Fare og kunst kan dele mange egenskaper. Både faren og kunstens vesen er å være uforutsigbar, kroppslig, basal, romantisk, rystende, få oss til å "føle oss levende" - til og med transdimensjonal, en kilde til en "ute av seg selv"-opplevelse. Begge kan gi tilgang til noe dypt menneskelig, en annen type primærtilstand enn den logikken tilbyr. Opplevelser med musikk og fare har gjort inntrykk på meg, ikke bare i sydde sting og knekte bein. Det kroppslige og sanselige har for meg skapt øyeblikk av klarhet og sannhet i min tidvis forvirrende og utolkbare mosaikk av en eksistens. Den absolutte tilstedeværelsen danger music har produsert tar en forbi fornuftens lammende grenser og gir en tilgang til sannheter utenfor diskursenes rekkevidde.
Det kan kanskje virke dumt å bevisst handle på tross av, eller i mangel av, fornuft. Som oftest er det nok det. Likevel har jeg flere ganger i løpet av både denne undersøkelsen og mine egne erfaringer gjennom Honningbarnas Voldelig lyd-turné hatt vansker med å ikke gi meg i kast med første punkt i det futuristiske manifest:
We want to sing the love of danger, the habit of energy and rashness.
Lyden Honningbarna lager - at vi produserer et lydbilde som treffer helt fysisk som trykk i brystet og magen hos oss musikere og publikum (som i klubbmusikk), at det er tight, høyt, allsangrefrenger, raskt tempo, enkle og effektive riff så publikummere kan komme opp på scenen å være med å spille (og vi være ute i salen), blandet med støy og uventa klangbehandling, alt sammen er musikalske håndverksgrep som til sammen danner en estetikk. Det er musikere som hele tiden er på leting etter optimale løsninger. På konserter, kjernen av Honningbarnakonseptet, er det likevel bruksverdien av de musikalske grepene og det kaoset de peker mot som er vårt prosjekt. For oss er ikke disse musikalske elementene sluttpunktet i et estetisk prosjekt. Det er motsatt, det er begynnelsen, en musikk som er laget for å mane fram en praksis. Derfor er det ikke først og fremst musikken i seg selv som ligger meg på hjertet når jeg skriver– det er kaoset den leder til. Og, paradoksalt nok, denne sjeldne fornemmelsen av ro eller zen midt i det hele som kan komme til meg som en gave, eller for å si det som Grant Kester - som en kroppslig åpenbaring (Kester, 2013 s.12).
Når det er praksisene som utspiller seg i salen som er kjernen av prosjektet, blir vår rolle som musikere først og fremst «fire starters». Men vi etterlater ikke publikum i flammene, vi brenner sammen med dem. Der vi starter prosesser av uro, risiko og fare er alle i salen sammen i det, og det er jeg overbevist om at fansen vet. Vi er ikke der for å presentere et show, vi er der for å bidra til et slags fellesskap som søker en alternativ måte å være sammen på, en følelse av fare, galskap, moro og uforutsigbarhet, men også tilhørighet i en fremmedgjørende og fragmentert verden, kameratskap og kroppslig erfarte og delte sannheter. Vi spiller for hva musikken gjør, ikke hva den er.
Fenomenet danger music er sammensatt, men hovedsakelig delt opp i to posisjoner. En konseptuell, i denne undersøkelsen representert av Fluxus, og en som nekter å eksistere på andre plan enn "her og nå", som de italienske futuristene eller Hanatarash. Min erfaring tilsier at danger music best lar seg forstå når ikke-representativitet er et nøkkelbegrep.
I en "post-truth" verden eksisterer utallige sannheter om samme fenomen side om side. I et slikt klima er det ikke bare grobunn for autoritære ideologier, men også for å skape alternativer til dem. Når ideen om "Sannheten" destabiliseres åpner det for nye tilganger til virkeligheten. Med tanke på de utfordringer som senkapitalisme og klimakrise byr oss er det vanskelig å se hva en skylder "Sannheten" eller "Virkeligheten", men derimot lett å tenke - hva har vi å tape? Numne av informasjonsstøyen er det mulig å tenke: heller enn å forsøke å etablere sannheter på tenkte og usammenhengende fragmenter med stadig kortere levetid er subjektets kroppslige og sansede erfaringer en mer stabil og tillitsvekkende informant og sannhet. Er vi da der at sanset musikk, rus, dans, kunst, fare vold, sex og forelskelse ikke er en flukt fra "sannhet", men en måte å nærme seg den på, en av de få tilgangene til noe sant vi har til disposisjon? Sannheter en føler erfart lojalitet for, men som ikke lar seg definere som en tolkningssannhet, og dermed ikke lar seg korrumpere i tidsåndens forræderiske farvann.
