Ingfrid: «Skymt» er en katalog av potensiell musikk som vi har bygget inn i kroppen over tid, som vi improviserer ut ifra, eller innenfor. Vi snakket en gang om at det er som en slags snøkule vi kan riste på, der alle de små bitene ligger latent innenfor kulen, men presenterer seg forskjellig for hver gang vi rister. Eller som en mangesidet diamant eller planet som vi hele tiden kan snu og vende på og se fra ulike vinkler.
Live: Du løfter fram hvordan vi har prøvd å danne oss bilder og få en utvidet forståelse og opplevelse underveis, av de gamle verkene som vi har jobbet med. For min del er ord og fortellinger, språk og undertekst også vevd inn i dette fysiske arbeidet med å internalisere og prosessere: Jeg har sett indre bilder fra scener i fortellingene, seinere utsnitt av bildene, seinere forvrengning av bildene/fortellingene. Jeg har opplevd skifte av perspektiv etter å ha lest mer om dikterens liv eller om diktets bakgrunn. Munnen min husker følelsen av å uttale et ord på et annet språk. Og jeg husker aha-opplevelsen av å synge det samme ordet på norsk for første gang. Jeg prøver å spole tilbake i prosessen, men det er ikke lett å huske, det har vært så mange stadier. Når noe musikk eller tekst har gått igjennom en kroppsliggjøring så forsvinner det også litt, inn i kroppen og inn i gehøret – kropp og gehør er to sider av samme sak. For meg er gehøret en flerdimensjonal sans der det er plass til krystallklare detaljer, samtidig som alt flyter i hverandre. Men dette med å glemme aktivt, og deretter bruke det glemte som materiale, det var en ny erfaring for meg. En tillitsøvelse opp mot egen underbevissthet og prosesseringsevne – det er overraskende hvordan man kan begynne å jobbe med en bitteliten flik som dukker opp, for så å trekke sangen, eller fortellingen, langsomt fram fra sitt skjulested, i en helt ny – og i dag «sann» – versjon.
I: Gjennom glemsel og delvis glemsel kan sløretheten og rommene som oppstår i det forsvunnede være genererende for nye ideer som både har i seg det som var, men også ikke.
L: Jeg har lært gjennom vårt arbeid at en slags «ubevisst lytter» i meg håndterer alle de uforutsigbare og uforutsette hendelsene mye mer adekvat enn min bevisste lytting/handling gjør. Jeg vil ikke kalle dette «non-listening», fordi jeg opplever denne intuitive lyttingen og responderingen som svært påskrudd og konsentrasjonskrevende.
I: Ja, lyttingen blir en så umiddelbart kroppslig aktivitet at lyttingen og responsen så og si blir en og samme handling og bevegelse.
L: I Skymt-relatert arbeid har jeg jobbet med å være i en indre flow der flere elementer er veldig til stede, på samme tid, uten at noen av dem egentlig er i fokus.
I: Godt sagt: slik opplever jeg også det. En ekstremt oppmerksom tilstand, med mye aktivitet i hode og kropp som er veldig tydelig til stede, men allikevel ufokusert. Det er mer en helhetskonsentrasjon enn en detaljkonsentrasjon. Nesten som om alt blir klarere ved å være uklart, gjennom sløret blikk. Jeg opplever dette ufokuserte som en slags transformativ tilstand. Det skjer noe transformerende i spille-øyeblikket, i det de sanselige elementene er på vei gjennom og ut fra kroppen og til den ytre verden som lyd. Kanskje det kan kalles «skapende lytting»; en lyttesituasjon med stor årvåkenhet av alt som foregår i det indre øret, sammen med hele kompleksiteten av det som foregår her og nå av lyder og kroppslige impulser, alene og sammen. Mengden av inntrykk er så stor at den blir en superfokusert, ufokusert flow. Der kroppen responderer med å spille noe som ikke ligner nøyaktig på noe av det som er eller var til stede, men som allikevel er forbundet med det hele.
L: De tre elementene jeg må høre, samtidig, uten å fokusere på dem eller gripe etter dem, er 1) gamle rester og minner, av melodier, ord og klanger som ikke akkurat da blir spilt, 2) det du spiller der og da - som ofte kan gå til steder jeg ikke forventer, 3) det jeg selv synger der og da. Hvis flowen brytes ved at jeg fester «mitt aktive/bevisste øre» på ett av elementene, så mister jeg den passive registreringen i sanntid av alt det andre. Dette skjer stadig vekk: at jeg prøver for hardt å framkalle en av de gamle linjene eller noe vi tidligere har spilt, at jeg begynner å analysere eller å prøve å fange hva du gjør, at jeg henger meg opp i hva jeg nettopp sang og begynner å planlegge det neste jeg skal gjøre. Og da forsvinner min evne til å håndtere det neste som faktisk skjer/respondere spontant i sanntid, på en god måte.
I: Her snakker vi om de improviserende situasjonene der vi holder alle muligheter åpne; men når vi spiller musikk der vi beholder mer eller mindre forhåndsbestemte forløp, stiller kroppen seg inn annerledes. Men noe av det samme er nok til stede, kanskje grader av? Vi kan for eksempel bestemme oss for å holde på et riss eller skjelett av en form, men ellers gå inn i en lignende tilstand som vi har snakket om her. Da holder vi åpent for all øyeblikkelig agering og for både små og store avsporinger, men vi har en inneforstått enighet om at avsporingen allikevel skal beholde en magnetisme mot dette formskjelettets kjerne.
Vi oppdaget raskt at vi ikke kan jobbe med stil og uttrykk uten at det får konsekvenser for form og innhold. Så en undersøkelse av det (u)romantiske ville nødvendigvis bli en samtidig undersøkelse av fortolkning som skapende aktivitet. For oss som utøvende komponister eller komponerende utøvere, var improvisasjonen den naturlige metoden å arbeide med dette på.
I tanken, i kroppen, i lyden
Live Maria Roggen
Jeg visste ikke at ingenting blir borte. Veldig lenge trodde jeg at alt var forbigående. Men friheten i å være usynlig og ikke sette avtrykk, var ikke virkelig. Ensomheten i å ikke få merker, heller ikke. Alt setter avtrykk. Historien legger seg i oss og rundt oss, det er tyngdekraftens skyld.
Visse sammenhenger glipper helt for meg, og har alltid gjort: stedsnavn, kronologiske hendelser, settlister, tonearter, høyre vs. venstre, tid, tall. Fullt dagslys og ledende spørsmål virvler bare opp støv foran øynene mine, bildene flyter sammen og jeg får problemer med å svare. Den fornuftsstyrte verden er et sted hvor jeg prøver å holde meg flytende ved å organisere gjøremål i lister og bokser og mapper og skuffer. Det fungerer sånn passelig greit.
Men jeg har en annen superkraft, nemlig tilgang til kaoset under overflaten, en vev av detaljer og kunnskap og erfaring, knyttet sammen i en ordløs sanselig sammenheng, uten hyllesystem. Der nede ligger alt kroppen min har prosessert av minner, fulltreffere, bommer, melodier, strukturer – rytmiske, harmoniske, logiske – det ligger der som tråder av ren lyd, som linjer i bilder, som kinetikk, dynamikk og bevegelse. Dette er kunnskap og materiale som, hvis man viser det tillit, kan bli tilgjengelig i brøkdelen av et sekund når det trengs. I samspill kommer det bare til nytte når man er i en felles musikalsk flow. Jeg grudde meg litt til vårt prosjekt, var usikker på om mine egenskaper ville framstå som styrker i vår sammenheng – fryktet at jeg skulle skuffe, og bli skuffet.
Så kommer du meg i møte. Ikke sikker på om jeg vil. Men tvilen har alltid vært nok til å holde meg fast. Der det er tvil, er det håp.
Først skrev vi den prosjektplanen sammen, sjonglerte visjoner og ideer, sammen. Å formulere en felles tekst om mulige undersøkelser, prosesser og utfall var viktig forventningsavklaring, og gjennom skrivingen destillerte vi ut noen viktige spørsmål. Men tanke og handling er ikke det samme. Hva kunne disse ordene bety i vår praksis, en praksis som ennå ikke fantes?
Vi undersøkte den musikalske materien fra mange ulike vinkler, først i tråd med formuleringene i prosjektplanen, men ganske raskt begynte vi å forfølge sidespor som vi fant interessante. Videre, videre. Nye stikkord på tavla i arbeidsrommet. Videre. Kilometerlange tråder av sms’er med lenker til artikler, lenker til musikk. Meldinger med morsomme sammentreff, rørende sammentreff, tankevekkende sammentreff vi hadde kommet over, lister over mulige ting å undersøke. I perioder snakket og meldtes og lyttet vi mer enn vi spilte. Det var utrolig gøy å drodle sånn, men det beroliget meg ikke helt, jeg som var vant til å spille meg fram til ordløse, kroppsliggjorte svar.
Hva er tanke, i relasjon til lyd? I ettertid viser det seg at disse rundene med å kna og gjennomlyse og løfte stoffet ikke var rene akademiske øvelser. De ledet til spillende undersøkelser, til assosiasjoner rundt klingende eksempler som vi kunne imitere eller kombinere eller reversere. Dermed snek tankene seg også inn i lyden, inn i kroppslig erfaring, inn i galleriet av mulig lyd. Og siden undersøkelsene foregikk etter interesse og impuls, så koblet de seg til et spontant språk og snakket med kaoset under overflaten.
Alt kan manifestere seg i lyd. De ulike måtene å vektlegge ordene på. Etymologien. Den mulige underteksten. De mulige oversettelsene. Forflytningene, eksperimentene hvor vi endrer rammefortellingen. Sankt Ursula i vår gjendiktning får tilbake den latinske betydningen av navnet sitt: «Lille bjørn» – og da framstår frasen fredeligere, nesten som en vuggevise. Samtalen om Vinjes dikt Våren, som plutselig åpner en linje til vår økosorgfulle samtid – det blir til verdenslengsel, en romodyssé, der Griegs akkorder oppløses til en vektløs tilstand. Wagners melodi rives ut av favntaket med hans skjønne yndling og muse, Mathilde Wesendonck, og får isteden et ettertenksomt møte med den samtidige Emily Dickinson. Vi leser om forfatteren Ernst Josephsons lidelser – brått får teksten hans om det taggete rosentreet nye farger, og fortellingen tar bolig i min solar plexus og Ingfrids nakke.
Disse mengdene av klingende erfaring som ligger der nå, en vev av lyd, lagret i oss og mellom oss, bakt inn i duoens felles hukommelse. Talløse musikalske forløp, lydglimt fra øvingsprosesser; elementer og linjer som har vært imitert, gjentatt, fordreid, forlatt, imitert og gjentatt, med både planlagte og utilsiktede resultater, som igjen har blitt til nye former vi har kunnet gjenta, glemme og huske – med kroppen. Kroppen husker alle disse klingende understrømmene og overtonene og bevegelsene, som ikke har navn, men som vi begge kan kjenne igjen i brøkdelen av et sekund – og svare på, uten helt å vite hva vi sa.
Hvilken lyd som slipper ut merker jeg meg ikke,
bare hvor den kommer fra
Min tanke danner en lyd,
den skyter ut og møter din lyd
Jeg hører vårt harmoniske møte
eller kollisjon eller justering
eller våre parallelle løp
Min tanke danner en lyd,
den skyter ut og møter vår forrige lyd
og din neste tanke
