21.05.2022
Jeg har gjeninnført mye av det gamle kaoset, og det gjør meg glad. Filmens elementer hadde liksom begyt å spille mer og mer på lag, på en destruktiv måte; filmen ble for lite selvmotsigende, jeg føler den ble en påstand heller enn et spørsmål, og dette kan jeg ikke akseptere, uansett om det gir en bedre film på papiret, og uansett om jeg kanskje har gått for langt i motsatt retning nå. Vi mennesker ønsker at livet skal gi mening, men hvis fortellingene våre vasker bort alt kaos og all tvil, gjør det oss bare mindre beredt på virkeligheten, det gjør oss dårligere til å forstå hverandre og oss selv. Jeg vil at filmen skal være et kontinuerlig spørsmål, introdusere nye elementer og dynamikker akkurat når det virker som om logikken har krystallisert seg. Men samtidig: At publikum skal oppleve fortolknings- og sanserommet som en invitasjon og ikke som en provokasjon. Dette har jeg kanskje ikke lykkes med. Jeg er blind nå, klarer ikke lenger å bedømme noe som helst, men jeg har gjort det som føltes riktig for meg.
20.05.2022
Jeg skulle også ha gjort mer som i fjorårets Fuglebegravelsen (se grenen om blikk), å strekke hendelser ut i tid, heller enn å hele tiden hoppe videre. Tempoet i filmen er til tider for høyt, ikke fordi det ikke finnes lange scener her, men fordi scenene ikke limes sammen til sekvenser. Fuglebegravelsen er nettopp en slik sekvens.
18.05.2022
I møte med en gammel versjon av filmen begynner jeg å forstå hva jeg er i ferd med å gjøre, at jeg har rotet meg ganske langt vekk. Versjon 0.3 fra midten av april fokuserte mye mer på åndedrettet, og jeg merker at jeg savner dette. At det ikke er meningen å vise lange skoledager, slik jeg har gjort etter feedbacken fra Lotte. Jeg har latt meg lede vekk fra utforskningen min. Jeg vil prøve å tilbakebringe noe av den gamle rytmen, vekslingen mellom dag og natt, irriterende og insisterende. Dette er viktig for språket jeg utforsker, men det er også viktig for selve narrativet - for dette er ikke historien om noen spesifikke dager, dette er en historie som eksisterer i dyp tid. Disse døgnene kunne like godt vært år eller tiår, og likevel ville fortellingen være nøyaktig den samme. Jeg har ekstremt dårlig tid til å få filmen på rett kjøl igjen, men det er viktigere å følge intensjonen min enn at det blir bra.
17.05.2022
Jeg innser at jeg har få lead-ins til scenene. Veldig harde overganger, nesten hele tiden. Den mest velfungerende lead-inen er når vi ser alle barneklærne i gangen og hører at det leses høyt fra andre siden av veggen, for så å klippe inn til klasserommet. Jeg savner mer av slikt.
05.05.2022
Jeg har aldri tidligere følt i så stor grad, uke etter uke, at jeg har laget akkurat det jeg ønsket å lage, jeg har aldri vært så fornøyd - til tross for at jeg har slitt og fortsatt sliter med å finne strukturen. Men det er forvirrende å oppleve hvor negativt filmen blir mottatt når jeg viser den. Johan Pram og Lotte Mik-Meyer kritiserer grunnformen, døgnene, Lotte sier hun ønsker å beskytte materialet fra meg, men for meg er det ikke negativt at rytmen er repetetiv og aggressiv. Etter et innpust kan det ikke komme annet enn et utpust, sånn fungerer et åndedrett. Men innpustet kan selvfølgelig være langt og utpustet kort - og jeg vil gjerne ha hjelp til å finne balansen. For jeg ser jo at jeg ikke har funnet rekkefølgen ennå. Filmen er et kaos.
03.05.2022
Hovedmotivene, disse elementene som skal finne en rytme og som bærer på en dramaturgi, de er:
- Klasserommet
- Kjøretøyene
- Vinduet
- Spioneringen fra skogen
- Og det viktigste: Lys og mørke, som både er et motiv og et overordnet strukturerende prinsipp, dette er selve motoren i åndedrettet. Dette motivet er oftest tilstedeværende i syklusen dag/natt, men opptrer tydeligst i barnas kamp for å ha lyset avslått på skolen.
18.05.2022
En annen grunn til monotonien er at jeg ikke har særlig mye samtidighet, noe som var sentralt i utforskningen av fordypningsprosjektet. At flere ting skjer på samme tid, flettes inn i hverandre. Som korpset i Fuglebegravelsen, eller som Kattescenen. Jeg har med andre ord mistet noen grep siden fordypningsprosjektet, uten helt å merke det. Jeg har lært viktigheten av å kontinuerlig påminne meg selv om språket mitt.
20.02.2022
Innså noe om dynamikk i dag. Har klippet i noe testmateriale fra i går, og jeg merker hvordan alt jeg filmer liksom skriker om å behandles på samme stillferdige, mystiske måte. For å motvirke dette må jeg overvekte det hektisk banale i klippen. Barnas voldelighet og lærernes krasse rop.
27.04.2022
Mens jeg klipper har jeg kommet frem til at filmens rytme avgjøres av tre separate frekvenser: 1. Scenenes intensitet, 2. døgnenes lengde, og 3. motivenes veksling. De to første bør variere dynamisk, mens den siste kanskje kan styres av en fast dramaturgi med fire faser:
1. Et motiv hintes om. Det opptrer kanskje som et bakgrunnselement, er enda ikke forståelig eller signifikant.
2. Motivet overtar stafettpinnen i motivkretsen, kjemper kanskje mot et annet motiv, som to melodier i en fuge.
3. Motivet er dominerende.
4. Reprise. Vi møter motivet en siste gang, kanskje igjen i kamp med et
annet motiv.
03.03.2022
En scene er: Noe som blir til noe annet. Alt annet er bilder, og en film er en sammensetning av bilder og scener. Bare bilder blir en ikke-film, bare scener blir en dårlig film. Det er en utfordring å finne balansen. Akkurat nå føler jeg at jeg først og fremst samler bilder, at jeg har for få scener. Men samtidig må det heller ikke bli for mange scener, for disse bringer med seg et løfte om fremdrift. Hvis jeg utvider prosjektet til langformat, må jeg bruke scener til å bryte opp bilder, men aldri motsatt. Bildene bærer det faktiske budskapet, mens singulære enkelthendelser med fordel kan sende små kausale skjelv gjennom filmen.
18.05.2022
En sentral del av problemstillingen min har vært å undersøke om jeg kan klare å opprettholde en film over tid, uten kausalitet. Som materialet mitt er nå, begynner det å bli tydelig for meg at dette er overkommelig i mellom 20 og 30 minutter. Men da pusher jeg allerede publikums tålmodighet. Jeg kan ikke lage en hel spillefilm i dette sporet, men jeg kan la dette sporet fylle mye i en spillefilm. I en spillefilm må det etter hvert skje noe, en form for brudd. Singulære hendelser, men også at jeg retter mer fokus mot enkeltkarakterer. Hvis det krystalliserer seg en sentral karakter, en gutt som vi følger rundt - slik jeg opprinnelig planla - da tror jeg publikums tålmodighet vil vare lengre, for da akkumulerer de mer og mer viten om karakteren. Men dette trenger likevel ikke å tilføre kausalitet.
20.04.2022
Jeg merker at det er en utfordring å balansere hensynet til det individuelle øyeblikket opp mot helheten, og opp mot kortsiktig flow. Det forrige inntrykket blir hele tiden båret med inn i det neste, og av og til virker dette forhøyende, av og til saboterende. Forhøyende: Når Anne Franks tragedie liksom blir med oss inn i tunnelen, farger oppfattelsen vår av mørket. Saboterende: Når den lange bilscenen forringer tålmodigheten vår i neste scene i gymsalen. Utfordringen handler delvis om dynamikk, å for eksempel ikke legge to langdryge scener etter hverandre, men den er større enn som så: Innholdsmessig må det være nok forløsning i filmen til at publikum aldri gir opp, eller at de løftes opp igjen kort tid etter de har gitt opp. Det skjer noe med seernes investeringsevne den ørtende gangen de rives ut av en uforløst situasjon, når de nok en gang blir bedt om å engasjere seg i neste scene. Det må være nok forløsning i filmen. Eller sagt på en annen måte: Det må være tilstrekkelig mange scener blant bildene.
03.02.2022
Monotoni er en mulig fallgruve. Filmens rytme må variere, som også åndedrettet vårt varierer. Langsomt og raskt. Og som vi av og til plutselig holder pusten når noe dramatisk skjer i livet, kan også filmen plutselig holde pusten. Og som vi i meditasjonen retter fokus mot pusten vår, kan også filmens klipping av og til rette fokus mot seg selv, som et ledd i opplevelsen av et her og nå, av det sanselige.
05.02.2022
En ting jeg tror jeg har innsett litt for sent, eller som jeg kanskje har visst men som jeg ikke har villet vedkjenne meg, og som jeg kanskje ikke har villet vedkjenne meg fordi jeg har trengt å ikke vedkjenne meg det (jf. lekelyst), er at jeg trenger en ramme, en hendelsesramme som i kraft av å være så konkret kan romme alt dette abstrakte. En ramme kunne vært dette: At om syv dager kommer kongen på besøk til skolen, og at barna skal klargjøre noe for ham. Noe som skaper en viss forventning, som skaper en horisont og et perspektiv - uten å tvinge inn hverken drama eller egentlig kausalitet. Er det for sent å innføre noe slikt? Eller en opera? En opera på skolen?
13.02.2022
Når jeg har filmet noe nytt må jeg spørre meg selv: Hvordan kan dette gjøres til et motiv? Det må gjentas, det må finne en rytme. Barna som løper gjennom skogen, jeg trenger variasjoner av dette, må starte flere sekvenser på tilnærmet samme måte.
31.10.2021
I fravær av kausalitet som bindevev: Andre strukturerende elementer. Rytmer. Døgnets syklus, fra dag til natt til ny dag, som et åndedrett. Gjentakende motiver, en motivkrets. Og dynamikk, at det stemningsfulle skal balanseres av det hektisk banale. Dette er planen min.
02.02.2022
En teori: I klassiske narrativ trengs det bevegelse, utvikling, fordi ting er hva de er. De er håndgripelige i den tilstanden de er i. Helten er akkurat slik som dette, akkurat her og nå, og derfor må helten ut på eventyr, ut der og der, for vi ønsker å se endring, vi ønsker dynamikk. Men ting som har dobbeltheter, som vibrerer, de trenger ikke å reise, de kan stå akkurat her, på stedet hvil, og likevel være i bevegelse.
06.03.2022
Når jeg nå nærmer meg slutten på opptakene, melder det seg et spørsmål: Hvor er Musling? Denne gutten som jeg bar i meg i høst? Han er ikke i filmen, for jeg fant ham rett og slett ikke blant barna på Svarttjern skole, selv om jeg holdt flere dager med auditions. Men kanskje ønsket jeg heller ikke å finne ham. Jeg har ikke vokst fra karakteren, vil ha ham med hvis jeg noen gang får utvide prosjektet mitt, men jeg trenger ham ikke til det jeg skal utforske og lære i denne omgang. Jeg merker at det føles helt okay at nøkkelscenen glapp i dag, den store klemmescenen som jeg har snakket om helt siden pregreenlight, nesten en lettelse. Hele plottet om at gutten Musling er for fysisk med læreren Pia, at hun synes det er ubehagelig. Jeg prøvde alt jeg kunne i dag, med tre forskjellige barn og i to omganger, men det ville seg ikke, og dette ble spikeren i kisten for en hovedkarakter. Lærdommen er at hvis jeg ønsker å ha sentrale barnekarakterer i fremtiden må jeg bruke enda mer krefter på barnecasting enn denne gangen, av hensyn til de aller mest krevende scenene, disse 1% som er uerstattelige.
13.11.2021
Å finne tilbake til en verden før fortolkning. Og derfor må filmen også ha en løs, opplevende form. Ennå ikke fordøyd.
30.12.2021
Fortellingen. Ikke et lineært manus, men et tre. Et grunnlag for lek. Og en risiko, for det er ikke sikkert jeg finner noen god rekkefølge i klippen. Jeg må finne inn til en lekelyst 'ohne Zweck’, lek for lekens skyld. Sånn må filmskapingen være, og jeg må klare å gjennomsyre hver eneste del med det. Fordi dette er budskapet mitt, men også fordi det er slik jeg vil lære mest.
08.11.2021
Pregreenlight, og jeg må levere et manus. Det knyter seg i magen, for fortellingen kan ikke oppsummeres. Selve essensen skal ligge i øyeblikksskildringer, og de fleste av øyeblikkene har jeg ikke oppdaget ennå, de skal informeres av virkeligheten. Men jeg ser for meg en gutt. Og jeg har skrevet massevis av scener om ham, liksom for å bli kjent.
05.05.2022
Mangelen på Musling gjør barnas sanselighet mindre fremtredende i filmen. Jeg har det fint med at plottet hans forsvinner, jeg valgte selv bort plottet og det har latt meg utforske problemstillingen min bedre, men jeg forutså ikke at så mye av barnas sanselighet skulle forsvinne sammen med Musling. Dette gjør også de voksne til mindre tydelige karakter. Viktig lærdom, dette.
Selv tilsynelatende glatte overflater - buken til en hval - overrasker oss med furer og avskallinger. Arr etter virkelighet. Vi bygger båtene og fortellingene våre over så unaturlige prinsipper.
30.10.2021
Kan jeg lage film som et tre? Med stamme, grener, og blader? Øyeblikksskildringer og stemninger som liksom eksisterer for seg selv, men som samtidig henger sammen? En annen måte å skape noe helhetlig på, fritt for tradisjonell narrativ struktur?
Dette er dagbokstreet mitt. Fra første notat 30. oktober springer grener med tankerekker - fremover og fremover - mot dette øyeblikket, her og nå.
Opp!
De stiplede linjene er grenene. De følger et kronologisk spor, en tankerekke som vokser og vrir seg gjennom vinteren og våren. Pilene er portaler til andre tankerekker.
12.11.2021
På pregreenlight ble jeg konfrontert med at tematikken er uklar, og de har rett, men i dag innså jeg hva alt handler om: Å leve forut for fortolkning. At vi voksne ødelegger for vår egen opplevelse av verden gjennom å sette opp regler og kontekster, fortolkninger, at vi gjør oss uimottagelige for det sanselige og nære, og at derfor er vi ulykkelige. Derfor er læreren Pia ulykkelig, og hun må vises som ulykkelig. Gutten Musling er lykkelig i all sin sanselighet. Og på grunn av denne oppdagelsen: At filmen ikke er et psykologisk portrett, den er sosiologisk, eller kanskje ingen av delene - at det spesifikke kun eksisterer for å peke på noe delt. Og da er spørsmålet: Er det feil å bare følge ett barn?
Jeg sitter og tenker at film må være som et tre. De beste filmene er de som liksom bøyer seg, som er skjeve.
11.11.2021
Jeg ser for meg en scene med tredve traktorer som kjører i skumringen, på rekke og rad. Først: Lysene deres som stryker over noen trær, igjen og igjen. Lydene deres, og så bildet av kolonnen. Sentrum-periferi-konflikt, at fra havnen kommer sørlige varer, utfordrer livsgrunnlaget til de stakkars traktorene. Verden er så stor og konfliktfylt, men fra et barnlig perspektiv er verden først og fremst magisk. Dette er viktig, at alt bringes tilbake til barna, alt er egentlig i relasjon til dem, kanskje eksisterer kjøretøyene kun i drømmene deres.
17.05.2022
Jeg filmet mye spionerende materiale i mars, og jeg liker det, det er riktig for blikket mitt, men det skiller ikke så mye mellom barn og voksen. I siste ende viser jeg de voksne like ofte i nærbilder som jeg viser barna. Her har jeg brutt med mitt eget rammeverk, og jeg tror det gjør filmen mindre presis. Samtidig har det føltes nødvendig for å kommunisere noe tematisk: hvor tilstedeværende de voksne tross alt er i barneverdenen, at de liksom står på grensen og observerer, enten som livreddere eller fangevoktere. I en av scenene går vi til og med inn i lærerens blikk.
11.03.2022
Det lengtende moduset som jeg drømte om i fjor er kanskje innenfor rekkevidde nå, i kraft av at blikket er så forankret på andre siden av trærne, og at det i barneskolen finnes et så tydelig mål for spionasjen. Blikket som kikker inn gjennom vinduet, fra skogen, det stirrer og stirrer. Det lengter. Og det å la dette blikket insistere, før det vender seg mot noe annet, ut mot skogen, opp mot himmelen. Og at vi da faktisk har to modi i filmen, et deltakende og et observerende.
22.05.2022
Når jeg nå nærmer meg slutten av klippeprosessen innser jeg at jeg egentlig ikke har latt blikket insistere særlig mye. Jeg klipper ofte videre i et voldsomt tempo. Kun noen få steder insisterer jeg: I mørket i gymsalen, i snøen utenfor vinduet, og i flyet over skyene. Og så på bilen da. Men hvorfor ikke mer når vi kikker på barna? Riktignok kikker vi lenge på føttene under bordet, og på jenten som lærer om Anne Frank, men dette er jo ikke i situasjoner som er på barnas premisser. Fuglebegravelsen dvelte mer i barnas verden, insisterte mer på denne verdenen, og dette må jeg reimplementere. Jeg har lært mye nytt, jeg har kommet videre, men det er også viktig å kaste et blikk tilbake på fordypningen når jeg skal planlegge kursen for neste prosjekt.
21.02.2022
Det slo meg plutselig - hvem vi er, vi som ser, hvor vi holder til: Utenfor, oppe i skogen, der holder vi til. Og ser på menneskene. Inn gjennom vinduene. Vi opparbeider oss over tid full tilgang til barna, men ikke de voksne, de bør kanskje alltid skildres på avstand. To modi, altså. Når læreren Espen møter opp på jobb, bør jeg filme det fra oppe i lia. Og det er viktig å ikke komme for nært på Pia og Espen i fyllescenen i snøen. Vi er en ånd som bevitner at nå leker også de voksne. Jeg må mer opp i skogen med kameraet mitt.
30.10.2021
En film basert på blikk. Jeg vil tilbake til et barnlig blikk. Skildre verden med den samme undringen som da jeg var liten. Ikke i direkte forstand - det går ikke - men liksom overført. Oversatt. Jeg vil utgjøre et blikk som sier «se!» Bygge videre på blikket fra fordypningen. Og hva er blikket fra fordypningen? Det er tele, det er veldig fokusert, men samtidig tilslørt av tekstur og
forgrunner, liksom gjemmer seg litt. Det er søkende, veldig intimt, men det lar seg også lett
distrahere.
06.01.2021
Våknet i dag og var bekymret. Det er så sykt vanskelig å gjøre en god scene, så hva får meg til å tro at jeg skal klare mange nok til å lage en hel film? Og at disse scenene på mirakuløst vis skal passe sammen? Men jeg må bare jobbe, må bare lage. Og jeg vet at når jeg står med kameraet føler jeg meg trygg. Kameraet er noe helt konkret, oppi alt det flytende. Å navigere i alt dette flytende med noe helt konkret. Det er derfor jeg ikke kan la andre styre kameraet.
05.05.2022
Jeg innser at jeg har forvaltet barnas sanselighet annerledes enn i fordypningsprosjektet. I Fuglebegravelsen gikk jeg tidvis helt inn i barnas blikk, og jeg dvelte mer i situasjonene og alle de små detaljene som sammen bygget en situasjon. I masterprosjektet finnes det riktignok litt av dette når barna er i skogen, og jeg elsker denne scenen, men den er likevel først og fremst meditativ og ikke sansende. Jeg har lært mye i denne prosessen, men jeg har åpenbart også glemt en del av det jeg lærte i fjor. Nå lærer jeg det liksom på nytt.
24.01.2022
Ting kan ikke vises direkte, de må oversettes. Barna som slåss, den nytelsen de føler kan ikke formidles ved å bare avbilde at de slåss, den nytelsen må manes frem på en annen måte, gjennom rytmer og farger og lyder. Seerens estetiske opplevelse må bli et ekko av barnas sanselige opplevelse. En oversettelse. Ut fra samme logikk vegrer jeg meg for å vise barna snakke. Vi som ser filmen har et så mye lengre utviklet språk enn barna har, så vi kan ikke unngå å se litt ned på dem - som i presentasjonen om islam, som jeg filmet i dag, hvor barna er søte på en nedverdigende måte (men akkurat her er det ønsket, for vi skal se denne scenen gjennom Pias øyne). Filmen skal som en hovedregel være i øyenhøyde med barna, men siden vi seere selv ikke er i øyenhøyde med barna må alt transponeres. Det språklige må omgås. Og dette er dessuten et viktig tematisk poeng for meg, for det er nettopp språket disse barna lever forut for. Det er språket som hindrer oss i å se verden som dem. Og det er språket vi prøver å hale dem inn i. Derfor tror jeg ikke det finnes noen plass for scener som melkebilscenen, hvor de velvillig kaster seg inn i konseptenes verden.
20.04.2022
Dette har etter hvert gått opp for meg: Jeg har filmet barna sanselig, men ikke barnas sanselighet. Det er en vesensforskjell der. I dag har jeg krise over filmen. Støvlene på snurretingen, for eksempel, hva forteller dette bildet om noe som helst? Dette er ikke et deltakende blikk, det er ikke et spesielt sansende blikk, det er heller ikke barnas blikk, det er ett eller annet fjerde som jeg liker men som ikke hjelper meg.
17.01.2022
Nå bor jeg på Romsås. Jeg har hentet en del utstyr og eiendeler, har innlosjert meg. Her blir jeg i to måneder. Først dokumentarfilming, så fiksjonsfilming. En uke i klasserommet, noen uker utendørs, og så igjen en uke i klasserommet.
19.01.2022
Et mål: Å finne balansen mellom kontroll og manglende kontroll, og å tenke at manglende kontroll er et rom for læring, og - dette er viktig - at det jeg lærer i dette rommet skal oversettes til fremtidig kontroll. Eksperimentering må resultere i metode, først og fremst. Jeg kan ikke forvente at eksperimentering skal resultere i resultat. Derfor er det også så enormt viktig at jeg holder fast i eksperimentet mitt utover i klippeprosessen - jeg har ikke satt meg fore å lage en tradisjonell film, eller overhodet en velfungerende film, jeg har satt meg fore å utforske et språk og en metode.
20.01.2022
I dag hadde jeg første innspillingsdag på barneskolen. Det meste av materialet er ikke så interessant. Jeg har ikke funnet ut hvordan jeg skal filme ennå. Gikk i fellen med å filme mye ansikter, tror jeg bør respektere ideen om at et ansikt bærer enorm vekt og bør ses sjelden. Må prøve å være mer glidende og ute av fokus i morgen.
25.02.2022
Kommer filmen til å peke i to forskjellige retninger? Er det selvmotsigende at vi både er avsondret og har så stor tilgang til barna, at vi kommer inn i drømmene deres? Hele denne fikseringen på kjøretøy…? Ja, det blir et kaos. Men sånn må det bli, for det er i kaoset jeg lærer og det er i kaoset filmen puster.
16.02.2022
Jeg innser noe mens jeg sitter og klipper litt i materialet. Dette med tilgang. Jeg finner et bilde som heter KLS_Olea_bakfra, og jeg liker det, og jeg innser at jeg liker det fordi jeg ikke kan se ansiktet til jenten. Hun er utilgjengelig for meg, et mysterium. Å se ansiktene ødelegger noe. Jeg har følt på dette hele veien, men jeg har ikke klart å finne en måte å konsekvent ta vare på denne mangelen på tilgang. Hvordan utvikler og forvalter man en mangel på noe?
21.01.2022
Jeg arbeider med noen utrolig smale, nesten selvmotsigende kriterier: De dokumentariske scenene er kun akseptable hvis de til forveksling kunne vært fiksjon - de må ha den samme presisjonen, både innholdsmessig og visuelt. Samtidig er fiksjonsscenene kun akseptable hvis de til forveksling kunne vært dokumentar - de må ha den samme naturligheten.
19.02.2022
Jeg har holdt den andre av tre kurs for barna. Det går skikkelig bra. To jenter kom bort og sa det har vært den beste dagen i livet deres. Målet med disse kursene er å gi noe tilbake til skolen og barna, gi dem redskaper til å uttrykke seg, men også å gjøre dem komfortable med å bli filmet av meg. I arbeidet med barn merker jeg hvor viktig det å kommunisere oppriktig omsorg. Av den grunn lager jeg også all maten til innspillingene selv, de skal merke at jeg bryr meg. Så langt har alt vært en suksess, men jeg er spent på å se om de går lei på et tidspunkt, og hvordan de reagerer når jeg bringer inn den fiktive læreren Pia.
21.02.2022
Jeg har prøvd på så mange ting som ganske enkelt ikke virker. Ultranærbilder, men også det å være midt inne i ting, i helt abstrakte bilder, jeg kjøper det ikke nå når jeg ser på det i ettertid. Jeg har hatt behov for å teste mye, men jeg tror jeg begynner å ane i hvor stor utstrekning ting ikke fungerer. Monotonien i det. Alt materialet er liksom i samme spor, jeg har ikke funnet balansen. Men jeg vet at det er noe her. Jeg husker da jeg så scenene fra fordypningsprosjektet igjen i høst - følelsen av at ja, det er noe her, det er ikke perfekt, men det er virkelig noe her. Noe nytt.
13.03.2022
At jeg opprinnelig tenkte at blikket vekslet mellom det utforskende og det reagerende, men at dette ikke er tilfellet. Jeg har riktignok holdt fast i regelen om at blikket aldri vet på forhånd hva som skal skje, det er aldri på forskudd av handlingen, og sånn sett er det reagerende. Men det søkende, utforskende elementet i blikket er mye mindre fremtredende enn først tenkt, og når det dukker opp er det låst til et usynlig rutenett - alltid pan eller tilt, aldri diagonale bevegelser. Blikket viser og holder tilbake, heller enn å lete. Det er sveipende, heller enn utforskende. Dette er et blikk som selv når det har full tilgang, velger å ikke ha det. Det vil heller se på føtter enn på fjes. Med andre ord: Det er noe med dette blikket som jeg ikke helt har skjønt ennå. Det mangler tilgang, det lengter, men samtidig griper det sjelden tilgangen når det får sjansen. Det tør ikke, eller vil ikke.
21.02.2022
Jeg filmer bare ett take. Jeg har aldri mer enn et par timer til en scene, sjelden mer enn en time, ofte ikke mer enn et kvarter. Slik har jeg valgt å jobbe. Men samtidig vil jeg ha så høy presisjon. Herregud. Men jeg har jo ikke noe valg. Dette er jo innbakt i selve metoden, i selve blikket. Hvis dette prosjektet fungerer rent produksjonelt, hvis jeg kommer hjem med et noenlunde rikt materiale, da kan jeg lage film for småpenger, da føler jeg meg fri når jeg går ut fra filmskolen. Men akkurat nå er jeg ikke så sikker. Jeg føler jeg kludrer det til. Det er så mye jeg vil fange at jeg ofte ikke fanger noe som helst, og jeg har ikke tid til å planlegge nok. I dag var helt bortkastet. I stedet for å filme at barna pirket på hverandre, burde jeg ha filmet at de lå i en haug. Jeg burde ha skjønt at pirkingen kunne gjøres med to barn en annen dag, og at haugen kun kunne gjøres i dag. Men det falt meg aldri inn at en haug hadde vært fint å ha. Jeg tenkte meg ikke godt nok om, og så fikk vi så dårlig tid. Pirkingen ble elendig. Enten er metoden min helt på hodet, eller så er jeg simpelthen ikke god nok, ikke smart nok. Kanskje er begge deler tilfellet.
19.05.2022
Noe jeg liker i den siste versjonen av filmen (og som samtidig kan oppleves frustrerende) er at filmens blikk liksom gradvis «finner» barna og klasserommet. Dette er viktig for meg. I begynnelsen spionerer vi på barna, vi kikker gjennom vinduet og vi sniker oss inn til dem mens de sover, men over tid kommer vi nærmere. For vi er en ånd, selve lekeånden, og vi har blitt avsondret fra barna, vi må finne dem igjen. Jeg skulle til gjengjeld ønske at vi fant dem enda mer. Vi kommer aldri nærmere deres verden enn når de leker i skogen.
19.02.2022
I dag har jeg fått satt av litt tid til grubling. Listet opp ting jeg har og ting jeg mangler, blitt bevisst på noen ting som var uklart for meg. Noe av det har jeg blitt bevisst på for sent. Det er veldig tydelig for meg at jeg mangler tid til planlegning. Det er hele tiden så mange hensyn å ta, foreldre som skal holdes varme, avtaler som skal inngås, ting som skal filmes. Det å ikke kunne lempe tingene over på noen andre, å ikke ha en produsent eller produksjonsleder, det er et problem. Det skader filmen. Jeg tror det gjør den monoton. Jeg reagerer heller enn å orkestrere, og når jeg endelig orkestrerer klinger det ikke helt rent, for det er ikke gjennomtenkt nok. Ofte møter jeg opp til shoot uten noen idé om hvordan jeg skal filme scenen, og da løser jeg den fort på samme måte som forrige scene. Og kanskje merker jeg mens jeg filmer at nei-nei-nei, dette duger ikke, jeg kan ikke fokusere så mye på ansikter, men så har jeg ikke tid etterpå til å sette meg ned og gruble og ta lærdom av det, erfaringen fester seg ikke og jeg gjør samme feil neste gang.
28.04.2022
Jeg har endte opp med å bruke annet klasseromsmaterialet enn det jeg likte best da jeg filmet. For jeg må utbalansere noe av mystikken fra utendørsscenene. Flere fjes og færre føtter enn først antatt. Dette påvirker blikket som kommer til uttrykk i filmen. Jeg har fortsatt stemningsfulle scener i klasserommet, men jeg har kvittet meg med de fleste og de mest abstrakte av dem. F.eks. silhuett-scenen, og gutten som flyr, som jeg følte bandt seg så fint opp mot flymotivet.
22.02.2022
En teori: Det som er naturlig for oss, det er ikke noe vi automatisk bærer med oss eller som vi lett kan finne frem til. For vi har helt fra starten lært andre måter å gjøre ting på, vi er som regel litt fremmedgjorte fra det som er naturlig for oss. Men vi kan likevel gjenkjenne det når vi erfarer det - ikke fordi det føles riktig, men fordi det ikke føles feil. For meg er veien til et naturlig formgrep indirekte, jeg tester det ene og det andre inntil noe ikke føles feil, og så tar jeg med meg lærdommen videre. Ofte forstår jeg ikke hvorfor før langt senere. Som med teleoptikken: alt under 70 mm gav meg vondt i magen i fjor, så jeg lærte å holde meg over, og lenge kunne jeg bare begrunne dette med selve magefølelsen. Nå vet jeg at det handler om avstand og tilgang, et intimt men samtidig avsondret blikk.
02.03.2022
Etter denne siste fiksjonsuken har jeg jobbet mye med barn. Femten opptaksdager med dem. Jeg opplever fortsatt at både barn og voksne er veldig komfortable med regimetoden min, jeg tror det er en mild og amatørvennlig metode. Kun veldig sjelden gir jeg konkrete replikker, jeg prøver heller å sette situasjonelle rammer som fordrer det jeg ønsker å se, lar dem reagere som seg selv. Overraskende ofte får jeg også det jeg vil ha, med noen bitre unntak. Jeg var litt nervøs for dynamikken mellom barna og den fiktive læreren Pia, men dette gikk veldig bra. Her forberedte jeg et konkret undervisningsopplegg til skuespilleren, og så lot jeg henne bare holde på gjennom en hel skoledag, kom av og til med korreksjoner, hvisket av og til en replikk til et barn, eller egget til uro i klassen. Mest av alt ventet jeg. Jeg tror venting er en hovedingrediens i metoden min, det er på grunn av villigheten til å vente at jeg i siste ende ofte får det jeg leter etter, eller noe annet som jeg ikke visste at jeg lette etter. Men så er det situasjonene hvor det jeg leter etter aldri kommer, enten fordi jeg ikke får til å sette de riktige rammene, eller fordi det jeg leter etter går på tvers av det som er naturlig for de medvirkende. Og så er det scenene hvor jeg ønsker noe så spesifikt at jeg må gå mer tradisjonelt til verks, og da blir det av og til smertefullt tydelig at de medvirkende nettopp ikke er skuespillere. I et lengre prosjekt blir det derfor viktig at de jeg caster i sentrale roller også er i stand til å leve seg inn i et tradisjonelt manus, det er ikke nok at de er gode i det improvisatoriske moduset.
23.05.2022
En gjennomgående tilbakemelding er at blikket er flott og fascinerende, og det føler jeg selv også. Det er noe ekte i bildene. Fortsatt mye å lære og å utforske, herregud, men jeg føler jeg er på vei mot noe verdifullt her, noe som er mitt eget. Alt dette kommer fra et lite kamera på et lite stativ, det føles frigjørende og trygt. Jeg er ikke prisgitt noen andre enn meg selv.
05.05.2022
Jeg viste fjerde gjennomklipp til Lotte i går, og hun trodde alt var dokumentar, selv traktorene. Jeg føler jeg har lykkes med en samlende stil på tvers av de to produksjonsmetodene.
13.03.2022
Jeg er ferdig å filme. Fasit er 45 timer materiale. Svarttjern skole er veldig fornøyde med prosessen, og flere foreldre har oppsøkt meg på gaten og sagt at forløpet har vekket noe i barna deres. Det gjør meg rørt. Mange av disse barna har oppdaget film for første gang, og jeg merker at det gjør hele prosessen verdt det, uavhengig av hvordan filmen blir. Nå må jeg hjem og finne ut hva det er jeg har laget.
17.05.2022
En viktig ting jeg tar med meg fra dette prosjektet er at jeg faktisk kan jobbe som dette i fremtiden. Jeg kan faktisk være et one-man-band, jobbe med amatører, skyte i uoversiktlige situasjoner fulle av begrensninger, og likevel få til noe. Kanskje ikke akkurat det jeg ser for meg i hodet, men noe annet og like velkomment. Dette er en viktig oppdagelse for meg, jeg kan lage en film for noen hundre tusen kroner. Og så medfører metoden selvfølgelig en masse utfordringer, og en konstant risiko for at viktige brikker ikke faller på plass - det er ingen tvil om at metoden forutsetter et veldig løst og åpent prosjekt. Men denne løsheten fører også til en type materiale som ikke kunne blitt til på noen annen måte. Sånn her vil jeg lage film.
