I rommet der lyden blir til
Live Maria Roggen
Den klassiske sangteknikken er utviklet for å projisere stemmelyd ut i store saler – i harmoni og balanse med kraftige, overtonerike orkestre og flygler. Den moderne mikrofonsangen er utviklet for å projisere nær stemmelyd og nære konsonanter, inn i en bitteliten membran rett foran sangerens munn (nesten som trommehinnen i et øre), videre derfra gjennom ledninger og inn i et lydforsterkende anlegg, som blander og projiserer alle lydene videre ut til lytteren. De romantiske sangkomposisjonene er komponert med tanke på den klassiske sangteknikken. Min stemmebruk og diksjon har blitt til i et intimt samarbeid med mikrofoner.
Lyd-i-rom-eksperiment, forprosjekt mai 2019:
Ingfrid og jeg spiller konsert i en kammersal. Asle har satt opp én høyttaler, i nøye oppmålt avstand rett bak meg. Det er alt, flygelet er ikke forsterket. Målet denne dagen er å skape en illusjon av at min stemme i likhet med flygelet klinger «naturlig» akustisk i rommet. Jeg plasserer derfor mikrofonen langt nok unna munnen min til at nære lyder ikke blir «unaturlig» høye. Jeg sloss med å finne balansen. Mine vanlige måter å uttale eller projisere lyd på, når ikke ut, og jeg vil ikke rope eller spytte konsonanter. Det blir en slags mellomting, en fattig liten pikeaktig lyd som rekker bare halvveis ut i rommet, og som på ingen måte er avstemt mot rikdommen i flygelet. Publikum sliter med å høre teksten. En dame reiser seg og ber meg skru opp lyden.
Lyd-i-rom-eksperiment, april 2022:
Ingfrid og jeg øver i en liten blackbox. Dogmet om å illudere akustisk lyd er forlatt, til fordel for sangmikrofon på nært hold og oppmikket flygel med flere stereopar. Asle har satt opp en rigg av fire høyttalere – to bak oss og to over oss – og han har forsinket lyden i to av dem for å kompensere for fysisk avstand. Ikke vanlig PA-oppsett med atskilt scene og sal, men et helhetlig rom, med glidende overganger der «alt» er like «nært» for «alle». Oppsettet gir min stemme en ny type tilstedeværelse i rommet, et utvidet spillerom. Nøye justert komprimering av de ulike pianomikrofonene gjør at Ingfrids små, kunstferdige nyanser på flygelet blir løftet fram – og plassert midt i rommet, de også. Jeg opplever at vårt egentlige spill, sånn som vi former det i vår egen nære lydverden, også formidles også ute i salen.
Lyd-i-rom-eksperiment, august 2022:
Ingfrid og jeg er på scenen i en stor, tom sal. Asle skrur seg inn og henter ut essensen av vår lyd. Det samme skjer som i blackboxen, men i større format: Noe fysisk bygger seg opp, en forbindelse mellom lyddannelsen i mitt syngeapparat og rommet. Ingfrids og min lyd ligger og bader midt i den store salen. Jeg har fingerspisskontroll, mine minste s'er kan moduleres, enhver justering av strupehodet, ethvert lite skift i overtoner, formidles rett ut i rommet samtidig som jeg er midt i min egen lyd. Asle har tryllet, rommet kjennes som en forlengelse av mine og våre impulser. Ett ord kan plutselig romme en fortelling, i høyoppløst format, løftet ut av sin lineære form og inn i et tredimensjonalt rom.
Klang. Klang? Klang. Klaaang-ng-ng-ng.
Stadig oftere kommer en norsk øyenstikker dansende gjennom lufta for å minne meg på hvilken sang som ligger på min tunge.
Du tar meg ned, du lærte meg å spille
Sträng till streng til strrrrngh.
