, jeg tror det er litt viktig, altså.
S Ja, for på de gårdsteglverkene rundt Mjøsa og sånn, der hadde de et område, et hus eller noe der der den oppgravde leira lå over et år eller to kanskje og den ble frostsprengt, og forbedret da-
JA Ja, og det vil jeg tro er veldig gunstig, for de hadde ikke den muligheten som vi hadde for å blande leira på forhånd og fordele den som jeg snakker om. Man kjørte den kanskje i en haug, og der lå den og tælan og jobbet med den og vær og vind, for å si det på den måten, så det vil jeg tro var veldig gunstig. Det var noe av det samme vi prøvde å få til, bare at vi gjorde det på litt annen måte, og vi hadde ikke muligheten til å la det ligge så lenge, for når vi produserte så mye som vi gjorde, måtte vi ha enormt med lager, så hos oss så lå den – jeg vet ikke hvor lenge den kunne ligge der, jeg, et par måneder maks. Vi hadde ikke kapasitet til mer, selv om den burde ligget mer.
S Men tok dere leira opp nedenfra i sompa?
(Tegner/noterer i boken til Sigrid)
JA Den sompa var jo sånn, nå ser vi gjennomskåret fra siden. Så fylte vi opp sånn.
S Ja, jeg er jo interessert i den leira som var her. Du sa at mange andre plasser så begynte leireressursen å bli tømt. I området her, var det uendelig mye?
JA For at vi skulle få penger til den store fabrikken, så måtte vi garantere leire i, jeg tror det var 25 år, sånn at vi tok prøveboringer over hele bygda og langt nedover, og masse av det viste seg i ettertid å ikke være realistisk. Men det var det ingen som skjønte, fordi vi kunne dokumentere at der var det leire, så det var grunnlaget for at fabrikken ble bygd og også i den størrelsen. Men det viste seg jo i ettertid, det var ikke det at det ikke var leire, men det var ikke all leire som egnet seg. Hadde vi produsert de blokkene så kunne det kanskje ha egnet seg bedre, fordi at de stilte ikke sånne krav til leire som en teglstein gjør. Sånn at vi trakk oss egentlig lengre oppover i bygda i stedet for nedover, fordi der var leira bedre.
S Og du prater om to daler, hva het de dalene som de to leirene var fra, den feite og den magre?
JA Den feite leira er lengre nedover i bygda og den magre er oppover, og det tror jeg har litt med avsetningen å gjøre, for det følger bare vannstrømmen nedover, og de fine partiklene renner lengre enn de grove partiklene, for å si det veldig enkelt. Derfor var vi mye lengre opp i bygda for å finne grove partikler, og de fine litt lengre ned i bygda. Hvis du sier at fabrikken lå her, (peker på bordet) så var det vel omtrent like langt i begge retninger fra fabrikken sånn ca. hvor vi hentet leirene. Den fine leira som lå her nede, den var lett å få tak i. Gårdene var større og det var lettere å komme inn på jordene mens der oppe var gårdene mindre, slik at hvis vi båndla en stor del av jordet så gikk det mer ut over landbruket. Så vi hadde litt problemer med å komme oppover og få tak i den magre leira fremfor den feite. Der oppe fant vi aldri skjell, men nede fant vi skjell og vi kom lettere ned på den blå leira.
S Lå det, var det relativt flatt, eller var det-
JA Det hadde nok vært flatt en gang men etter hvert som elvene lagde nye spor, så det var blitt et ravinelandskap, og det var jo ofte det som var årsaken til at bøndene her nede synes det var veldig greit å få bort noen av disse haugene, for da fikk de større areal å drive jordbruk på etterpå. Det var det som var hensikten som gjorde at vi fikk lov til å grave. For at vi skulle kunne grave, så måtte vi ha godkjennelse av fylkesgeologen, fylkeslandbrukssjefen og så et kontor oppe i Trondheim som var på befaring, som jeg ikke husker hva heter for noe. Nå står det stille for meg, men det hadde med alt som foregikk, skulle det settes opp en gruve et eller annet sted, så måtte det godkjennes av kontoret her oppe og utgraving av leire ble likestilt med gruver eller uttak av mineraler. De var stadig nede hos oss og sjekka. Og vi måtte sende en ganske omfattende søknad om hvordan leireuttaket var i dag, hvordan det skulle være under drift og hvordan det skulle være når vi var ferdig, og det var såpass strengt at vi brukte et landskapsarkitektfirma for å beskrive dette her, for det klarte vi ikke selv. Det behøvde vi ikke til å begynne med når jeg begynte, men reglene ble stadig strammere og strammere for å beskrive dette her, og vi måtte utarbeide den søknaden i 19 eksemplarer, og det skulle gå til hele verden omtrent, alle mulige tiltak, det skulle til og med opp i samerådet – hvorfor det vet jeg ikke, men de skulle finne ut av, om det hadde gått en same der en gang i tiden eller, det vet jeg ikke. Ja, og det siste området her nede som vi tok, der måtte vi også gjøre undersøkelser om det var noe fra gamle tider, så vi måtte bruke sånn stripeavdekning av matjorda for å se hva som lå under, om det var noen historiske ting.
S Ja, arkeologiske ting ja.
JA Ja, Vegvesenet må gjøre det samme, de har drevet med det gjennom hele Vestfold og funnet mye rart. Og det eneste vi fant der nede da, for her nede så gikk kanalen og folk rodde over kanalen den gang. På den ene siden var det en drikkestue, og der fant de en bøtte med krittpiper, for hjem igjen fra drikkestua så mista de krittpipene sine. Men de krittpipene var ikke interessante for de hadde så mye av det fra før. I feltet der oppe var det ikke noe sånt noe, det gjorde vi aldri, og hvorfor vet jeg ikke, men det var noen folk som bestemte at det skulle være sånn. Så det var en liten prosess å få lov til å drive og så kom jo spesielt fylkeslandbrukskontoret inn med avrenning og gjenlegging etterpå, så det var veldig strenge krav.
S Og selve området der det ble gravd ut, hvor stort var det?
JA Når vi startet hele den prosessen med å ta det jordet, så tok vi så stort som mulig, og det var ikke veldig stort, det kunne være opp imot 50 eller noe sånt noe, som vi båndla, men vi tok bare litt av gangen sånn at bonden kunne drive på det området vi ikke drev da, så prøvde vi å legge det tilbake igjen når vi var ferdig, sånn at vi drev i sånne seksjoner oppover.
S Jeg har sett bilder av leiregruver i Tyskland for eksempel, så går det en sirkel nedover på en måte, men her var det mye mindre forhold altså?
JA Ja, vi gravde som regel ikke mer enn fire og en halv meter, og da gravde vi to sjikt, to meter ned, så kom vi tilbake igjen, og så to meter til. Så la vi til landbruksjord og helte matjorda tilbake, så tok vi et nytt sted. Og så når vi hadde fylt på matjord så var det ofte litt tynt, hvis det var mye leire i jorda så var det ofte et lite hummuslag oppå, så på slutten så brukte vi sånn kloakkavfall fra renseanlegget. Det blir lagt ut i sånne kummer, ikke en fysisk kum, men det ble lagt ut sånn at det hindrer avrenning så ligger det der og godgjør seg et par år så blir det nesten som pulver. Det la vi oppå sammen med matjorda som jordforbedring.
S Så ble leira tatt til fabrikken, slammet opp og renset, eller?
JA Nei, da hadde vi to steder vi tømte inn med to kassematere, og den kassemateren, den tok omtrent to billass eller i hvert fall halvannet, for den gikk jo hele tiden. Det måtte være klart, når det kom et nytt billass så det kunne tømmes oppå der. Vi brukte ganske store biler, for det var mest lønnsomt i forhold til transporten, og så regulerte vi hastigheten på matbåndene fra de to kassene.
I: Ja, så da var det en for hver type leire, og så var den ene litt raskere enn den andre eller?
A: Ja, riktig, så du fikk det blandingsforholdet du hadde utifra det prøvene i laboratoriet sa, og anbefalingene fra laboratoriet. Det gikk opp i en sånn elter, på en måte, og så gikk det gjennom en finvalse, som hadde to millimeter, tror jeg, spalteåpning.
S Så hvis det var stein og sånn-
JA Så ble det knust.
S Så alt gikk igjennom to millimeter, men uten at vann ble tilført?
JA Ja, vi likte ikke vann, vi satte ikke til vann i det hele tatt – det er ikke hundre prosent riktig, for det hendte at vi måtte bruke litt av vannet for å holde det rent, men leira vår var i utgangspunktet våt nok som den var.
S Var den støtt det, liksom?
JA Ja.
S I riktig konsistens?
JA Ja, vi skulle ha så lite vann som mulig, men i ekstruderen så måtte vi sette til litt vann enkelte ganger, hvis den var for tørr, men i selve systemet ville vi ikke ha det.
Noen har jo en sånn som man kaller for kålegang, jeg vet ikke om du har vært borti det?
S Nei.
JA Det er en kjempestor, rund sirkel med et sånn basseng oppi og der gikk det to hjul som gikk rundt en aksel, og de hjulene var veldig tunge og knuste leira ned for at den sirkelen i midten, der var det fullt med hull i den. Vi kunne ikke bruke en sånn en, det bruker de nedover i Europa, men vi kunne ikke bruke det på grunn av at leira vår var litt bløt og klinete, så det vi brukte var en maskin med skovler på. Det var sånne skovler som sto litt på skrå rundt en aksel, som dro leira liksom fremover, og blandet dette sammen på en måte, sammen med chamotte og sagflis. Sånn at det kom ut på enden, der det ble trøkt gjennom en rist, noe som kunne være et problem, særlig når de gravde øverst i bygda, at det kunne være røtter i leira. Da tettet det, for det systemet her, det klarte ikke å knuse ned røttene. Noen av røttene var veldig seige og lange, så da måtte vi brenne dem eller prøve å gjøre rent i gitterne for å få det ut. Men hvis det ikke var røtter så gikk det gjennom og når det kom ut, så var det ferdig, og da gikk det opp i sompa, og det å sompe leire, det er veldig viktig. Der burde den ligge så lenge som overhode mulig.
S Hva er sompa?
JA Det er et veldig stort lager. Jeg vet at nedover så bruker de å bare sompe det i en stor haug, men det kunne ikke vi gjøre, for da kunne vi få separasjon mellom de forskjellige lagene, fordi grov er bedre enn fin leire, så vi måtte lagre det. Og så fylte vi på et bånd som gikk frem og tilbake sånn hele tiden, sånn at du får spredt leira veldig godt i sompa. Den sompa hos oss, den tror jeg var syv og en halv meter dyp. Så kunne leira ligge der og godgjøre seg lenge.
S Prater vi år?
JA Ja, det klarte ikke vi da, men jeg har vært borti leire som har blitt liggende som vi måtte grave ut, som har ligget i to år og den var helt suveren, og det var noe vi var engstelig for, at den ikke var god nok, så vi holdt oss unna den, men da vi tenkte at vi måtte gjøre noe med den, så var den helt suveren. Jo lengre den blir sompet, jo bedre er det.
S Blir det frostsprengt og?
JA Nei, det var frostfritt, for hvis det fryser så får du det ikke opp. Og jeg vet ikke hva som skjer, det kan hende at det har noe med reaksjonen mellom sagflis og litt hummus å gjøre også, men jeg tror det å sompe leira, jeg tror det er litt viktig, altså.
S Ja, for på de gårdsteglverkene rundt Mjøsa og sånn, der hadde de et område, et hus eller noe der der den oppgravde leira lå over et år eller to kanskje og den ble frostsprengt, og forbedret da-
JA Ja, og det vil jeg tro er veldig gunstig, for de hadde ikke den muligheten som vi hadde for å blande leira på forhånd og fordele den som jeg snakker om. Man kjørte den kanskje i en haug, og der lå den og tælan og jobbet med den og vær og vind, for å si det på den måten, så det vil jeg tro var veldig gunstig. Det var noe av det samme vi prøvde å få til, bare at vi gjorde det på litt annen måte, og vi hadde ikke muligheten til å la det ligge så lenge, for når vi produserte så mye som vi gjorde, måtte vi ha enormt med lager, så hos oss så lå den – jeg vet ikke hvor lenge den kunne ligge der, jeg, et par måneder maks. Vi hadde ikke kapasitet til mer, selv om den burde ligget mer.
S Men tok dere leira opp nedenfra i sompa?
(Tegner/noterer i boken til Sigrid)
JA Den sompa var jo sånn, nå ser vi gjennomskåret fra siden. Så fylte vi opp sånn.
S Var det i midten av rommet som det her båndet var?
JA Nå går denne her nedover sånn. Så fylte vi på med lastebillass i lag oppover. Vi fylte i den retningen og vi fylte i den retningen og vi fylte litt sånn oppover, og så den gikk frem og tilbake, hver gang den kom til enden der sånn så gikk den et hakk frem. Vi hadde to sånne kammer, det ene var veldig stort og det andre var mindre. Grunnen til at det ene var litt mindre var fordi den skulle vi ha den andre typen leire i, det var til de porotonblokkene som var en feitere og enklere leire som utgangspunkt, da. Så når denne her var full, så gravde vi i den med en kjedegraver. Den kjedegraveren, hvis vi ser den fra siden her sånn, på kanten her sånn så gikk den på skinner så gravde den, ikke 45 grader men i hvert fall ikke langt unna 45 grader på det vi hadde fylt opp, og denne her hadde masse sånne gravere på seg.
S Så det var et bånd?
JA Det var et kjede med skuffer, og den skuffen var nesten som bordet her, en sånn bredde. Den hadde en form som så sånn ut ovenfra, og så hadde den fire tenner, de på siden så var den sånn hvis du ser den ovenfra, ser den nesten ut som en skje, hvis du tenker deg en skje som du kutter av spisedelen foran, da så den sånn ut, med gravetenner. Sånn så hver ut, og den var full.
S Så den graver fra nederste laget?
JA Den gravde på tvers av alle lagene hele veien. Så den fikk med litt derfra, litt derfra og litt derfra, sånn at hvis vi skulle få inn et lass som ikke var helt maks, så ble det jevnet ut.
S Og hvor høyt var liksom det her?
JA Syv og en halv meter.
S Og den veien, da?
JA Tolv eller fjorten meter, vi hadde veldig store forhold, jeg vil tippe det at vi var blant de største bortsett fra noen kjempestore nede i Tyskland. Sånn at når vi gravde på den måten, da ble det jo veldig lite fra hvert eneste billag, så du fikk en veldig god blanding.
S Og inne i ekstruderingspressa ble det blandet på nytt i en slags kvern, eller?
JA Ja. Det er ikke riktig, men jeg pleide å si at det så ut som en gammel kjøttkvern, hvis du har sett det, med sånn skrue og så kom det ut, ja, når du kjøper kjøttdeig på butikken så er jo det sånne tarmer, på en måte. Det er jo akkurat det samme, bare at det som kom ut der sånn hos oss, det hadde jo en form. Munnstykket så jo sånn ut, så hadde en jo masse sånne kjerner som lå i et visst mønster, eller det kunne være massiv stein. Mange brukte firkanta kjerner, men det brukte aldri vi, vi brukte runde kjerner. Vi prøvde også å lage, for det er spesialfabrikker som lagde de munnstykkene selv, vi hadde en mann som ikke drev med noe annet, og vi prøvde å kjøpe den ferdig, men vi fikk det ikke til, fordi at leiren vår var av en sånn konsistens som var annerledes enn det de hadde i Danmark og nedover, slik at de lagde ut ifra sine forutsetninger, men det stemte ikke med vår leire, selv om vi sendte leire nedover for undersøkelse. Så klarte de aldri å lage det. Så vi måtte lage det selv.
S Så de på ting i mikroskop i laboratoriet og sånn?
JA Nei, lite. Det som vi hadde, det var jo veldig enkle prøver, da. Det var jo mye fallprøver og du målte opp hvordan grove korn gikk fortere til bunnen og sånne ting.
S Og kanskje sånn press fra begge kanter med styrke?
JA Nei, jeg vet at det ble gjort andre steder, men vi gjorde aldri sånt, jeg vet ikke hvorfor. Det vi gjorde, hvis vi tar ferdigproduktet som du var inne på nå, så sendte vi det til høgskolen oppe i Trondheim. Jeg er ikke sikker på hvor mye SINTEF var inne i det bildet, det er jeg litt usikker på, men jeg sendte i hvert fall opp til byggavdelingen i Trondheim. Vi hadde en del møter med dem om det, for det som vi solgte måtte ha en dokumentasjon, og da kunne ikke vi gjøre det selv, og etter norsk standard så skulle den være sånn og sånn, og de testet da hvordan den lå an i forhold til norsk standard. Der var det frosttest og trykktest, det var stort sett det det gikk på.
S Ja.
JA Mureren er jo selvfølgelig litt avhengig av størrelsen på steinen og at den ikke variere for mye. Det er jo nesten ingen i Norge av arkitekter som kan tegne teglbygg, det skjønner de ikke bæra av, for de er ikke utdannet til det, og de som var teglarkitekter, de er ikke oppegående lengre. Fordi at når du tegner et teglbygg, så skal du vite at steinen er så lang pluss fugen, og så er det så langt bort til vinduet og da skal den gå akkurat opp, så du slipper å dele steinen, det er det verste mureren gjør, men det skjønner ikke arkitektene i dag. De sier at det skal være så langt bort til vinduet, så skal døren være sånn og den skal være sånn, da stemmer ikke det med tegl i det hele tatt, det er et problem og et større problem i Norge enn nedover i Europa, for der kan folk – og i Danmark så bruker de bare tegl, nesten. Så det er noe som sitter opp i huet her, de behøver ikke å tenke over det nesten for det er de lært opp til, men ikke i Norge. Og det tror jeg også er en av grunnene til at det ble brukt mindre tegl, arkitekten føler seg ikke hjemme i det materialet, de er ikke opplært til det, så velger de andre byggematerialer i stedet for.
S Jeg pratet litt med de arkitektene som tegnet det bygget som det relieffet jeg lagde skulle mures inn i, og de prata om at alt i Norge jo er fasadetegl nå, det er jo ikke noe bærende.
JA Nei, dessverre.
S Så tegl blir noe utseendemessig utenpå, og da trenger det kanskje ikke å bære så mye vekt, i forhold til når det er bærende. De sa også at de tegner inn alt, men at murerne, ikke ser så mye på tegningene, fordi at de kan regne ut det du sier med fuge og lengde, og-
JA Ja, så de kan justere litt med det. Men det er likevel noenlunde å få det til å gå opp da, det er litt viktig, så vinduet kommer der og ikke borte der sånn i forhold til det arkitekten har tenkt på. Men, så det var stort sett frosttest som var interessant, noen ganger så tok de branntester, men det var som regel ikke et problem, og så var det trykkfasthet. Det som vi gjorde, det var jo for å sjekke den daglige produksjonen, så ikke den kom under standarden. Frosttest gjorde vi noen ganger, men det var veldig enkelt, og det var ikke så interessant, for hvis vi hadde fått den godkjent og vi visste hvordan vi hadde produsert den, så klarte vi som regel å fortsette med det.
S Hvordan frosttestet dere da?
JA Vi tok den bare i fryseboksen og testet den opp og ned, opp og ned, opp og ned.
S Mettet den med vann først, og så i fryseboks?
JA Ja, og så tinte og sånne ting, men det var veldig lite vi drev med det, for vi sendte den jo regelmessig til Trondheim, for da fikk vi dokumentasjon på det, for du kan ikke gjøre egen dokumentasjon i den forstand. Men det vi gjorde – vi hadde en presse som knuste steinen, og da bare målte vi hvor mye den tålte før den sprakk. Det var ikke så veldig interessant, for trykkprøven var ikke noe problem på vår stein, men det var interessant å se hvordan den sprakk, for det kan ha litt med strømningen i ekstruderen å gjøre, som jeg snakket om tidligere, med hvordan den deler seg.
Og bare for å ta det siste om laboratoriet, så hadde vi visse kriterier for å produsere teglen, for vi visste hvor mye den krympa i tørka og i ovnen, så da passet vi på at den ble den størrelsen, og vi kunne jo skru til ekstruderen også for å regulere størrelsen for å få en noenlunde riktig stein etterpå. Og det fulgte laboratoriet litt opp i, i tillegg til at vi tok disse her kornprøvene og fikk det blandet riktig. Og så vesentlige mål og trykkprøving av den ferdige steinen, det var stort sett det de gjorde på laboratoriet. Så det var en ren produksjonsteknisk kontroll da.
11.05.2021 Bildet er tatt da jeg og John Arne besøkte den nedlagte fabrikken Bratsberg. Her ser vi et arkiv over den forskjellige teglen som ble produsert.
S Jo, kunne du sagt noe om den teglen som var spettete i fargen og rugla i overflaten?
JA Ja, du tenker på settemønsteret, eller?
S Ja, det het det kanskje.
JA For hvis du skal lage overflate, så er jo stoffene i leira – hos oss er det jernokside som er med og lager fargen. Så er det ovnsatmosfæren i tillegg til det, og hvordan du får fram det på en ferdig tegl som er settemønsteret. Hvordan de ligger oppå hverandre – vi snakket om at man har fjorten sånn stablet bortover.
S Ja, og den sto på høykant?
04.10.2022 Fra skisseboka mi fra samtalen med John Arne. Her ser vi blant annet skisser fra stablinga i ovnen.
JA Hos oss så står den på høykant, ikke alle. For under brenneprosessen etter temperaturen, så krymper og utvider steinen seg litt, og det gjør at stabelen går ut over, og for at den ikke skal hvelve, så må noen lag ligge, de andre står oppå hverandre i høyden, og gjennom det så får du til et spesielt settemønster, så hvis du har lært deg det, så kan du se på en fasade at det er den eller den fabrikken som har laget teglen, for nesten ingen har samme settemønster. Eller, det er ikke riktig det jeg sier, for det kommer an på hvem som har produsert utstyret og sånne ting, men her i Skandinavia, så var det nesten ingen som kjøpte utstyr fra samme produsent fra Tyskland eller sånt noe, så her er det lettere å se det. Og så var det jo ikke så mange fabrikker da. I utgangspunktet er ingen teglstein like, for du klarer ikke å sette det helt eksakt likt oppå hverandre, og på grunn av at det beveger seg litt i oppvarmingsperioden så blir de forskjellige, sånn at i bygg så vil de alltid ha forskjellig utseende, det kan du legge merke til.
S Ja.
JA Og så er det overflaten som gjør det, sånn som når vi “ruet” en stein så hadde vi mye sagflis på overflaten.
S Er det det som er den-
JA Nei, det er den børsta. Hvis du tar og “ruer” først med sagflis, så vil jo den sagflisen brenne opp, og da lager den noen gasser på overflaten som er med på å skape fargen. Når den brenner opp, så får du litt sånn ru overflate, der som sagflisa har vært. Den andre måten er å børste, og den børsta steinen var veldig populær i Norge.
S Ja, den er så ikonisk den mursteinen, eller teglen.
JA Ja, og jeg vet ikke om noen andre land som har børsta overflate. Jeg synes den var veldig fin når vi hadde den hjemme, for ungene kastet bare luene og vottene sine på veggen, så hang de der av seg sjøl. Men den er ikke populær nedover. Så har du den glatte som er motsatt. Den blir liksom mer ensartet og kanskje litt skarpere i fargen fra der den har stått åpen mot ovnsatmosfæren eller fra der det har ligget en stein oppå en annen stein i oven, og når vi kjørte med reduserende flamme som vil si at vi bremser ned på oksygentilførsel og så puttet på mer brennstoff. Det beste er jo å gjøre dette her sånn som i gamledager når de fyrte med kull, for i kull er det masse gasser som er med og lager fargen, og olje er bra, gass er mindre bra, da er det vanskeligere å få det fram. Den er så rein og det er ikke så mye forurensing, forurensing i olje er jo med og lager dette her i ovnsatmosfæren. Så stiger temperaturen litt når vi kjører inn de pulsene med olje, og så er det ikke nok oksygen inn i ovnen til å holde forbrenningen på grunn av at det er så veldig varmt inni der, så tar flammen et oksygenatom ut av teglen så får du disse svarte feltene.
S Det var veldig fint når jeg var inne i den ringovnen på Bryn der. For der var det masse tegl som lå igjen på gulvet der og noen av dem hadde altså et nydelig fargespill fra lilla til svart til terrakottarød.
JA Men vet du at i en sånn ringovn, der får du fram veldig – for det første er det en veldig gammel måte å produsere tegl på, så får du fram spesielle effekter fordi at de fyrte jo med kull inni der, og kull er jo ikke ensartet alltid. Og det er jo forskjellige slags typer kull også, så den kullsorten som vi bruker, den kan gi noen spesielle effekter, så går de inn der og plukker ned dette for hånd, og da kan du sikkert sortere det og det kan være stein som delvis er klebet litt sammen, for at akkurat der så brant det litt mye, så de kan splitte dem for hånd, det er sånn som ikke vi hadde anledning til gjennom apparatet vårt da, kan du si, hvis det er to steiner som henger sammen, så må vi kaste dem i utgangspunktet for da takler ikke maskinen dem. Så det er mange sånne ting som – det er jo disse her kullfyrte både ringovnene og tilsvarende ovner som de har mye av i Belgia som virkelig gir fin tegl, da, det som vi produserte var jo bare byggmateriale, det var ikke noen utsmykking i selve teglen, i den forstand.
S Nei, det ble kanskje mer masseprodusert.
JA Det som gjorde at vår var litt forskjellig fra stein til stein, det var settemønsteret og at de ikke ble satt eksakt likt oppå hverandre, sånn at når den kommer i en veggflate så får man det spillet. Hvis du hadde hatt den belgiske steinen som jeg snakker om i en stor vegg så hadde det kanskje vært for mye. Det er greit å ha det hjemme i en peis eller hjemme i stua di, men en stor veggflate hvor det ikke blir brutt opp av vinduer, så kan det hende at det blir for mye også.
S Ja, det er sant.