Ladningsfragmenter
Ingfrid Breie Nyhus
Forleden var jeg på en minimalismekonsert, men opplevde den som romantisk. Bred pensel, fyldig lydbilde, svulmende harmonisk. Noe av det som kalles minimalisme kan være ganske så romantisk. Hva er minimalistisk og hva er maksimalistisk? Noen beskriver romantisk som eksess – overskudd, overflod. Hva er mest og minst av mer eller mindre?
«'Det verste ved romanser', sa Oscar Wilde, 'er at de etterlater en så uromantisk'. På samme måte som leseren, som gnager sin vei gjennom de 11.396 bøkene om romantikken, begynner å føle seg kurert for romantikk for livet» (Frank L. Lucas: The Decline and Fall of the Romantic Ideal, 1935).
Etymologisk stammer romantisk fra betydningen romersk, men fra middelalderen ble fabler om riddere og kjærlighet kalt romanser. Heltefortellinger. Er ikke også romantikken, den nedarvede kulturen vi fortsatt er sterkt preget av idag, en fortelling om helter?
Mannen som står på toppen av fjellet er liten i møte med voldsom natur, men han står der allikevel som uovervinnelig og uredd. Tåkehavet under Caspar David Friedrichs ryggvendte fjellvandrer er et uendelighetslandskap. Uendelighetslengsel: «Å kalle seg romantiker og samtidig ha blikket systematisk rettet mot fortiden, det er å motsi seg selv ... Den som sier romantikk, sier moderne kunst – det vil si inderlighet, åndelighet, farge, uendelighetslengsel, uttrykt med alle de midler som de forskjellige kunstartene rår over» (Charles Baudelaire: Kunsten og det moderne liv, 1846).
«Lidenskapen skapt av det store og sublime i naturen ... er overveldelse (astonishment); det er den sjelstilstanden, der alle bevegelser holdes an, med noe grad av skrekk» (Edmund Burke: A Philosophical Inquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful, 1757). Astonishment: når kroppen fylles av et gisp.
Kan du se for deg en musiker som puster heftig inn gjennom bevrende nesebor idet armen svinges mot ansatsen på instrumentet?
Vi hørte en fremførelse av en sang av Sergej Rachmaninov for en stund siden. Sangerinnen hadde et fantastisk volum, ekstrem inderlighet. Hun holdt seg fast i flygelkroppen mens vibratostemmen foldet seg ut som storsvingende lydbølger som ristet både henne og oss. Hun var overtatt av eget uttrykk og lydens fysiske krefter, og samtidig hadde hun overtaket, både på pianisten og musikken hun bar frem.
(Jeg har også hørt vibratosang som føltes som en uendelig strøm av skjelvende skrik, uten at det var dårlig sunget, men det var dager jeg ikke var mottagelig for det.)
Johann Heinrich Füsslis demon, krukende over den sovende kvinnen, setter sitt glass-blikk i deg. Ifølge Edmund Burke skaper opplevelsen av det sublime – fulgt av en viss redsel, ærefrykt, lammelse, skrekk, kanskje dødsfrykt – en mulighet for selvransakelse. Caspar David Friedrich skal ha sagt at maleren må male ikke bare det som er foran ham, men også hva han ser på innsiden. Ser han ingenting på innsiden, må han stoppe å male det som er på utsiden.
«Det romantiske rommet ... kan risikere undersøkelsen ... av universets storhet ... nettopp fordi det samtidig forutsetter en indre utforskning som ikke kjenner grenser. Det intuisjonsbaserte i den romlige uendeligheten i [William Turners 'Light and Color'] ville vært utenkelig hvis han ikke samtidig snudde sitt teleskop inn til hjertets innerste områder» (Giorgio Arcangeli: Lo Spazio Romantico, 1972).
Romantisk som langt ut og dypt inn, på samme tid.
Eller stormfulle høyder.
For at noe kan være høyt må noe annet være lavt. Bueform; linjen som bygger seg oppover i crescendo og daler ned i et diminuendo, som en mykrund tredekket kolle, eller som et dramatisk fjellmassiv. Mannheimraketten skyter raskt opp. Musikeren følger linjens driv.
(Mens jeg sitter og skriver går brannalarmen, og jeg møter Asbjørn Schaathun i oransje vest som samler folk ut av bygget. Det mest romantiske som finnes er en ruin overgrodd med tistler, og det mest ikke-romantiske er Gro Harlem Brundtlands planleggingsevne, sier han.)
I Jena mot slutten av 1700-tallet initierte en sirkel skribenter tanken om en romantisk poesi. Madame de Stäel spredte deres ideer videre utover Europa, og derfra diskuterte de europeiske kunstkretser hvordan man skulle forstå begrepet 'romantisk'; betydde det en kombinasjon av komedie og tragedie, var det et nytt filosofisk system, betydde det å la være å barbere seg? Den Jena-romantiske opprinnelige beskrivelse: «Romantisk poesi er en progressiv, universell poesi. ... Den omfavner alt som er rent poetisk, fra de store kunstsystemer ... til sukket, kysset som det lyriske barnet utpuster i ukunstlig sang. ... Andre typer poesi er avsluttet og kan nå bli fullstendig analysert. Den romantiske typen poesi er fortsatt i en tilblivelsestilstand; faktisk er det dens virkelige essens: at den skal for alltid være i ferd med å bli til, og aldri bli perfeksjonert» (Friedrich Schlegel: Athenaeum-Fragmente, 1798).
Gjennom 1800-tallet ble det revet og slitt i rammene for skaping av form og uttrykk i det europeiske kunstmiljøet. I musikken; en bevegelse fra retoriske formkvaliteter til stadig mer av fantasiens irrasjonalitet – fra harmonikk som styrende formelement, via stadige større utskeielser fra kvintsirkelens magnetisme, til tonene lot seg fare i andre retninger og åpnet formrommet.
«Kvinnelige romantiske forfattere tenderte mot å hylle, ikke fantasiens prestasjoner eller overflod av kraftige følelser, men heller virkningene av det rasjonelle sinn. ... Mary Wollstonecraft var spesielt skuffet over hvordan [Jean-Jacques Rousseau] skisserte ideal-kvinnen i 'Emile' ...: 'En kvinnes utdannelse må ... planlegges i relasjon til mannen. Å være tilfredsstillende å se på, å vinne hans respekt og kjærlighet, å lære ham opp som barn, ta vare på ham som mann, å rådgi og trøste, å gjøre hans liv behagelig og lykkelig, dette er kvinnens plikter for alltid, og det er dette hun skal læres som ung.' Wollstonecraft insisterte på at den historiske slavegjøringen av kvinner har korrumpert menn. ... Det sublime assosieres med en opplevelse av maskulin kraft; det kontrasterende begrepet, det vakre, er assosiert med en følelse av feminin næring, kjærlighet og sanselig avslapning. For Burke har det sublime kvaliteter han assosierer med hans kraftfulle, krevende, voldelige, ukjærlige far. ... Som kontrast assosierer Burke det vakre med hans milde, sjenerte, hengivne mor; det som er 'lite', 'smidig og polert', 'lett og delikat', 'mildt bølgende, regulært' ... Gir det lenger mening å bruke begrepet 'romantikk' til å referere til kvinners litteratur i perioden 1780 til 1830, gitt at konseptene og de kulturelle praksisene vi tradisjonelt har identifisert som den romantiske bevegelse ble produsert først og fremst av menn? Mange av de kvinnelige forfatterne ... insisterte på at kvinner så vel som menn er rasjonelle skapninger» (Anne Mellor: Romanticism and Gender, 2013).
Hva er motsatt av romantisk? Eller, hva er midt mellom langt ut og dypt inn (stort og stort)?
Det japanske begrepet wabi-sabi utviklet seg som motstemme til perfeksjonen og ynden i kinesisk te-seremoni og vektlegger det vakre i feilskjæret, i det rå, det uperfekte, det ukontrollerte, det vage, det kanskje-stygge, det krakelerte; det som ikke er helt ferdig, eller det som er litt ødelagt. «Den gamle dammen / en frosk hopper inn / vannplask» (Matsuo Basho, 1686).
«Jeg har alltid syntes det er ganske lett å være for eksempel en muffins, eller en stol. ... det å nærme seg en annen tilstand, med en slags utvidet eller overdreven empati, en erkjennelse av sameksistens kanskje, innebærer at det lyttende, sansende, står på vidt gap ... et tre har et annet 'nærvær' enn et annet tre» (Janne-Camilla Lyster: Koreografisk Poesi, 2019).
Det fins mange måter å være lyst og mørkt på. Jeg har alltid blitt sugd mot monokrome visuelle uttrykk.
Stillhetens temperaturer.
Mens vi spiller synger Live ut et ord mens smilet brer seg åpent i ansiktet hennes, og jeg tenker akkurat da at det romantiske må være jaet, det uforbeholdne smilet.
«Alkohol, tenker jeg, stimulerer ikke så mye hjernen som å roe ned dens høyere kontroller. Romantikken er på samme måte en beruselse; selv om det er varierende grader av den, akkurat som det finnes dagdrømmer, nattdrømmer, mareritt, drikkedrømmer og rusdrømmer. ... Så romantikk er ikke, som i Goethes ord, 'sykdom'. Det er beruset drømming – 'auto-intoxication'. ... De romantiske forfatterne bruker språket på en mer drømmeaktig måte, med vage overtoner og assosiasjoner som skal gi etterklang gjennom et sinn hvis oppmerksomhet ikke er naglet, men halvt avslappet. ... Det følger at det også er klokere å unngå for mye kritikk og selvkritikk, den influensaen til moderne intellektuelle – ... Hvor mange moderne poeter har sunket til å bli kritikere og aldri reist seg igjen!» (Frank L. Lucas: The Decline and Fall of the Romantic Ideal, 1935). Øyeblikkets ja: Lord Byron kunne dikte mens han kledde på seg, William Morris skrive 700 vers på en dag, og allikevel var begge motvillige til å revidere det de hadde skrevet. Lucas’ forklaring er at revidering krever en kritisk årvåkenhet; det motsatte av en beruset, kreativ semi-transe.
«Vår tid, nåtiden, er ikke bare lengst unna: den kan rett og slett ikke på noen måte nå oss. Dens ryggrad er brukket og vi befinner oss eksakt i bruddpunktet. Dette ... gjør at vi kan gripe vår tid kun i formen av et 'for tidlig' som også er et 'for sent'; av et 'allerede' som også er et 'ikke ennå'» (Giorgio Agamben: Che cos'è il contemporaneo?, 2009).
«Jeg gikk meg vill flere ganger i de lange korridorene ... Et vesen av enorm størrelse – mann eller kvinne vet jeg ikke – svevde besværlig i himmelrommet og syntes å kjempe blant de tunge skyene ... Den var dyprød i fargen, og vingene glitret i tusen skiftende nyanser ... Jeg klarte ikke holde tilbake et redselsskrik, som vekket meg med et rykk» (Gérard de Nerval: Aurelia, 1855).
Romantiserende brukes i dagligtale som noe forskjønnende, kanskje også naivt. Ønskedrømmer. Drømmebilder. Vaselin rundt kameralinsen. I musikk som jeg oppfatter som romantisk, men som ikke kommer fra den romantiske epoken, hører jeg ofte et skjønnbilde som ikke er tett på noe, som mangler kontakt. Romantisk kan bli klissete, det kan bli glossy, det kan bli for sentimentalt, det kan bli pompøst. Gispet kan fort bli parodisk. Det projiserende kan bli poserende. Det lekre kan bli for lekkert. Virtuoseri som bare er flinkt er ikke romantisk, men dørgende kjedelig. Det storslåtte kan slå så feil. Det romantiske er noe litt kleint, var det noen som sa. Romantikk kan være blomstringstid. Jeg sier gjerne ja til jaet, men en eller annen form for motstand trenger jeg også, noe som holder igjen så musikken ikke glir for fort forbi, det kan være innhold eller tekstur på veien innom øret som interesserer eller fanger. Det skal mye til for at jeg liker veltemperert dur.
Jeg lytter til en favorittplate, det som driver musikken hos musikerne er noe hest, obskurt, knirkete, understrømsk, og jeg driver med innover i lyden.
Live og jeg leter inn i romantisk og uromantisk, hvordan blir romantisk musikk når den spilles uromantisk, hvordan blir uromantisk musikk når den spilles romantisk, på alle de (litt for mange) måter romantisk og uromantisk kan forstås. Jeg blir opptatt av hvilke ulike typer og grader av intensiteter man kan stille seg inn med. Intensitet sendt fra lang avstand, som en som roper men samtidig nesten er uhørlig. Voldsomt påtrengende følende, høytpustende intensitet. Mild intensitet. Ikke-intensitet. Stillhetsintensitet. Innovervendthet som utstråler romintensitet. Brystet-snører-seg-sammen-intensitet. Gispintensitet. Hverdagsintensitet. Hellighet. Sjokkartet intensitet, på, av. Intensitet på første hakk. Tenkende intensitet. Empatisk intensitet. Tilbakelent intensitet. Ikke-intenst intenst. Indre trykk. Trykkløs kontakt. Avspent kropp, aktivert stemmebånd. Intensitet som ikke har som intensjon å bære. Trykk innover, trykk utover, være vitne til, være inni lyden, hva som kan trykke og ta tak.
Å smake er å navigere. Prøve å treffe eller bomme den ene dagen, prøve igjen neste dag, og neste dag. Jeg liker at tiden skyver bort hvert treff eller bom. At også spikre forvitrer.
«...for ikke å drukne i historien og i alle tankene som er tenkt, vil jeg stole på hjertet, skriver jeg, hjertet i forstanden, en dødelig pil. Jeg vil heller ha ett øye for mye enn å være blind på begge? Jeg skriver for å komme nærmere fortiden, for å komme nærmere fremtiden, for å komme nærmere øyeblikket, for å oppta det i blodet: å kunne svelge, puste for ikke å synke til bunnen. Jeg vil ha oppdrift, jeg leter, lengter ...» (Tone Hødnebø: Skamfulle Pompeii, 2004).
Little Jane - et brev fra Emily Dickinson
Tone Hødnebø
Til Emily Fowler (Ford)
klassevenninne ved Amherst Academy
1849?
Kjære Emily
Jeg kan ikke komme inn i morges siden jeg fryser,
men du vil oppdage at jeg er her og ringer på den
store dørklokka og legger igjen et lite brev til deg.
Jeg vil så gjerne komme inn, jeg har god lyst til
å bli med lille Jane* inn i den varme stuen din; er du
der, kjære Emily? Nei, jeg motstår fristelsen og løper
vekk fra døra så fort føttene vil bære meg, for at jeg ikke
skal bli så glad når jeg først har kommet inn at jeg blir der
for alltid og aldri mer drar hjem. Du vil ha lest dette brevet
før jeg når postkontoret, og du kan ikke tenke deg
hvor raskt jeg løper.
Kjærlig hilsen,
Emily
PS Jeg har nettopp sprunget forbi hjørnet, og nå alle
husene langs veikanten, og den lille porten åpner seg på vidt gap
for å se meg komme hjem.
* FOTNOTE:
Emily Dickinson (1830-86) oppsummerer det viktorianske; hun er også en forløper for det moderne. Dickinson bodde så og si hele livet i Amherst, Massachusetts. Etter at hun døde ble over 1800 dikt funnet av søsteren Lavinia, de var uten titler og sydd sammen i små hefter. Kun 10 dikt ble publisert anonymt mens hun levde. I tillegg skrev hun mange brev som er blitt samlet i tre bind. Huset der hun vokste opp, kalt «the Homestead», er i dag et museum, i tillegg finnes det et omfattende elektronisk arkiv.
«Life is a Haunted house – but Art – a House that tries to be haunted», skriver Emily Dickinson i et brev datert 1876 til sin mentor Thomas Wentworth Higginson. Dickinson sendte et knippe dikt til ham for å spørre om de «pustet», noe som ble starten på en livslang brevkorrespondanse. Han mente at diktene var for «skjøre» til å bli publisert, men anerkjente likevel den unike kraften i dem. «My Business is to sing» skrev hun i et annet brev til Higginson – før hun lakonisk la til, «Perhaps you smile at me».
Som yngre hadde Dickinson et aktivt musikalsk liv. Hun spilte selv på piano og likte å improvisere, hun samlet på notehefter og gikk på konserter, blant annet til den svenske sopranen Jenny Lind (1829-87) som i 1851 var på en omfattende turné i USA, og som hun skrev om i et brev til broren Austin. I tillegg til salmetradisjonen i New England, møtte hun også musikk via familiens tjenerskap, slik som felespillet i «Devil´s dream» i bluegrass-musikken, og dette kan ha oppmuntret henne til kunstneriske lån og grenseoverskridelser. I diktene skriver Dickinson ut ifra en hymnisk tradisjon som hun sprenger innenifra, blant annet ved grammatikalske ellipser og uvanlige sammenstillinger av ord, og hun bryter også med et tradisjonelt rimskjema.
Da Emily Dickinson var rundt sytten år skriver hun et brev til en annen Emily (Fowler), som var noen år eldre. De delte den samme interessen for musikk og litteratur, og skrev flere brev til hverandre. I brevet iscenesetter hun seg selv og lager en fiksjon, kanskje for å skape en følelse av nærhet til mottakeren. Da jeg skulle oversette dette merkelige brevet så lurte jeg på hva eller hvem «little Jane» var. Jeg oppfattet det først som noe obskønt, før jeg oppdaget at det er en reisegitar eller en såkalt «palor guitar». Det er en litt mindre gitar som var vanlig på Dickinsons tid i hjem der det ble spilt musikk, og den passet godt til kvinnekroppen. I brevet hun skriver leder «little Jane» an, og Emily vil gjerne følge etter eller «bli med» inn, men hun tør jo ikke for hun er redd for å bli der for alltid, eller er hun kanskje redd for å miste seg selv i musikken?
I flere av diktene bruker hun musikk som metafor, det mest kjente starter med linjen «Musicians wrestle everywhere». I et annet dikt bruker hun gitaren som en metafor for naturen. I et kort dikt blir hvert ord viktig, bare ordet «sweet» kan bety flere ting, som for eksempel «glidende», eller det man forbinder med «legato». Å få til å rime som Dickinson er en enda større utfordring, og vil blant annet innebære å bevege seg lengre bort fra den leksikalske betydningen. En annen utfordring er hennes bruk av ellipser, der grammatiske ord er utelatt. Oversettelsen av diktet (under) er foreløpig et råutkast. «En oversettelse skal ligne et naturlig tre, ikke bare være en etterligning i papp», skrev den svenske poeten Gunnar Ekelöf, og kanskje kan det å gjendikte sammenlignes med å synge et dikt av Emily Dickinson, slik at det blir «et Hus som forsøker å bli hjemsøkt.»
Touch Lightly Nature´s sweet Guitar
Unless thou know´st the Tune
Or every Bird will point at thee
Because a Bard too soon –
Stryk lett på Naturens berusende Gitar
hvis du ikke kjenner Melodien
Ellers vil hver Fugl peke på deg –
en Skald – som kom for tidlig
