ARcTic Sustains konsert under Festspillene i Nord-Norge var ensemblets andre store produksjon i VAPO – prosjektet. Festspillene, som er Nord-Norges største og mest profilerte festival, er opptatt av spørsmål om hva det vil si å være i Nord, hva og hvem som definerer Nord og hva som er i framtiden for Nord. Festivalen var sentral i utviklingen av Arctic Arts Summit, som ble grunnlagt i 2015 av daværende festspilldirektør Maria Utsi. Spørsmålene som VAPO – prosjektet og ARctic Sustain er opptatt av, er sammenfallende med festivalens og Arctic Arts Summits fokus. På konserten i Trondenes Kirke ble det urframført tre verker skrevet til ensemblet. Verkene har svært forskjellige innganger til VAPO – prosjektets tematikk, og gir i vekslende grad publikum tolkningsinformasjon. Fra Dreckers nærmest programmatiske, poetiske fortelling, til Adderleys abstrakte tilnærming, som i størst mulig grad overlater tolkning til lytteren.
Tittelen “More Ways Than One” viser til at det alltid er flere måter å høre og oppleve noe på. Dette reflekterer VAPO -prosjektets grunnholdning, at det ikke finnes noe klanglig som er udiskutabelt nord, at det alltid kommer an på mottaker og kontekst. Verket forsøker ikke å instruere en fortolkning for lytteren. Du må tenke selv. Opplevelsen er din, og din alene. Det må da følge at interpretasjonen er også din, og din alene.
Ideén bak musikkverket Solaris er basert på noe min tyske far Peter Klaus Franz alltid sa til meg; «husk at vi er europeere, Lilli». Selv bodde jeg i Bryssel i 2 år og det som er Europa for meg, bortsett fra vinsalg i supermarkeder og billig frukt og grønt, er togreiser og lyden av tog. Det å impulsivt kunne hoppe på et tog en helg og sømløst la seg transportere fra en storby i et land til en annen storby i et annet land på noen få timer, satte dype spor i en ung nomadisk kunstnersjel. Dette nettverket av stål binder Europa sammen, akkurat slik røttene og soppnettverket binder trærne sammen i skogen. Det er en form for kommunikasjon, akkurat slik trær kommuniserer med hverandre gjennom elektriske signaler. Og akkurat slik røttene sender ut gasser og binder sammen CO2, er også togskinnene med på å bevare miljøet på kloden vår. Og akkurat som og soppnettverket sender ut signaler om farer eller annet, er den lille mikrobuldringen i metallet på togskinnene en slags vardøg på at tog fra Bryssel vil ankomme platform 3 om 4 minutter og ta deg trygt med til din destinasjon.
Den så etterlengtede Nordnorgesbanen fra Tromsø-Fauske på sine omlag 375 kilometer med en sidelinje til Harstad på 80 km er kanskje ikke like impulsiv og full av ferske croissanter, men den vil binde oss som arktiske beboere sammen med Europa nettop gjennom dette elektriske nettverket. I Stortingsutredningen fra 2019 «Jernbanens rolle i Nord» har man konkludert med at en slik bane ikke vil være økonomisk lønnsom. Men hva med de menneskelige gevinstene forutenom reduserte CO2-utslipp og færre trafikkulykker?
I Asia er begrepet «slow-travel» blitt en stor trend. Denne formen for transport gir rom for sjelefred og kontemplasjon, viser det seg. Er ikke dette en samfunnsmessig gevinst? Tenk deg distanse Tromsø- Firenze, sørover til sol og varme, denne traséen kan kalles for Solaris, eller fra Paris til Tromsø, distanse Polaris, vi inviterer Europa hit og oss selv til Europa. Vi kommuniserer. Vi blir alle Europeere.
Musikkverket Solaris er derfor ment som en live visuel resiebok, boken om ditt indre liv formet av landskaper man passerer, noen tette og urbane, noen vidstrakte sletter, til man til slutt kommer inn på platformen, går av mens toget sakte glir videre. Rytmen endrer seg, slik rytmen i toget endrer seg med hastighet og skinnebytte, organisk alltid rullende fremover. Solaris er en film av landskap som passerer mens du selv former narrativet. Snurr musikk!
Medvirkende: Ingrid Eliassen-trompet, Rolf Borch-klarinetter, Solmund Nystabakk-gitarer, Marius Slåttsveen-tromboner, Lars Lien-saksofoner, Geir Davidsen-eufonium & serpent, Berit Norbakken-sang, Jon Maruis Aareskjold-laptop&elektronikk, Friedeike Bishoff-piano, Odd Kyrre Alsvik-perkusjon, Bjørk-Guinevere Kinsella Eide-dirigent