Srrjei – sörj ej att din sköna tid förflutit er vår video- og lyd-artikkel i Vis Journal, som tematiserer improvisasjon med det gamle og det nye (Følg lenken for å åpne i eget vindu).
Musikken, reinkarnasjonen og å leve øyeblikket om igjen
Nils Henrik Asheim
Du vil alltid gjerne ha en ny sjanse, ikke sant.
Hvis det var bra, for å oppleve det igjen.
Hvis det var dårlig, for å reparere det.
Hvis det ikke var noen av delene, for å finne ut.
Jeg kan ikke få hørt nok på det øyeblikket.
Musikk, den kunstformen som dypest håndterer tid.
På rent og eksakt vis, uten å trenge hjelp av elementer utenfra.
En annen kunstform, filmen, som lærer oss hvordan tiden skal ses fra flere sider og dermed at musikken aldri kan ha bare én tid.
Klipp, vinkler, tidslinjer, fortellerstemmer, tilbakespolinger, frampek. Gjentakelser som ikke er gjentakelser.
Jeg har én tidsakse som er min egen historie av musikalske inntrykk og en annen festet i øyeblikkets framførelse.
Fra historien har jeg med meg en bagasje som også utgjør meg,
mens jeg hver dag må pakke den opp, kle den på meg på ny for å gjenskape meg,
og jeg samtidig vil ut av den ved å rive av, rekke opp, undersøke sammensetningene,
og mens jeg øver for å komme nærmere,
øver på å holde en avstand til materialet,
blir jeg nullstilt og klar for å oppleve betydningen igjen, eller finne en helt annen.
Jeg har lært en tradisjon, jeg har vokst inn i et miljø,
jeg har blitt del av en musikerrekke, jeg har lyttet,
adoptert noe, tatt avstand fra noe annet,
det er umulig å glemme noenting, ikke engang det jeg ville glemme.
Som musikerkomponist kjenner jeg spenningen
mellom å låne et uttrykk for å dele det med fellesskapet igjen,
og å lete rundt og forbi de lånte tingene for å finne noe ingen andre har eid,
men hvem tilhører hva,
hva er eierskap og hva er tilhørighet?
Musikk kan være forankret, eller den kan være foranderlig.
Et barn lærer en sang, jeg kan den!
Hun nyter å ha del i felles sang. Hun uttrykker seg, sangen er både hennes og delt med mange. Hun kjenner en kunnskap, en ferdighet, noe absolutt.
Så vil hun synge om det som faller henne inn – en foranderlig sang som ikke skal festes i en form for å gjentas, bare prøve ut hva ting betyr
– jeg finner en kvist, kan det være viktig?
En bit fra et klassisk verk kan plukkes opp og forsøkes omsnudd –
Jeg flytter meg tilbake mellom den gamle komponistens tid og min tid.
Det omsnudde, forandrede bringer forstyrrelse inn i nærheten,
spørsmålstegn inn i det kjente,
en videreskaping uten pretensjoner om å skape bedre, eller erstatte,
men å prøve ut begynnelse og betydning
og krysse den gamle tradisjonen med et nå-øyeblikk.
Men jeg vil jo dette fordi noe er feil. Noe er riktig, noe gir mening,
men noe gjenstår, noe jeg bør ta i, reparere, sy om, bygge om,
ta bort retorikken, det målrettede forløpet som ønsker å føre deg med seg et sted,
og erstatte den med tidssløyfen, muligheten til å se på en liten celle om og om igjen
og oppleve muligheter for betydning
– jeg fant noe, kan det bli viktig?
At mye bor i en frase, mer i en bit av en frase, enda mer i en enkelt tone,
aller mest i forventningen imellom,
komponere videre ved å trekke ifra –
Jeg kan ikke få hørt nok på det øyeblikket.
Når komposisjonstiden krysser øyeblikkstiden,
den fine balansen,
at et verk oppstår reinkarnert i et annet.
Ingfrid Breie Nyhus
Hva bor i det gamle materialet, og hva kan det bli?
Samarbeidet vårt begynte med ideen om å kle av en stil. Kunne vi strippe ned den romantiske sangen for eksesser, for så å komme nærmere den? Det var et forsøk på å forstå, som i at å tolke er å forstå eller oppdage, å forstå med kroppen og gjennom erfaring. Kle av, skrell av: å lete etter hva som egentlig bor der inne, i sangen.
Vi var på oppdagelsesferd med et lite knippe sanger i en lang periode. Snudde og vendte på dem, kjente på dem, prøvde å være dem, prøvde å være noe som ligner, prøvde å være det motsatte. Vi la dem bort og kom tilbake til dem. Vi lot minnene fantasere, vi lot tiden viske ut, og vi lot tiden feste strofer og passasjer til muskelminner.
Vi lot sangen bli et sted, som vi sirklet rundt i, reiste til utkanter og tilbake til sentrum, undersøkte hvilke områder denne sangen kunne inneholde. Klangen av Demantens klare is, rytmer fra Lasses beroligelse eller overveldelse av den store verden, bevegelsene i Svarta rosor sin urovekkende taggete stamme, Jubals repeterende streng, noen ganger bare en klang, noen ganger bare en rytme, noen ganger et varsel, noen ganger en tikkende etterklang av noe.
Og hele tiden vende tilbake til utgangspunktet. Vi snakket mye om «kontakt», «kontakt med utgangspunktet». Vi kunne bestemme oss for å spille med «mye kontakt» med sangen som var. Det ville si at mye av sangens opprinnelige formstruktur var til stede, at akkordforløpene så og si var til stede selv om de kunne være innpakket, bortgjemt eller tilskitnet, og teksten eller melodien kunne være ganske gjenkjennbar.
En måte å gjøre dette på, er det vi har kalt en «kontur», der vi gjengir en sang gjennom et slørete blikk. «Skal vi gjøre en kontur av Jubal»?, har betydd å spille sangen med formstrukturen til Sibelius’ Jubal-note, å beholde hovedspor av for eksempel akkordikk, eller melodikk, eller rytmikk, eller motiver, eller klangligheter, og å beholde en omtrentlig dramaturgi på de ulike delene av sangen, slik som den opprinnelige sangen er bygget. Men det slørete innebærer at detaljer blir utvisket og annerledes. Fordi noe er utvisket, må også fantasien koble seg på. En «kontur» er en avskygning; sangen som en forvridd versjon av seg selv, skyggesiden av seg selv, et alternativ til seg selv.
Hvis vi derimot har spilt en sang med «lite kontakt», har det betydd en kontrakt oss imellom om at det som kommer, i improvisasjonens øyeblikk, får lov til å komme. Det som dukker opp av impulser og forbindelser, fra oss to her og nå, får lov til å ta større plass. Avsporing og overskrivning er en del av avtalen, hvis øyeblikket tilsier det. Men samtidig vil vi forsøke å holde en viss grad av indre kontakt med originalsangens former eller innhold; ikke slippe den helt.
Ettersom tiden har gått med arbeid nært og fjernt fra sangenes utgangspunkt, har sangene bygd seg opp som en slags planeter vi kan reise rundt på. Planetene har blitt vår forståelse av hva sangen kan innebære – en liten verden i seg selv med en rekke muligheter og kontraster å kombinere ut ifra. De er som en katalog av muligheter. Katalogen er et mangfoldig nettverk av kroppsliggjorte forslag til hva hver sang kan bety eller bli.
Vi har likt å improvisere miniatyrer fra denne katalogen. Spørsmålet «Skal vi ta en miniatyr av Jubal»? kan gi utrolig mange ulike svar. Disse svarene kan inneholde små biter fra originalen, men oftest kan heller tanken på biter fra originalen, sette i gang en ny idé, som setter i gang en ny improvisasjon. Rammen «miniatyr» er en slags haiku, der den korte formen gjør at spillingen er ferdig før vi rekker å tenke på hva det var som egentlig skjedde. Å lytte til det vi har gjort i stillheten rett etterpå, gir ny erfaring med hva denne sangen eller planeten kan være, og vi kan deretter kaste oss ut i en ny miniatyr. Erfaringer med miniatyrer bygger på hverandre. Tanken på en tidligere improvisasjon kan være igangsetter for en ny improvisasjon, og sånn fortsetter vi. Vi har dyttet på hverandre og overrasket hverandre, og duoens dynamikk og vekselvirkning har hele tiden skjøvet oss videre.
Arbeidet vårt har beveget seg mellom ulike vektinger av fortolkning og skaping.
De første arbeidene med testing av små variasjoner og stilistiske endringer har ligget ganske nære den klassiske fortolkningens rammer; tradering som vektlegger bevaring – men samtidig med åpning for noe variering og personlige innspill.
Arbeidene med konturer har vært et større steg unna det man vanligvis anser som den klassiske fortolkningens rammer, siden våre stemmer og ideer har tatt mer plass, og endringer har vært mer inngripende. Men allikevel har fortolkningen og traderingen også her vært i førersetet; med et mål om å søke å forstå sangen i gjengivelsen av den.
Og så har vi gjort arbeider der de nye ideene, de nye lydene og de nye avfødelsene som har kommet gjennom fortolkningsarbeidet, har fått hovedvekt, ved at vi har tatt over rattet for formen og det konkrete innholdet – selv om den gamle sangen, eller deler av den, eller trekk fra den, er med et sted i oss. Den kan være veldig tydelig present inni oss, men ikke nødvendigvis sporbar for andre, i musikken som kommer ut. Her har fortolkningsaktiviteten matet oss og nysgjerrigheten vår, men den skapende drivkraften har vært viktigere – å oppdage hva det gamle kan bli til.
Å skape gjennom komposisjon og improvisasjon er aldri uten avstamning, all skaping kommer fra noe, og har med seg minner og rester og tråder fra noe annet.
Hvor begynner det nye og hvor blir det gamle av?
