Denne leira og beholderen representerer blåleire som en del av et elvelandskap med en teglindustrihistorie i prosjektet.
Leirelandskapet på Bryn består av tre forskjellige leirelandskap:
Skjermdump fra google map: a) leirelandskap nede ved elva, der leira er blågrå. b) Brunleire fra under et tre og bortover en skrent, der leira er oksidert og blandet med det øverste laget av jord og hummus. c) Brunleire i en skrent der det også har blitt dumpet andre materialer som sement, asfalt, tegl, betong og stein.
Disse leirelandskapene ble jeg kjent med i 2021, da jeg skulle arrangere en workshop for BA1-studenter på kunst og håndverksavdelingen på Kunsthøgskolen i Oslo, på fagområdet keramisk kunst. Geolog Henrik H. Svensen1 var med på leirevandringen, og er kilden til mye av den geologiske informasjonen jeg har om stedet.
Denne workshopen ble veldig viktig for utviklingen av doktorgradsprosjektet. Jeg fikk mye tilbakemelding fra studentene at det hadde vært en spennende innføring til å lære om leire i det keramiske faget for BA1 studenter. Både det keramikkfaglige i å vite at det finnes leire i området, hvordan man gjenkjenner leire ute og prosessere og brenne den, men også det sosiale fellesskapet vi fikk gjennom å få denne erfaringen sammen.
Det som er så spesielt med leirelandskapet ved Bryn langs med Alnaelva er kompleksiteten mellom natur og kultur, natur og tegn etter industri og natur og forurensing. Det er elva som er hovedgrunnen til at leira har samlet seg her og er synlig i landskapet. Samtidig har det også tidligere blitt gravd ut store mengder med leire til teglfabrikkene som lå både nord og sør for Bryn.2 Dette har også formet landskapet. Fra 2000 til 2010 tallet ble området ryddet opp og det ble laget en tursti som går langs elva fra Bryn og helt ned til Vålerenga. Før dette ble området på mange måter sett på som et forurenset og utilgjengelig område.
NIVA (Forskningsintituttet for vann og miljø), skriver på sine hjemmesider om Alnaelva:
Forurensing fra gammel industri finnes nemlig fortsatt i store mengder i elva. Også i hjertet av Alna, i naturskjønne Svartdalsparken, er det mye synlig søppel. Og miljøgiftene som ligger skjult i sedimentene, tar årevis å bli kvitt.
På den ene siden er altså Alnaelva et eksempel på hvordan vi tidligere behandlet elver som avfallsrenner for kloakk og industriell forurensning, uten å ofre en tanke på miljøkonsekvensene.3
I dag er Alnaelva ansett som den tredje mest plastforurensede elva i Norge4 og tegn fra at materialer og byggerester som ble dumpet i området er lett og se i leirelandskapet. Dette er samtidig et av de få områdene i Norge med gammalskog og det er regulert til at nedfalne trær skal få lov til å ligge. Helge Braathen og Vidar Berget fra Alnaelvas venner, møtte meg langs elva og viste meg det rike biologiske mangfoldet som finnes langs elva, fra spesielle sopper til tegn etter bever og truede tresorter.
Området har også en interessant geologi. Min go-to geolog Henrik H. Svensen var med på en befaring i 2024 og fortalte at Alnaelva akkurat her er grensen mellom det omkring 1,6 milliarder gamle grunnfjellet sør for elva (Ekebergåsen) og det mye yngre grunnfjellet på den andre siden som er ca 300 millioner år gammelt. Høydeforskjellene og møtene mellom forskjellige tidsaldere som skjedde på grunn av Osloriftet5 er veldig synlig i landskapet.
2 Kristiania teglverk (1897-1960-talelt)og Nygård teglverk (1890-1969), Claes Lampi, www.teglverk.no (sett 02.08.2024)
3 Gunnar Omsted, NIVA, https://www.niva.no/nyheter/naturrestaurering-er-losningen-for-oslos-mest-forurensede-elv (sett 29.08.2024)
4 Fra artikkel i Vårt Oslo fra 14.08.2024 (sett 08.09.2024)https://www.vartoslo.no/alnaelva-bydel-alna-bydel-grorud/alnaelva-er-landets-tredje-mest-plastforurensede-elv-der-det-er-ille-er-det-riktig-ille-ma-tas-grep/599005
5 "For 300 millioner år siden åpnet jordskorpen seg som en glidelås fra et sted ute i Skagerak og hele veien nordover til Brummundal. Landet sank nedover i grunnfjellet langs seile svakhetssoner, magma steg mot overflaten langs vertikale og horisontale sprekker, og en riftdal ble til." s. 105, Henrik Svensen, Under asfalten : Oslos naturhistorie gjennom to milliarder år (Oslo: Kagge forlag, 2020).
Video fra kartverket og hoydedata.no (sett 01.07.2024) der man ser høydeforskjell fra sør til nord-sida av Alnaelva ved Bryn. På sørsiden er det grunnfjell laget av gneis (ca 1,6 milliarder år gammel) og på nordsiden er det yngre magmatiske bergarter som ble dannet da osloriftet skjedde 300 millioner år siden.
Leira kom mye seinere etter den siste istiden. Isen skurte ned grunnfjellet og disse ble skurt mindre og mindre og tatt med av elver under isen. Isen var mange kilometer tykk og trykket landet under ned i mantelen. Dette området var derfor under havenivå da isen trakk seg tilbake. Leira drysset ned på havbunnen og etter mange år uten den tykke isen hevet landet igjen og det stiger faktisk fortsatt med noen millimeter i året. Den marine leira kom over havnivå og det øverste laget skiftet sakte farge fra blågrå til brun. Dette skjer når røtter og planter tar med seg oksigen nedover i leirelaget og metallene i leira oksiderer. Saltene blir også sakte vaket ut gjennom grunnvannet og nedbør.
Det er derfor fantastisk å se at fargen og konsistensen på leira er annerledes fra nede ved elva til lenger opp i landskapet. Nede ved elva (a) er leira fra et dypere lag, den er blågrå og tett, plastisk men holder ikke så godt på formen. Under treet (b) er leira brun, med god plastisitet og holder godt på formen og den virker heller ikke så tett. Det var nok denne leira som var mest attraktiv for teglverkene. Tidligere fabrikksjef på Bratsberg teglverk, John Arne Rinde, forklarte dette til meg i en samtale:
For det var jo en av de tingene som jeg husker du sa at, «nei, vi brukte ikke blåleire, det var alltid brunleire»
— Sigrid Espelien
(...) en av årsakene er at blåleira er veldig klebrig og ekkel å bruke, sånn at det blir et litt annet produkt og det er ikke så lett å få det gjennom maskineriet. Ja, vinduskitt som jeg sier.6
— John Arne Rinde
6 Les hele samtalen mellom meg og John Arne Rinde her.
Skråningen (c) har også brunleire, som er ganske lik den under treet. Forskjellen er at den er mer forurenset av andre ting. Dette har nok vært en plass der materialer fra byggeaktivitet i området bare har blitt dumpet. Vi kan tydelig se et konglomerat av sement, fliser, tegl, stein, asfalt, betong og leira er som et lim som holder alt sammen.
I utforskingen av å jobbe med landskap nærmest som et materiale, kom noen etiske spørsmål opp. Hvordan forholder jeg meg til å ta ut leire fra et landskap og et økosystem? Hvordan påvirker landeierskap tilgjengeligheten til være i et landskap og for hvem?
24. mai til 7. juni 2024 hadde jeg et samarbeid med Tatjana Kolpus7 og Arely Amaut8 i dette leirelandskapet der vi også prata om disse tingene. Vi ville utforske måter å tilnærme oss leirelandskapene med respekt og gode intensjoner, basert på praksiser og kosmologier fra våre forskjellige bakgrunner. Les utdrag av en samtale vi hadde under samarbeidet og hva vi gjorde her.
7 INTRO TATJANA: Hei, mitt navn er Tatjana Kolpus. Min morfar, Hans Kolpus kom fra Kirkenes i Sør-Varanger, min mormor, Inga Marie Kristine Bavda, kom fra Vesterbukt i Vestertana. Moren min er født og oppvokst i Kirkenes, mens min far, Tim Jahnigen, er fra California. Jeg er det min søster kaller, en «samrikaner». Jeg er vokst opp i Tromsø, med mine to mødre og storesøster. En by med svingende humør, og mer natur enn asfalt.
I 2017 begynte jeg aktivt å engasjere meg i frivilligheten på Samisk Hus, engasjerte meg i samisk politikk, etter i 2016 å ha lært at min mor faktisk er samisk. En sår og helende prosess er satt i gang, og mange brikker har falt på plass. En lengsel i meg har stilnet. Jeg lærte meg raskt å praktisere duodji, som er et samlebegrep for det vi kan lage med hendene; klær, gjenstander, dekor, som er historiefortellingen til mine formødre og forfedre. Det er mer enn håndverk. Det ble mye lettere enn jeg hadde trodd, å sy i skinn og jobbe med tinntråd. Hendene mine visste hva de skulle gjøre, og den dag i dag, lage jeg og de lede vei.
INTRO ARELY: Arely Amaut Gomez Sanchez (født i Cusco, Peru) er en mestizo-kvinne, og del av den quechuanske urbefolkningen. Hun er en leser, visuell kunstner, grafisk designer, arkitekt og gjenlærer kunnskap fra hennes forfedre gjennom disse praksisene. Hun blander Andes-Amazonas-kosmologi, arkitektur, og kroppslige studier av prinsippene som brukes i den Andianske arkitekturen i prosjektet: "Remembering the future." I samarbeid med Quebrada Verde-samfunnet i Pachakamak har de etablert "Radio Apu" (Apu er en bestefar eller bestemor, de hellige fjellene). Hun samarbeider med Sigrid Espelien (Oslo), Tatjana Kolpus (Sámi), Irma Alvarez Coscco (quechua) i det pågående prosjektet "Collective Thinking Machine" "Mapping the unseen" med Liisa-Ravna Finbog (Sámi), og med Valentina Desideri og Denise Ferreira da Silva i "Sensing Salon."
På kollektive måter setter Arely spørsmålstegn til de skjulte strukturene som forutbestemmer grensene for vår sosiale og politiske forestillingsevne. Hun følger prosesser for å reposisjonere forfedrenes minner og kroppslig kunnskap ved å huske og praktisere det at vi alle er forbundet utover separasjon og lineær tid. Ved å huske at vi er land, leire, gjørme og Pacha (romtid), og ved å lære om landet, fjellet og elven, som pedagogikk, praktiserer hun forfedrenes metoder for helbredelse, lesing (orakler) og poetisk spekulasjon. Ved å skape diagrammer, videoer, tegninger og tekster utforsker hun dekoloniale framtids-muligheter og verktøy for å takle den glemselen og fremmedgjøringen av våre forfedre som er produsert av moderniteten. (Da Silva, The Global Idea of Race). Arely har en mastergrad i kunst og offentlig rom fra Kunsthøgskolen i Oslo og er for øyeblikket doktorgradsstudent ved Institute for Gender, Race, Sexuality, and Social Justice ved University of British Columbia.
Det kunstneriske resultatet i doktorgraden er utstillingen Jording med (blå)leire på ROM for kunst og arkitektur i Oslo 13. september til 13. oktober 2024. Herfra programmeres leirevandringer9 til tre forskjellige leirelandskap, der Bryn ved Alnaelva er ett av dem. Utstillingen på ROM viser også de tre leirelandskapene gjennom fotografi og leire med forskjellige former for deltagende øvelser. Jordingsbegrepet og jordingsøvelser10 er sentralt i både leirevandringene og utstillingen.
Les mer om leirevandringene og jordingsbegrepet her, og se dokumentasjon av det kunstneriske resultatet her.