Taus
Marius Kolbenstvedt
IKKE
IKKE SYNG
IKKE SYNG DE SANGENE
IKKE SYNG DE SANGENE FOR MEG
STEMMEN DIN BITER SOM EN ORM
DET RENNER NATTSVARTE ROSER UT AV LUNGENE DINE
TUNGSINN SMELTER UT OVER TUNGA
JEG SYNKER
NED PÅ KNE
BLIR LITEN
I MÅNELYSET
ALDRI MER
SKAL VI VELSIGNES
ALDRI MER FORENES
ALDRI FINNE TRØST
ALDRI SE HVERANDRE
INN I ØYNENE
DU VIL KANSKJE IKKE TRO DET
DET FINNES IKKE TILSTREKKELIG BEGJÆR I MEG
LOKKETONENE DINE VISNER
BRENNENDE MINNER
TÅRENE SOM RISLER NEDOVER ANSIKTET
I EN SENG AV HÅR
DET BLEKE ANSIKTET DITT
HVITERE ENN SÆDEN
IKKE
IKKE SYNG
IKKE SYNG DE SANGENE
IKKE SYNG DE SANGENE FOR MEG
HVORFOR ER DU SÅ LEI DEG I DAG
DU HAR EID MEG
SKJEBNESVANGERT
NÅ LEDER DU MEG TIL SLAKTEHUSET
MED SORGSANGEN DIN
DU GLEMMER
AT DU VAR SOL
JEG VAR SKYGGE
DU VAR HET
JEG VAR KALD
DU GLEMMER
AT DET VAR MALURT
I BEGERET VI TØMTE
FOR DEG SKAL SOLEN
STÅ OPP IGJEN I MORGEN
FOR MEG BLIR DET VÅR
OG VINTER SAMTIDIG
IKKE
IKKE SYNG
IKKE SYNG DE SANGENE
IKKE SYNG DE SANGENE FOR MEG
KAN DU NOENSINNE LA MEG VÆRE I FRED
MELODIEN DIN SKRIKER I MEG
SOM EN VINGESKUTT AND
RYKKER OG SLÅR
I HJERTETREETS RØTTER
TONEN SOM EN TAGG I BRYSTET
STEMMEN SOM PIL I ØYET
KAN DU IKKE BARE GÅ
SAMME VEIEN SOM DU KOM INN
FORSVINNE LENGER OG LENGER VEKK
KAN DU IKKE BARE SKJENKE MEG
STILLHET
STILLHET
STILLHET
DET FINNES
DET FINNES INGEN
DET FINNES INGEN MUSIKK
DET FINNES INGEN MUSIKK SOM KAN MÅLE SEG
DET FINNES INGEN MUSIKK SOM KAN MÅLE SEG MED DINE NÅDELØSE SANGER
I lyden av ordene
Live Maria Roggen
Det der høyoppløste opplyste, den sylskarpe tegningen med fem seks sju synder
som vi beveger oss rundt i, men ikke ser. Tenk det. Vi er der allerede.
Prikker kanskje borti det, aner det, så blunker vi det vekk.
Først var det bare det å i det hele tatt synge disse Sibelius-sangene. Melodiene som beveget seg opp og ned med omfang langt utenfor mitt register, det måtte håndteres med oktavsprang og andre knep for å fungere med både mitt instrument og min fortolkning. Og tekstene var på svensk. Dette ville jeg gjøre skikkelig, jeg tok privattimer i svensk uttale hos Barbro, nå skulle forskjellen på ulike ö’er og u’er, læres. Ligger nøkkelen til fortellingen i å beherske det tradisjonelle?
Er nøkkelen til fortellingen å finne i de opprinnelige tekstene? Etter hvert begynte akkorder, melodier og varigheter gradvis å endres. Men tekstene, diktene, besto fortsatt slik som de var skrevet for 150 år siden. Det å forflytte noe i dem, oppløse noe av dem, opplevdes som en fysisk umulighet. Diktene var hellige remser. Selv når pianostemmen var på vei inn i full oppløsning og omdannelse, så tviholdt jeg på de hellige tekstene jeg var satt til å forvalte. Gjentok og gjentok dem, for at de skulle gi mening.
Etter en tid begynte vi å teste ut det å oversette noen av diktene til norsk, ord for ord. Det føltes som en tilranelse, en forbrytelse. Dette er ikke poesi, det er plattheter! En øyyenssstikkkker er ikke en slända! En slända er vakker og grasiøs, både i lyd og bilde! Men vi gjentok øvelsen, og gradvis ble øyenstikkeren også vakker. Og framfor alt, noe kjent – noe jeg kunne fortelle om med mine egne ord. Ligger nøkkelen til å fortelle fortellingen i det personlige språket?
Så kom Marius på besøk i prosjektrommet og foreslo en øvelse med å stryke i teksten. Bare de ordene som opplevdes viktigst, skulle stå igjen. Hvilken fortelling kunne det bli? Bodde den opprinnelige fortellingen i disse gjenværende ordene, og spilte det noen rolle? Hvor mye av melodien, om noe, klistret seg til disse oppbrutte, nedklipte setningene? Nå begynte et arbeid med å åpne opp, å sette ordene og melodiene fri – og gi dem tillit til å bli fortalt på nye måter, og nye, og igjen nye. Ligger nøkkelen til fortellingens overlevelse i å åpne den for uendelige muligheter? Eller er det da den dør?
