HJEM / HOME → OM PROSJEKTET / ABOUT THE PROJECT →
Denne leira og beholderen representerer blåleire som en del av byggeplasser og byggenæringen i prosjektet. Denne lokasjonen er et interessant ikke-sted1 i et trafikkknutepunkt på Økern, der det er overraskende å finne leire. Tomta er eid av SKANSKA2 som kjøpte tomta av en bilforhandler. Kristian Balke fra SKANSKA forklarer selv litt om historien i en befaring jeg hadde sammen med han og Stine Marie Olaussen på tomta i 2024:
KRISTIAN BALKE
Vi kjøpte det her i 2019, desember.
Og ti år ish før det, så bygget jo han denne delen her. Og så hadde han planer også om å bygge mer her, med en utkjøring og sånn. Se, der er det dører som henger i løse lufta og sånn. Så jeg tror de begynte å grave litt her og så slutta de arbeidet. Og sånn har det stått siden 2009. Og jeg vet jo ikke, men det ser jo ut som de bare har skuffa det opp.
Det han sier er skuffa opp er jordmassene fra under den nyeste bygningen, og det er denne haugen som faktisk består av en brun leire. På denne haugen har det begynt å vokse opp en liten skog av selje og bjørk. Bygningen er uferdig og folk har brutt seg inn i bygningen og slått opp leir utenfor i perioder. Nå har tomta blitt stengt av med gjerder. Mange går forbi tomta på grunn av t-bane stoppen Økern T og bussholdeplasser like ved, men det er ikke et sted man nødvendigvis legger merke til. Til tross for denne noe dystopiske plasseringen er landskapet komplekst i at leira er brun, plastisk og god å jobbe med sett med keramikerens øyne. Les hele samtalen med Kristian Balke og Stine Marie Olaussen her.
1 Begrepet ikke-sted kommer fra M. Augé Non-Lieux, Introduction à une anthropologie de la surmodernité (1992) der han beskriver det som for eksempel flyplasser eller andre steder som ikke oppleves som et sted. «Paradokset med ikke-steder, ifølge Augé, er at hvem som helst kan føle seg "hjemme" i dem, uavhengig av deres faktiske bakgrunn, fordi de er like fremmedgjørende for alle.» «non-place», u.å., https://doi.org/10.1093/oi/authority.20110803100237780.
Geolog Henrik H. Svensen3 fortalte meg på en befaring med han på tomta, at da leira ble dannet mellom 10-15000 år siden under siste istid, var dette området under havnivå inni en nordvendt bukt. Leiremineral drysset ned på havbunnen fra elver som kom nordfra etter isen hadde trukket seg tilbake. Da den mange kilometer tykke isen hadde smeltet begynte landet å heve igjen og leira kom over havnivå. Hele området kan ha kvikkleire, men akkurat her var det en brun leire, som mest sannsynlig er en tørrskorpeleire som er transformert fra blågrå til brun gjennom mange tusen år.
Skjermdump video av kart over løsmasser på Østre Aker vei 25 av NGU, der denne blåfargen er beskrevet som “Sammenhengende, finkornet marin avsetning med mektighet opp til mange ti-talls meter. Avsetningstypen kan også omfatte skredmasser fra kvikkleireskred, ofte angitt med tilleggssymbol.” (lest 02.04.2024)
Henrik kunne også informere om at fjellet i hjørnet av bygningen er grunnfjell som ble dannet under Osloriftet4 300 millioner år siden. Dette er en magmatisk bergart som fylte ut i sprekkdannelsene, og er en type syenitt. Han kunne se skurestriper etter isbreen på toppen av fjellet og spor etter gravemaskin.
4 "For 300 millioner år siden åpnet jordskorpen seg som en glidelås fra et sted ute i Skagerak og hele veien nordover til Brummundal. Landet sank nedover i grunnfjellet langs seile svakhetssoner, magma steg mot overflaten langs vertikale og horisontale sprekker, og en riftdal ble til." s. 105, Henrik Svensen, Under asfalten : Oslos naturhistorie gjennom to milliarder år (Oslo: Kagge forlag, 2020).
Mai 2024, Oversiktsbilde over tomta sett fra grunnfjellet og ut mot veien. Nederst i bildet ser vi grunnfjellet som er sprengt ut, der noen nok har bodd litt da tomta ikke var stengt for uvedkommende. I midten av bildet og til høyre er leireforekomsten som denne selje- og bjørkeskogen har etablert seg i.
Leira på tomta er lysebrun, og blir mørkere når den er våt. Leira er porøs, så det er mye liv i overflaten i form av insekter, mark og røtter. Denne leira oppstår ved at den marine leira over mange tusen år ligger høyt opp mot jordskorpa og grunnvannet og nedbør sakte vasker ut saltene fra da blåleira ble avsatt under havnivå. Røtter fra trær og planter tar med seg oksygen nedover i leira og sakte men sikkert blir metallene i den blågrå leira oksidert og skifter farge til brun. Brunleira har andre egenskaper enn blåleira. Den holder bedre formen når man bygger med den keramisk og den er mer porøs så vann trenger fortere inn og vannet forsvinner også fortere i tørkeprosesser. Den ubrente leira tåler mindre enn blåleira som er mye hardere i tørket tilstand. Denne brunleira er også litt blandet med sand og grus da den ble gravet ut fra under bygningen ved siden av. Det har også dannet seg et slags jordlag øverst med hummus fra blader og annet som har vokst og visnet gjennom mange sesonger, ca 12 år. Blant annet dette gjør at leira ikke er så rein, og må siles før man bruker den i keramiske prosesser.
Det kunstneriske resultatet i doktorgraden er utstillingen Jording med (blå)leire på ROM for kunst og arkitektur i Oslo 13. september til 13. oktober 2024. Herfra programmeres leirevandringer5 til tre forskjellige leirelandskap, der Enebakk leireuttak er ett av dem. Utstillingen på ROM viser også de tre leirelandskapene gjennom fotografi og leire med forskjellige former for deltagende øvelser. Jordingsbegrepet og jordingsøvelser6 er sentralt i både leirevandringene og utstillingen.
Les mer om leirevandringene og jordingsbegrepet her, og se dokumentasjon av det kunstneriske resultatet her.
HJEM / HOME → OM PROSJEKTET / ABOUT THE PROJECT →