Ønsket om å utforske fare i musikken tror jeg stammer fra tre ulike behov hos meg, tre behov som befestet seg gjennom den nyeste plata vår, Voldelig lyd (2017), og den påfølgende turneen våren 2018.
1. Verden virker ugjennomtrengelig komplisert, absurd og kaotisk som en tjukk vev av innholdsløs informasjon uten relevans for de livene vi lever. Gjennom revolusjonerende medieteknologi, digitaliseringen av kommunikasjon og forventningen om tilgjengelighet har min generasjon nådd en topp i informasjonsspredning. Alle er redaktører, også - og i høy grad - jeg, alle er mottakere, vi lar ikke den eksterne informasjonen stå på gata med reklameplakatene og avisene, vi tar den med opp og sover med den - den er konstant til stede sammen med oss. I en "post-truth" verden er det krevende å finne fotfeste i denne informasjonsstøyen, spesielt når virkeligheten, som vi forventer at skal ha en viss grad av stabilitet og logikk, byr på absurditeter som vi før bare fant i realityprogrammer. Det er ikke bare den digitale kommunikasjonsrevolusjonen som det er vanskelig å forholde seg til, det kan virke som om min generasjon føler mindre og mindre eierskap til den felles delte fysiske "virkeligheten" og mer til de boblene og virkelighetene vi nå har mulighet til å skape selv via internett. Jeg kjenner på en lengsel etter å komme bakenfor denne veven og inn i noe sant, noe håndfast vi kan dele. Noe som strekker seg forbi den situasjonen som Bob Dylan beskriver som "There were ten thousand whispering, and nobody listening". Danger music har jeg erfart er i stand til å bryte virkeligheten ned til forståelige og følbare biter gjennom sin kroppslighet. Det er øyeblikk som vokser fram fra kaos og fellesskap, men også frykt og fare.
2. Hva er, og hva kan være, en musikalsk opplevelse? Jeg er på leting etter en musikkopplevelse som er annerledes enn den gjengse forventningen til musikk som noe "inderlig" og "fint" og som neppe kan omtales som "balsam for sjelen" eller "følelsenes språk", med andre ord tekst og melodi som kan selges som en vare. På samme tid søker jeg etter noe som ikke er formalistisk orientert omkring en musikk som er "korrekt" og mulig å forsvare gjennom en uoversiktlig vev av ideologi og musikalsk analyse. Jeg har en fornemmelse av at danger music kan være en åpning til en musikkopplevelse som aggressivt setter grense mot både "det inderlige" og "det korrekte". Jeg erfarer at opplevelsen av fare, og dens basale kroppslighet, overstyrer systematisk kobling av informasjon som ikke direkte handler om øyeblikket. Små biter av enkel informasjon som kun eksisterer i seg selv, ikke i kategorier.
3. Jeg deler oppfatningen om at kunstens mandat er å speile, og kanskje også skape, den tiden den er del av. Musikkhistorien, både når det gjelder kunstmusikken og populærmusikken, er fulle av eksempler på dette. Nå kan det virke som at populærmusikken kvier seg for å virkelig ta fatt i tida vi lever i, kanskje fordi verden rundt oss akkurat nå ikke er særlig sexy eller salgbar - vi er den første generasjonen på lang tid som får det tøffere enn foreldrene våre. Det kan virke som om musikkbransjen har vært suksessfulle i å overbevise musikerne om at det først og fremst er varer de selger, bare hør på hvordan musikere omtaler seg selv som aktører innenfor "musikkindustrien". Varepreget har ført musikken inn i en eskapisme som mer enn å fange zeitgeist tilslører tidsånden og hvordan hver enkelt av oss faktisk føler oss. Mitt ideal er ikke nødvendigvis samfunnsomvelteren, ikke engang en representant for motmakt, men jeg spør meg selv om det er mulig å finne en musikkpraksis forankret hos musikere som vil oppsøke virkeligheten også når den er forvirrende, kaotisk, kanskje til og med voldelig og farlig?
