HJEM / HOME → OM PROSJEKTET / ABOUT THE PROJECT →
Denne leira og beholderen representerer blåleire som en del av et industrilandskap i prosjektet.
I februar 2024 hadde jeg et møte med Jo Gunnar Håkonsen, produksjonssjef og bergingeniør på Feiring Bruk1 og tidligere ansatt i Saint-Gobain som eier Leca-fabrikken2 på Rælingen og Tanja Marie Gjerde, geolog og bergingeniør for Feiring Bruk AS. Jeg ville gjerne presentere dem og det de driver med i doktorgradsprosjektet og jeg ville også spørre om jeg kunne bruke et av mottakene eller uttakene videre i prosjektet. Les utdrag fra denne samtalen her.
1 “Feiring er ekspert på bærekraftige totalløsninger og produkter innen stein, asfalt og geosynteter. Vi mottar, gjenbruker og gjenvinner masser.” https://feiring.no/ (lest 23.08.24)
2 LECA fabrikken er produsent av Leca produkter; et merke for lettklinker, et materiale av utvidet leire, Light Expanded Clay Aggregate. www.leca.no (lest 22.01.2024)
Jeg har vært i kontakt med og fått leire fra Feiring Bruk AS sine mottak for uønskede masser siden 2014, der jeg har hentet mest fra avdeling Kulmoen på Vormsund. Her har jeg fått leire som opprinnelig var fra Alnabru, som jeg blant annet har brukt til kunst i det offentlig ROM-prosjektet Overgang, i Dronning Ingrids hage, en demenslandsby på Lille Tøyen i Oslo.
Mitt forhold til leiremottakene har vært mest for å hente store mengder med blåleire, eller ta med studenter og kollegaer ut dit for å se på industrilandskapet og leira.
Det var først rundt sensommeren/høsten 2022 at jeg begynte å tenke på at jeg kanskje skulle ta med folk ut i de industrielle leirelandskapene som en del av det kunstneriske i prosjektet. Min tanke var at det var ute i felten at det mest spennende i prosjektet lå.
Skanning av skisseblokk 6. oktober 2022, der jeg forbereder meg til presentasjonsforum Artistic Research Forum 24.-26. oktober i Stavanger, der jeg presenterte prosjektet. https://www.researchcatalogue.net/view/1574588/1574591 Her jobber jeg fortsatt med Feiring Bruk Kulmoen, og har begynt å eksperimentere med hvordan man kan koble seg til (jorde seg) til et landskap på avstand.
Mottaket for uønskede masser i Vormsund, der jeg har vært mest, har nylig blitt ferdigstilt, som vil si fylt opp med uønskede masser til et nivå der de ikke kan fylle på mer. Det er derfor ikke så mye å se i form av leire som kommer inn, og det egner seg ikke for leirevandringer lenger. Jeg ønsket derfor å finne et nytt leirelandskap tilknyttet industrien og fikk tillatelse av LECA og Feiring Bruk om å kunne bruke leireuttaket i Enebakk i doktorgradsprosjektet.
Av denne grunn er leireuttaket på Enebakk et relativt nytt leirelandskap for meg, da jeg kom dit første gang våren 2024. Området ligger 50 minutter med bil fra ROM for kunst og arkitektur, og det er ikke veldig tilgjengelig. Man må kjøre bil for å komme dit. Alt dette er faktorer som gjør det vanskelig å jobbe med, fordi det er langt unna og at jeg ikke har vært der over tid. Jeg mener likevel at dette landskapet er viktig som en del av leirevandringene, da det representerer den ekstraktive industrien. Uttaket viser en massiv skala av leire, så bare den kroppslige opplevelsen av å være der er veldig fysisk og annerledes enn på Økern og Bryn. Her ser vi store masser av den klassiske blåleira fra dypet, men også overgangen til brunleire i utkanten av feltet og matjorda på toppen. LECA har brukt opp brunleira som lå i de øverste lagene 3-4 meter ned, og nå er det bare blåleire igjen. Blåleira ble brukt til et spesielt LECA-produkt som filtrerer vann, noe den visstnok egnet seg veldig godt til. Ellers er det brunleira som egnet seg best til produksjon av den klassiske LECA-kula. LECA-fabrikken har også tatt med hauger så store som fjell tilbake til uttaket med feilvare fra LECA-produksjonen som ikke kan selges. Dette skal brukes til jordforbedring når feltet skal tilbakeføres til jordbruksarealer. Hauger av matjord, brunleire, blåleira fra dypet og disse LECA-haugene ligger side om side. I visse lag av blåleira kan man finne marleiker3, en slags blåleirefossil, og i andre deler av blåleira, der de graver, ser leira veldig plastisk ut og graveren skjærer gjennom leira som tenner i smør.
3 Marleik, knoll av mergel (kalkholdig leire) i kvartære leirer. Marleiker har rund eller avlang, ofte eiendommelig form og inneholder ofte fossiler (fisk eller skjell). Marleiker er en slags konkresjoner dannet ved utfelling av kalsiumkarbonat omkring råtnende dyrerester. Store norske leksikon (2005-2007): marleik i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. august 2024 fra https://snl.no/marleik
Rundt feltet er det et ravinelandskap4 som går ned til innsjøen Øyeren. For ca. 20 år siden da leireuttaket startet opp var det også raviner der, men det var ikke ansett som en truet type landskap som det er i dag. I dag er det ikke en nasjonal plan for vern av ravinelandskap, men det finnes flere lover som indirekte påvirker og beskytter raviner innenfor lovverk for arealplanlegging, naturmangfoldloven, og andre miljølover.
4 “En ravine er en nedskjæring med bratte sider i løsmasseavsetninger utformet av rennende vann. (...) I Norge brukes uttrykket mest om V-formede daler eller far utformet av rennende vann i leirområder. Dette var en svært vanlig landskapsform rundt Oslofjorden og Trondheimsfjorden, der det ble avsatt store mengder leire under marin grense i sluttfasen av siste istid. I de seinere år er imidlertid store deler av det opprinnelige ravinelandskapet ødelagt på grunn av bakkeplanering til jordbruksformål. Hagen, Jon Ove; Sørbel, Leif; Røthe, Torgeir Opeland: ravine i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. august 2024 fra https://snl.no/ravine
Leira fra uttaket går fra den dypeste gråblå, seige, tunge blåleira i de dypeste lagene, til da denne leira begynner å blande seg med brunleira lenger opp. Brunleire eller tørrskorpeleire har skiftet farge og egenskaper ved at grunnvann og regnvann gjennom tusenvis av år har vasket ut saltene fra leirebindingene. All leira ble avsatt etter siste istid da isen trakk seg tilbake og la igjen dette tykke laget av leire under havnivå. Landet hevet seg sakte men sikkert og ble liggende over havnivå. I det øverste laget har røtter og planter gravd seg ned og vært med på å tilføre oksygen til leira, som førte til at metallene i leira har oksidert og skiftet farge fra blågrå til brun. Jeg har sjeldent sett overgangen mellom blåleire og brunleire så tydelig som her. Leca-kuler, altså den samme leira brent så høyt at det har blitt som størknet lava, ligger rundt omkring i mellom blåleira og brunleira og tilfører et keramisk element i landskapet.
Bollen som leira ligger i, ble dreid av brunleire fra under en av matjordhaugene. Jeg tørket, vannet ut, mikset og silte leira med en grov sil. Dette vil jeg si er en veldig god leire å dreie med. Nå er det en enkel form å dreie; en sylinder uten hanker eller andre påsatte elementer, men sammenlignet med de andre leirene virker denne mer fleksibel og med høyere plastisitet.5
5 En plastisk leire betyr en leire med høy plastisitet. Lang og feit leire blir også brukt, der det motsatte er kort og mager leire. Plasitisitet avhenger av 1. leirepartikkelstørrelse, 2. det faktisk leireinnhold, 3. væskeinnhold, 4. Partikkeluniformitet, 5. Myknere (palsticizers) og 6. Styrke i partikkelbinding, s. 269-270, F. Hamer og J. Hamer, The Potter’s Dictionary of Materials and Techniques (University of Pennsylvania Press, Incorporated, 2004), https://books.google.no/books?id=TApnGTVLwxAC.
Det kunstneriske resultatet i doktorgraden er utstillingen Jording med (blå)leire på ROM for kunst og arkitektur i Oslo 13. september til 13. oktober 2024. Herfra programmeres leirevandringer6 til tre forskjellige leirelandskap, der Enebakk leireuttak er ett av dem. Utstillingen på ROM viser også de tre leirelandskapene gjennom fotografi og leire med forskjellige former for deltagende øvelser. Jordingsbegrepet og jordingsøvelser7 er sentralt i både leirevandringene og utstillingen.
Les mer om leirevandringene og jordingsbegrepet her, og se dokumentasjon av det kunstneriske resultatet her.
HJEM / HOME → OM PROSJEKTET / ABOUT THE PROJECT →