The hammer is in itself neither good nor bad, it just is there, ready for us to create or destroy, repair or build, put things together or tear them apart, hit hard or careful. As an extension of the arm, we use it to shape our surroundings.
What can the hammer can tell us about what it means to be human? What is the essence of a hammer? When does something start and stop being a hammer; what are the boundaries of hammerness?
To explore these questions, I need your help: What hammer do you have in your life? What relationship do you have with it? What stories can your hammer tell?
Thanks to all the people that have lent me their hammer and shared their stories. The hammer family is always open for new members :-) Click HERE to se the instructions of how to contribute.
Hammeren er mer som en slegge. Den dukket opp på hytta som jeg nylig arvet, under et lite lafta bygg som ligger på eiendommen. Det var far sin slegge. Far er 91 år. Jeg vet ikke hva han har brukt den til, men tenker at det er arbeid med stein eller betong. Det lille lafta bygget står på stolper, og er åpent under. Mange gjenstander dukket opp sammen med slegga da vi kikket nærmere etter, for det meste verktøy. De lå i flere lag med vissent, gulgrått løv i mellom, noe som tydet på at de underste sakene var lagt der for flere år siden. Under huset fant vi bl.a. en lang, flott kløyveøks, og flere håndsager. Ved siden av huset lå det presenninger som dekket til mye rart og forskjellig. Vi løftet på noe som lignet en blomsterkasse som stod opp-ned rett bak det lille huset. Under der lå det en to økser, flere plastbøtter, rustne hermetikkbokser med rustne spiker.
Far har hardnakket påstått at noen hadde fjernet ting fra hytta de siste årene, han beskyldte et familiemedlem, og påstod han kunne se spor etter vedkommende. Beskyldningene har selvfølgelig forvoldt mye vonde følelser i familien.
Nå fikk vi forklaringen, ingenting var nok forsvunnet, men gjemt vekk av far. Rundt om på tomta, dekket til av løv og gress over flere år, fant vi mange små hauger eller kasser.
Den store hammeren er funnet på loftet på småbruket vårt (lokalt kalt Lykja), et av de eldste husmannsplassen i kommunen. Sammen ned hammeren ble det funnet skomakerlester og annet utstyr (det bodde en skomaker her rundt 1900 som emigrerte til USA). Vi fant også utbrente murstein (altså tørket, ubrent leire formet som firkanter), begynnelse til slede osv. Den lille hammeren har tilhørt min far Gustav Kramer (1934-2019). Han var instrumentreparatør (trommer og blåseinstrumenter). Akkurat hva han brukte denne til (han hadde så mange - gummi/ metallhamre med forskjellig hode) som han retter ut bulker i messinginstrumenter med. Han trakk også skinn på trommer da jeg var liten, men akryl erstattet etterhvert skinn som krevde bløting i badekar osv.
Min reflekshammer
Jeg har brukt mang en hammer opp gjennom mitt 42 1/2 år lange liv. De langt fleste den slags hammertype som brukes til å f.eks. å hamre inn spiker. I den forbindelse har jeg de sterkeste minnene om min bestefars hammer på hytten på Sotra på somrene i barndommen. Min bestefar var en økonomisk forsiktig herre, oppvokst i trange kår, og bød på fine aktiviteter for oss barnebarna i den forbindelse, som for eksempel å rette ut bøyde spikre. Han hadde en utmerket hammer til den bruk, tung og god og velegnet til formålet. Også min far har hatt hamre jeg husker godt, bl.a. en annen tung og god en med gulfarget stamme og et deilig svart gummihåndtak med godt grep. Det som har irritert meg mest har vært hamre som er for lette, som ikke gir tilstrekkelig moment når det svinges.
Men, det er altså klassiske hammere. Til min kones, Sivs, hammerprosjekt har jeg hatt mest lyst til å skrive om min erfaring med medisinske hammere.. Jeg er utdannet lege og psykiater. Da jeg gikk på fjerdeåret på medisinstudiet i 2001 hadde vi det som kalles småfagsterminen: Da lærte vi om hud- og veneriske sykdommer, mikrobiologi, øre-/nese-/halssykdommer, øyesykdommer og nevrologi. Dette siste faget begeistret meg spesielt: Læren om nevrologi: læren om hjernen og det øvrige sentralnervesystemet, om hjerneslag, om Parkinsons sykdom, om Multippel sklerose, om en lang rekke sjeldne syndromer og undersøkelsen av alle disse. Når det gjelder undersøkelsen av sykdommene måtte vi gå til anskaffelse av ulikt utstyr: for undersøkelser innen øre-nese-hals et pannespeil (som jeg har brukt veldig lite) og for nevrologisk undersøkelse: EN REFLEKSHAMMER. Den har jeg brukt mye! Den skjellsettende teoretiske undervisningen innen nevrologi var supplert med gruppetimer med undersøkelse av pasient, såkalte spesialvisitter. Da var professor i nevrologi tilstede, 5-6 ivrige studenter og en pasient som villig stilte opp for å spørres om sin sykehistorie og undersøkes nevrologisk med det formål å komme frem til hvilken sykdom som var tilstede. Hva kan en reflekshammer så avsløre? Hammeren består som regel av metall og gummi, der den gummierte delen sikter mot en muskelsene. Kanskje mest kjent fra film og komikk er patellarsenen - senen fra den store lårmuskelen som er lokalisert rett under kneskålen. Men det er også mange andre sener man kan slå på både i albuområdet, håndledd, ankel, kjeve samt under fotsålen og i magemuskulaturen. Når man slår på senen utløser det en refleks fra ryggmargen som gir aktivitet i muskelen som styrer senen, medførende en rykning. Hvis det f.eks. har funnet sted et hjerneslag kan senerefleksene på den siden av kroppen som er berørt bli sterkere, mens hvis det er en nerveskade fra ryggmargen eller i nerven ut til muskelen vil senerefleksen være svakere eller helt borte. Avhengig av hvilke senereflekser som er berørte og om de sterkere eller svakere kan en både finne ut hvor skaden sitter og få mistanke om hvilken skade som foreligger. I dagens medisin har man mange detaljerte undersøkelser som kan gi sikrere svar enn en reflekshammer, for eksempel MR-avbildning av hjernen (magnetisk resonans), men reflekshammeren er et enkelt, særdeles mobilt og tilgjengelig instrument som kan gi masse informasjon uten tilgjengelige avanserte metoder. Wikipedia forteller at de første hammerne til dette bruk ble funnet opp på sent 1800-tall. Jeg fikk utdelt en såkalt tomahawk-hammer som jeg egentlig tenkte å bidra med i hammerprosjekter, men den fant jeg ikke igjen. Strengt tatt jeg har brukt den lite. Den er visst mest brukt i USA og har den fordelen at den er ganske flat, nesten todimensjonal med en triangulær gummibit. Grunnen til at jeg har brukt den lite er kanskje ganske lik årsaken til at jeg likte bestefars hammer i oppveksten: Tomahawk-hammeren er riktignok praktisk til oppbevaring i legefrakklommen, men den er for lett og utløser ikke releksene godt nok. Da har jeg fra tidlig av vært mye mer begeistret for den hammeren jeg bidrar til hammerprosjektet med - en såkalt Babinski-hammer. Den er tung nok til å gi et godt moment ved svinging. Den er riktignok tyngre og mer klumpete å ha i legefrakken, men det aksepterer jeg når den er klart best til sitt bruk. Hvis den skal transporteres litt flatere kan man jo også enkelt skru av hodet. Hammeren har også en spiss på enden av skaftet som kan brukes til undersøke den såkalte Babinski-refleksen eller plantarrefleksen som utløses ved å skrape en spiss langs fotsålen: da skal tærne vanligvis gå ned – hvis de går opp er det noe som ikke er som det skal være. Så, denne hammeren er utmerket til sin bruk, den jevner ut globale ressursforskjeller innen helse og vil for alltid være en redskap som er avgjørende i min gjerning. En av mine favoritthammere – Babinskihammeren.
Bra greier, hammer.
Jeg assosierer så dårlig med deg, din hammer!
Her er du. Du ligner mer på en Claser’n-versjon av en dommerhammer, enn en vanlig funksjonell en. Men du er mykere da, og det liker jeg sånn i utgangspunktet. Også er hammerhodet ditt overdimensjonert sammenlignet med en vanlig hammer, og det liker jeg også. Problemet mitt med deg, er at jeg plukker deg opp istedenfor en annen hammer. Eller, rettere sagt, jeg ser deg først sikkert fordi du er størst, også gidder jeg ikke lete etter en annen. Jeg tenker at du duger, og av alle
hammerne jeg har prøvd, så tipper jeg det er du som gjør minst vondt. Men
herregud, du funker jo ikke.
Jeg hadde kjøpt slike gipsplugger som ikke er gipsplugger, tror jeg, men i hvert fall noe som henger godt i gipsvegger. Det var perfekt for å skru inn veggknagger hvor skruen er en fastlimt del av knaggen. Da skulle jeg bare smelle inn pluggen, og så skru hele knaggen inn manuelt etterpå. Bra plan. Men så hentet jeg nettopp deg på boden, og der sto jeg og prøvde å slå inn disse pluggene, og det var fader meg ikke enkelt. Det ble så halvhjertet fra din sin side, fordi du er så myk. Ofte traff du veggen mye bedre enn pluggen, og da var det godt at du er myk. Men så traff du veggen kun fordi du er myk, så vi var i et veldig lite tilfredstillende null, du og jeg. Resultatet ble veldig mange slag, og plugger som ikke ble slått helt inn. Men
knaggene dekker den feilen der, så det er OK. Kan hende jeg må etterskru /
hamre, slik Ikea pleier oppfordre til, men det gidder jeg ikke gjøre før det kniper.
Og da tror jeg du skal få ligge i fred.
Tror egentlig du er happy for å bli brukt i det hele tatt, jeg. Du tar det du får, for du ser så koselig, rundt og takknemlig ut. Men jeg er litt sur, og fordi du er en ting og ikke har sjel (eller?), så skylder jeg på deg. Sur for at jeg velger deg, sur for at det ikke funker så bra. Sur for at jeg ikke engang har giddet å sjekke hva du egentlig skal brukes til, og sur for at jeg ikke orker å lete skikkelig etter en annen hammer. Sur for at det er rot i verktøyene i boden, og sur for at jeg ikke har gjort noe med det ennå.
Samme kveld som jeg brukte deg til å slå, eller dytte, pluggene inn i veggen fortalte jeg om hvor udugelig du var til partneren min. Han er litt som deg, tålmodig og fin, for han hørte på alt jeg hadde å fortelle og ventet en god stund med å si:
«Men den hammeren er kjempefin til å dunke med når man trenger å dunke uten å lage merke. Som når man trenger at trepluggene skal feste sammen to plater i en kommode. Da når man ikke selve trepluggen, og må dunke med et eller annet for å få platene sammen. Også kan vi ikke hamre på platene med en vanlig hammer heller.»
Assosierer fortsatt dårlig med deg, men det er ikke deg, det er meg. Neste gang skal jeg bruke deg til bra greier, hammer. Jeg håper du ikke morkner, for nå vil jeg faktisk vil at du skal vare.
De bortkomne hammerne
Min kollega flytter inn på et studio på KMD som har vært et sosialt samlingsrom for fagstaben ved institutt for design på KMD. Det er masse ting her som må ryddes vekk, blant annet kasser med ulike ting som samler seg opp (hva?). Blant disse tingene dukker det opp to hammere. Min kollega gir de til meg. "Kan disse ha en plass i hammersamlingen din?", spør hun meg. "Ja, så klart!", svarer jeg. Men hvem skal fortelle deres historie? Jeg som fikk dem, min kollega som fant dem eller hammerne selv? Hvem eier dem og hvor kommer de fra? Hva har de blitt brukt til og vil noen savne de nå som jeg har annektert dem inn i mitt prosjekt?
Farfars hammer
Jeg har en hammer som har tilhørt min farfar. Han var byggmester. Hammeren er gammel og slitt, har flekker av hvitmaling på og mangler en halv tann. To klinker er slått inn i enden av treskaftet for å holde hammerhodet på plass. Skaftet er pusset og godt å holde i. Elde til tross, den har stilen i behold.
Gjennom mange år bygget farfar hus. Mange av dem kvadratiske med saltak og balkong. Husene hadde to fulle etasjer, pluss loft og kjeller. De fleste ble malt hvit. Mange av dem bygget han på Laksevåg, i gatene ovenfor Damsgård skole. De fleste står der fortsatt. De fleste er fortsatt hvit.
Til seg selv og familien bygget han hus i Øvre Stadionsvei. Det stod ferdig i 1924 og ble barndomshjem for min far og tre søsken. En av dem arvet det og bodde der nesten livet ut. Da huset ble solgt bemerket takstmannen husets solide byggekvaliteter.
På bildet sitter farfar på trappen utenfor en hytte han bygget i Fana. Han er gammel og sliten, men med stilen i behold. Omtrent som hammeren.
Kjæresten min vet egentlig lite om hammerens opprinnelse. Den dukket opp blant verktøy og utstyr fra den gang eiendommen hans som tidligere ble drevet som småbruk. Faren tok flere kurs for å lære seg nyttige håndverk, og kjæresten min tror han kan ha laget hammeren som et slags «svennestykke». Den bærer jo tydelig preg av å være mer eller mindre håndlaget, og den har nok og vært i bruk som et nyttig multiverktøy. Kanskje hadde kjæresten min sin far den med seg når han var ute og satte opp hesjer, reparerte gjerder og alt annet en småbonde trengte verktøy til.
Kjæresten min har selv ikke brukt hammeren, men det kommer han kanskje til å gjøre når han får den tilbake. Kanskje han lar den komme på utstilling i heimen, for nå blir den jo berømt!
En hammer for alle anledninger (bare ikke hamring).
Jeg er ikke sikker på hvor den kom fra, men jeg mistenker at den kom fra min ikke så praktisk orienterte storesøster, og at det var en julegave til kona. Hammeren er grei på den måten at den passer i blyant-og penneholderen på kjøkkenet og kan stå der uten å falle ut( så vidt). Hammeren kommer først og fremst i sving når jeg trenger en liten skrutrekker og det hule hammergrepet organiserer forskjellige skrutrekkere på en ryddig måte. Som hammer har den vært i operasjon en håndfull ganger i forbindelse med henging av bilder, men jeg angrer alltid siden hammerhodet er lite og glatt pga. dekorativ folie. Skrutrekkerne er heller ikke særlig gode, men jeg vet hvor jeg har de om ikke annet. (jeg slipper å gå ned i boden og lete) Som gjenstand representerer den kompromiss på alle mulige måter. Følelsesmessig er den et sted mellom irriterende og mildt tilfredstillende.
Min far var en lager. Han var tannlege på dagtid, men etter middag og en liten lur bar det rett ned i kjelleren hvor han laget saker og ting i ymse materialer. Tre, horn, leire, gips. Det var ikke så mye vi så til han, men på den tiden var det jo mor som «kunne» dette med barn og sånn. Alle vi tre barna er utstyrt med ulike nyttige ting fra hans verksted, blant annet slike kjøttbankere som den du har lånt av meg.
Her er en låt for deg: Sledgehammer av Peter Gabriel.
En av de aller ypperste låtene om hammeren. Men forsvinnende få slegger i videoen, skjerpings Peter.
En solenoid* er for meg definitivt en hammer. Denne solenoiden er det knyttet mange ulike følelser til – nysgjerrighet, oppdagelseslyst og undring, men også dyp frustrasjon, maktesløshet og utmattelse. Solenoider finnes det uendelig mange av i ulike varianter, men akkurat denne ble bruk på det mest ekstreme jeg har vært med på som utøver og kunstner, og jeg ble faktisk fysisk syk av utmattelse i etterkant av første visningen vi gjorde. Teknologien denne presenterer har også vært essensiell i min kunstneriske utvikling og retningen jeg valgt å gå. Det åpnet en ny verden verden der jeg kunne jobbe i krysningspunktet mellom elektronisk og akustisk lyd, og er et verktøy jeg kan bruke for å traktere instrumenter og objekter på en måte som ikke er mulig med hendene og kroppen. Jeg må sende strøm gjennom den for at den skal aktiveres, og med riktig teknologi kan jeg da få til svært presise slag i et tempo og med en presisjon som ikke er menneskelig mulig. Det åpner opp en helt ny verden av lyder og teksturer på akustiske instrumenter og objekter, og bryter også ned hegemoniet elektronisk musikk har hatt på kvantisert og detaljert rytmeravspilling.
(*En solenoid er en sylindrisk, tettviklet spole av isolert ledningstråd, brukt som selvinduksjonsspole eller elektromagnet. I engelsk litteratur blir ordet også brukt om elektriske relé. Betegnelsen solenoid ble innført av André Marie Ampère.)
Jeg fikk min første hammer i 2019. Man skulle trodd at jeg hadde skaffet meg det tidligere ettersom at jeg har studert design i 2 år før jeg fikk den. Grunnen for at jeg fikk den var ikke fordi jeg selv ønsket det eller følte jeg trengte det. Det var mer et valg min far mente jeg måtte ha. Han mente det er noe alle som driver med noe som helst form for håndverk må ha. Men det morsomme med det er at den fortsatt er aldri brukt. Den har aldri slått en eneste spiker, finger eller planke. Jeg tror kanskje det kan ha noe med at andre redskaper kan erstatte hammeren. Som for eksempel skruen og drillen. Hammeren min har bare blitt et redskap som jeg føler misunner de andre redskapene jeg heller vil velge. Jeg føler også hammeren min er svak. Jeg tror ikke den vil overleve de harde slagene på grunn av materialet skaftet er laget av. Men likevel er jeg glad for at jeg har hammeren min. Det er noe med symbolikken jeg føler presenterer det jeg driver med. Håndtverk.
