The Reflective Musician

Håkon Austbø

The relationship between performance and reflection is rich and complex. Great performances can sometimes seem the spontaneous products of mysterious inspiration; however, most musicians would agree that, to attain its full potential, a performance must arise from a thorough investigation of the artistic acts of interpretation and expression appropriate to the work. When this investigation becomes an overt research process, artistic choices begin to be based on conscious critical and self-reflective evaluations and decisions — and the resulting performance to be informed by a wide range of hermeneutic and analytical approaches. But the promise of such a multi-stranded approach is vulnerable, and sometimes compromised, when the performer’s skill and knowledge in the associated disciplines does not measure up to their performative artistry and insight. Since Artistic Research, in particular, often posits a model in which all associated knowledge should reside within the performer, this can be problematic. So, is there an alternative model that, nonetheless, maintains the skills of artist and scholar in a mutually beneficial configuration? And, if so, how does such a model uncover the kinds of performing knowledge that may lead to a specific, unique interpretation? This exposition reveals a constellation of approaches around a central premise, namely that musical interpretation may be read as an inherently creative activity based on its own systems of knowledge which, whether conscious or intuitive, ought to be capable of being articulated in words as well as in practical music-making. In articulating this premise within the project, the process of interpretation is seen as emerging, ideally, as a form of co-creation, as it were, in which the performer ‘composes’ the work anew from inside the act of performance and, in doing so, works in a creative partnership with both composer and audience. Among the possibilities offered by such a model is the prospect that the term ‘performer’ can become a multiple entity of individuals engaged in a creative partnership of their own and articulating in words the impulses and mechanisms at work in this partnership.

The wondering audience member

- by Maren Ørstavik

Håkon Austbø’s research project The Reflective Musician is perhaps better suited for the rehearsal room than the concert hall, writes Maren Ørstavik.

The Reflective Musician Festival was like a four-day master class with Håkon Austbø. That is not in any way a bad thing, but after several days of insight into what has been one of the larger research projects at the Norwegian Academy of Music, it still remains unclear what exactly has been researched.

The project, called The Reflective Musician, has spanned several years and involved a handful of competent academics and proficient performers. Austbø himself was encouraged to apply to what the Academy calls artistic development work (i.e. practical artistic research), which is part of what makes the Norwegian Academy of Music a scientific university college.

Right away it is exciting. Austbø encourages an active intellectual approach to the music, and he wants to stimulate awareness and reasoned interpretation. According to Austbø, that will give musicians more authority and room to be personal, and eventually provide a wider range of interpretations, which in turn makes the music more interesting to the audience.

Also read the following interviews with Austbø (Norwegian only); Pianofingrene sto på spill in Aftenposten and Til kamp mot samlebåndet in Morgenbladet.

Not one-to-one

It is such a noble thought that it is almost impossible to be critical. It is silly to argue against knowledge, and anyone who has played and studied music at a high level knows well that he who knows more, plays better. But the same people also know that there is not a one-to-one ratio between knowledge and performance. Just reading sheet music and biographies does not make you a good performer: the music does not become interesting because the performer is a reflective human being. But, of course, that is not Austbø’s approach, either. Both in his own project description and in interviews with the media, Austbø has made it clear that he is not out to eradicate spontaneity. This is also clear from the Chopin album he has released in connection with the project Chopin Now. Here he performs the four Chopin ballads: Polonaise-Fantaisie op. 61, Barcarolle op. 60, and a selection of Nocturnes (no. 1 og 2, op. 62).

For anyone who knows these ballads well, Austbø makes many surprising choices in his interpretations. Particularly in larger sections where long melodic lines grow and subside, it is common to let the harmonic progress lead the way. This practice is usually referred to as «organic», implying that this is the most «natural» way to perform the section.

But Austbø does not let habitual phrasing lead him. He is his own rugged self, pulling out phrases and characters he finds interesting and colors them in quite differently than most pianists would. Add Austbø’s unique timbre – it has a weight and rawness most pianists will never find – and the result is truly interesting to the listener, even if the technical skills do not shine as bright as they used to. If not spontaneous, at least it is a dear and fresh take among new Chopin recordings, which do have a tendency to sound the same.

Music theorist Olaf Eggestad’s accompanying interpretive text helps break down the illusion of Chopin as an improvising dreamer. He points to specific structural choices that demonstrate how carefully Chopin thought through his compositions, providing an analytical perspective on the music. Together, the text and the music draw an alternative picture of how Chopin may be interpreted. The recording questions accepted «truths», and that in itself is interesting even if it does not provide any clear answers.

Den undrende publikummer

- by Maren Ørstavik

Håkon Austbøs forskningsprosjekt Den tenkende musiker fungerer kanskje bedre på øverommet enn i konsertsalen, skriver Maren Ørstavik.

Festivalen Den tenkende musiker var som en fire dager lang mesterklasse med Håkon Austbø. Det er på ingen måte noen dårlig ting, men etter flere dager med innblikk i det som har vært et større forskningsprosjekt på Norges musikkhøgskole (NMH), fremstod det fortsatt noe uklart hva som egentlig er blitt forsket på.

Den tenkende musiker er navnet på prosjektet, som har gått over flere år, og involvert et knippe oppegående akademikere og dyktige utøvere. Austbø skal selv ha blitt oppfordret til å søke på det som på NMH kalles kunstnerisk utviklingsarbeid (les: praktisk kunstutforskning), som er med på å gjøre NMH til en vitenskapelig høyskole.

Fra første møte er det spennende. Austbø oppfordrer til en aktiv intellektuell tilnærming til musikken, og vil stimulere bevisst og begrunnet tolkning. Dét, mener Austbø, vil gi musikere mer autoritet og spillerom til å være personlige, og vil på sikt kunne gi flere forskjellige tolkninger, som i sin tur vil gjøre det mer interessant for publikum.

Les også intervjuer med Austbø; Pianofingrene sto på spill i Aftenposten og Til kamp mot samlebåndet i Morgenbladet.

Ikke en-til-en

Det er en så edel tanke at det er nesten umulig å være kritisk. For det er dumt å argumentere mot kunnskap, og enhver som har spilt og studert musikk på høyere nivå vet godt at den som kan mer, spiller bedre. Men de samme vet også at det ikke et en-til-en-forhold mellom kunnskap og utøvelse. Du blir ikke veldig god av å bare lese noter og biografier, musikken blir ikke interessant av at utøveren er et reflekterende menneske.

Nå er naturligvis ikke det Austbøs tilnærming heller. Både i sin egen omtale av prosjektet her på Ballade, samt i flere medier den siste tiden, har Austbø gjort det klart at han ikke vil spontaniteten til livs. Det kommer også til uttrykk på Chopin-CD-en han har gitt ut i forbindelse med prosjektet, Chopin Now. Der spiller pianisten de fire Chopin-balladene, Polonaise-Fantaisie op. 61, Barcarolle op. 60, og et knippe Nocturner (nr. 1 og 2, op. 62).

For en som kjenner balladene godt, gjør Austbø mange oppsiktsvekkende tolkningsvalg. Særlig i større partier der lange melodiske linjer vokser og avtar, er det vanlig å la den harmoniske fremdriften styre. Vi kaller det gjerne «organisk» og antyder at slik frasering er den «naturlige» måten å gjøre det på.

Men Austbø lar ikke vante fraser styre noe som helst. Han er rufsete og egen, trekker frem vendinger og figurer han finner interessante, og fargelegger ganske annerledes enn mange andre ville gjort. Legg til Austbøs helt spesielle klang — den har en tyngde og en råhet pianister flest kan se langt etter — så blir resultatet ganske riktig spennende for lytteren, selv om det tekniske ikke er riktig like briljant som før. Om det ikke er spontant, så er det i alle fall friskt og kjærkomment blant nye Chopin-innspillinger som ellers kan være ganske like.

Musikkviter Olaf Eggestads tilhørende tekst er med på å bryte ned forestillingen om Chopin som en improvisatorisk drømmer. Han trekker frem konkrete strukturelle grep som viser Chopins gjennomtenkte komposisjonsteknikker, og inntar et analytisk perspektiv på musikken. Til sammen gir teksten og musikken et alternativt bilde av hvordan Chopin kan tolkes. Innspillingen setter spørsmålstegn ved vedtatte ”sannheter”, og det er interessant i seg selv, til tross for at det ikke nødvendigvis gir klare svar.

Home

Tip

Tip