(artikkel publisert i i Norsk kunstårbok 2021, red. Susanne Christensen)
Make the North Great Again?
Amund Sjølie Sveen er kunstneren bak NORDTING og lysinstallasjonen MAKE THE NORTH GREAT AGAIN! Siden ingen andre har skrevet en ordentlig omtale av verket, har han denne gangen gjort det selv.
Du ser skiltet akkurat i krysset der alle er nødt til å svinge oppover mot sentrum, etter at du har tilbakelagt de få kilometerne fra Longyearbyen flyplass og inn mot byen, enten du er turist eller fastboende, lyser det mot deg i meterhøye bokstaver, skinnende i rødt og hvitt; MAKE THE NORTH GREAT AGAIN! - og på stående fot er det vanskelig å avgjøre om du har møtt den polare lokalavdelinga av amerikanske expat Trump-lojalister, eller om dette er turistindustriens siste påfunn for å lokke tilreisende nordover i koronatørken, eller om en politisk vekkelseskampanje for nordområdene faktisk har slått rot på 78 grader nord - eller om alt sammen er nok en medial provokasjon fra samtidskunsten.
Svalbard er spesielt på alle måter. En øygruppe i havet der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og der ingen heller hadde bodd om det ikke var for sikkerhetspolitiske avveininger i hovedsteder langt unna. Longyearbyen er en merkelig hybrid. 2500 mennesker har sitt dagligliv i dette som faktisk er verdens nordligste fungerende lokalsamfunn, nord for både Grønland og Sibir. Folk går på kafé, synger i kor, handler på Coop´en, snekrer hus, lager kunst, jobber i barnehage og kjører scooter til hytta - ikke ulikt de fleste andre steder i Nord. Men Svalbard er et konstruert samfunn. Eller kanskje det er riktigere å si at Svalbardsamfunnet i utgangspunktet var konstruert, men nå er i ferd med å finne seg selv?
Grunnen til at folk overhodet kom, var jakt på nordlige ressurser. Først hval, sel og skinn, så kull. Alt ble skipet sørover og transformert til profitt for eventyrere og investorer. Longyearbyen, som er oppkalt etter en amerikansk kull-gründer, var company town helt uten lokaldemokrati og barselgrupper for bare noen få år siden. Fortsatt er dette et sted med stor gjennomtrekk. Hvis du blir for gammel, må du reise. Hvis du ikke har råd til å ta vare på deg selv, må du reise. Lederen i det lokale storbandet vet ikke hvilke medlemmer som er tilgjengelige nestet halvår, men det kan dukke opp en italiensk polarforsker som også er en kløpper på barytonsaksofon. I historisk målestokk var Svalbard terra nullius for et øyeblikk siden; et fritt land uten eier, og «historie» og «røtter» er helt andre størrelser her enn andre steder. Det finnes ingen familiegraver, ingen urbefolkning og ingen kirkebøker fra 1500-tallet. På sett og vis er dette fortsatt det Ville Norden, og alle er nybyggere.
100 år før ordene MAKE THE NORTH GREAT AGAIN lyste opp øya, fikk Norge suverenitet over Svalbard gjennom Svalbardtraktaten. Fortsatt er det strid om hvor langt og bredt Norges makt skal strekke seg. Russland har aldri vært særlig fornøyd med norsk overherredømme, og benytter enhver sjanse til å heve stemmen. Det hele er såpass betent at Norge valgte å droppe den offisielle feiringa av sine 100 år på øya i 2020. Nord er forbausende ofte et uavklart sted.
Historisk er det kullet som har gjort Svalbard interessant, men i dag er heller ikke kullet noen grunn til å bli værende. Det utvinnes bare for å drifte det lokale kullkraftverket - selv om Svalbard-kullet er sjeldent rent og ettertraktet til industrielt bruk. Longyearbyen overlever fordi Staten Norge trenger tilstedeværelse. Svalbard handler ikke om kull eller isbjørn, men om internasjonal sikkerhetspolitikk, unik strategisk beliggenhet og tilgang til mulige olje- og gassfelt i havområdene rundt. Mekanismene er stort sett de samme som da kong Håkon Magnusson bygde festning i Vardø i 1307: Vi markerer revir mot Russland. Hvis Norge skal kunne hevde eierskap, må man ha folk på bakken, og et fungerende lokalsamfunn er den beste tilstedeværelse man kan kjøpe for penger. Da må også kunsten stille opp.
I 2015 fikk Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø i oppdrag av Kulturdepartementet å åpne kunsthall på Svalbard. Det er lett å oppfatte initiativet som et klassisk koloniseringsprosjekt med turistindustrielle ambisjoner; man tenkte seg at internasjonale kunst-celebriteter ville stå i kø for å oppleve det eksotiske isødet i Nord, og at turister ville stå i kø for å oppleve stor kunst skap av kunst-celebriteteter i isødet i Nord. En klar vinn-vinn-situasjon for en stat som trenger å skape liv mens det norske flagget vaier over det hele. Året etter engasjerte til og med kongehuset seg i tilstedeværelsen gjennom opprettelsen av Artica, en residensordning og grafikkverksted bygget opp i samarbeid med selveste Dronning Sonja.
Men ikke alle mente at tilreisende kongelige og kunst-celebriteter var veien å gå. Etterhvert ble det direktør Jérémie McGowans jobb å fylle «Kunsthall Svalbard» med innhold. Han inviterte inn NORDTING, et grep som for øvrig var noe av det siste han rakk å gjøre før han ble sparket på hodet ut av museet - i følge styret blant annet fordi han ikke fylte sine forpliktelser på Svalbard. Den oppsigelseshistorien krever et helt eget kapittel, men poenget er uansett at det foregår en konstant kamp om definisjonsmakt i Nord, både om kunstens rolle, om Svalbard, om fortid og om framtid. Det er den kampen NORDTING og lysinstallasjonen skriver seg inn i.
NORDTING kaller seg selv vekselsvis for en frigjøringsbevegelse og en folkeforsamling. De har stilt egen liste til stortingsvalget og har gjort karriére på å arrangere «Ting» - en blanding av powerpointforedrag, festforestilling og folkemøte - over hele nordområdet, fra Vardø til Alaska. NORDTING operer nokså skamløst i området mellom populisme, satire, aksjonisme og kunst, og ser ut til å ha en egen evne til å irritere. MAKE THE NORTH GREAT AGAIN (MNGA) har vært med dem lenge, helt siden de første t-skjortene kom i 2017, den gangen de fleste ennå mente at Trump var morsom. Installasjonen på Svalbard ble da også avduket med både flagg, appell og musikk for oljefat og tørrfisk - i tillegg til innslag på NRK Kveldsnytt; alt sammen gjenkjennelige grep fra NORDTINGETS palett.
Det er selvsagt ingen tvil om at NORDTING rir på en bølge av Trump-sensasjon i valg av slagord - selv om ingen kunne spå om hverken utfall av det amerikanske valget eller kongresstorminger da lysreklamen ble planlagt. Dette er kanskje vår tids kraftigste politiske one-liner; et slagord konstruert for å appellere til følelsen av at noe storslått er gått tapt, noe storslått som fortjener å reises på ny. Og allerede der har kritikken av verket blitt merkbar. Protester har kommet fra amerikanere i Longyearbyen som ikke har behov for å bli minnet om hvilke politikere landet deres har fostret, men også fra kritiske stemmer i samtidskunsten som ser ut til å mene at det å overhodet befatte seg med et Trump-slagord er umulig, eller kanskje umoralsk; at dette er artefakter som er untouchable, nesten på linje med Nazi-symbolikk. Begge sider påpeker i alle fall at verket absolutt ikke er morsomt i 2020.
NORDTING insisterer for sin del på at det hele er alvorlig ment, og kaller det for en ´holdningskampanje´. De argumenterer for at Nordområdene har klassiske kolonitrekk; at politisk makt befinner seg utenfor regionen, at rikdommer skapt gjennom utvinning av naturressurser føres ut, at Nord er åsted for stormaktenes kamp om revir og innflytelse, og at avstanden mellom folk i Nord og statsmakten i sør er enorm. Og dette gjelder ikke bare internt i Norge: Det er vanskelig å glemme at Donald Trump faktisk for alvor prøvde å kjøpe Grønland. I tillegg har USA de siste årene ført en mye mer aggressiv politikk i nordområdene gjennom stadige konfrontasjoner i Arktisk råd, og noe av det siste Trump gjorde på hjemmebane, var å åpne opp for oljeboring i Alaskas uberørte villmark, etter at området har vært fredet i mange tiår.
Konklusjonen er altså helt enkelt at Nord trenger å bli stor igjen - i betydningen ta tilbake makt. Det er vanskelig å argumentere mot alt dette, men samtidig er det like vanskelig å ta oppfordringen helt alvorlig: Er poenget med lysinstallasjonen liksom å mane lokalebefolkningen i Longyearbyen til å sette reinsdyrgevir på hodet, storme sysselmesterkontoret og proklamere en uavhengig arktisk stat?
Kanskje. Og kanskje ikke. Forskjellen mellom Trumpsupportere og nordlige frihetskjempere er i alle fall at i Nord foregår kampen nedenfra og opp. Frustrasjonen er stor og folk opplever å bli overkjørt. Det er ikke for ingenting at periferi-ridderen Trygve Slagsvold Vedum ser ut til å gjøre rent bord i Nord-Norge ved valget høsten 2021. Spørsmålet er kanskje heller om lysinstallasjonen hadde vært mer relevant på fastlandet - eller på Grønland for den del - enn den er på Svalbard. Men på den annen side; NORDTING har lenge promotert konseptet Panarktisisme etter modell av panafrikanismen; et internasjonalt fellesskap i det sirkumpolare Nord, på tvers av nasjonalstater, og Svalbard er både mer nordlig og mer internasjonalt enn de fleste andre steder i nordområdene. Alt stilles på spissen i dette ultimate Nord.
NORDTING hevder selv at de snur Trumps slagord på hodet og driver med empowerment. Dette er opplagt argumentasjon fra kunstnere med gode intensjoner, men spørsmålet er om det overhodet er mulig å transformere Trumps slagord? Eller tar Trump uansett så mye plass i vår bevissthet at han utkonkurrerer alle forsøk på transformasjon og blir stående å skygge for hele verket? Det er et interessant spørsmål, men kanskje har samtidskunsten ikke annet valg enn å prøve, uansett hva resultatet måtte bli. Alternativet er å la både politikken og Trump få være i fred, og det er det neppe noe å tjene på.
Hvis vi klarer å heve oss over strømmen av amerikanske tvitter-meldinger et lite øyeblikk, er det fullt mulig å få øye på flere meningslag. Som for eksempel at et gjennomgående problem er at Nord alltid defineres og beskrives med et utenfra-blikk: Nordområdene som hvitt, uberørt land, jomfruelig og tomt for folk, en frontiér åpen for erobring - noe som i høyeste grad også gjelder Svalbard. Hele øyas historie er full av barske menn som trosser naturkreftene i jakten på rikdom og berømmelse. Og påkaller ikke Trump noe av det samme? Vi skal tilbake til den gangen menn var menn og Amerika var ekte. Men hva er så dette ekte Nord vi skal tilbake til? Samiske urfolk og dårlig legedekning? Eller skal vi helt tilbake til den nordnorske høvdingen Tore Hund og Slaget på Stiklestad? Kanskje er poenget bare at det faktisk bor folk her, folk med egne meninger og egne behov, og at disse meningene og behovene må styre samfunnsutviklingen i mye større grad enn i dag. Det er det som er Great.
Gang på gang trekkes den kommersielle turistvirksomheten fram som det som skal redde den eksotiske periferien i Nord fra fraflytting og undergang. På Svalbard er dette blitt virkelighet. De som ikke lever av staten på Svalbard, lever av turister. Det er åpenbart at en del av ideen bak MNGA var å nå de tusener som vanligvis valfarter til øya i vintersesongen. Men siden målgruppen ´tilreisende turist´ er totalt fraværende for øyeblikket, må lyserklamen nøye seg med å kommunisere gjennom media. Koronakrisa i turistindustrien er uansett et større problem for lokalsamfunnet enn for kunstverket. Mange av de ikke-norske innbyggerne kan heller ikke ringe NAV når kontoen går i minus. En av mange snodige virkninger av Svalbardtraktaten er nemlig at hvem som helst kan komme å bo og jobbe, man trenger verken visum eller oppholdstillatelse, men du må klare deg selv og reddes ikke av norske trygdeordninger. Longyearbyen har blødd tungt den siste tida, og tålmodigheten er forståelig nok ikke på topp, heller ikke når det gjelder offentlig pengebruk på kunst.
Det er i Facebook-gruppa «Ros & Info Longyearbyen» at folk blant annet anklager NORDTING for å være like kolonistiske som alle andre; at ingen har spurt lokalbefolkninga hvilken kunst de vil ha, og at en lysforurensende lysinstallasjon er det siste man trenger midt i mørketida. Den kritikken hadde nok ikke NORDTING sett komme, og valgte etterhvert å senke lysstyrken i skiltet - etter at noen først hadde nappet ut ledningene i protest. Man kan lett argumentere for at Longyearbyen var nokså grundig opplyst allerede før lyskunsten kom, men av en eller annen grunn har folk alltid lettere for å akseptere lysende Yamaha-reklamer enn MNGA. Og dette er et av paradoksene du får i trynet på Svalbard: Den ´uberørte´ naturen man selger til turistene blir gradvis ødelagt av selve salget; kullkraftverket, flyene og Yamaha-scooterne er med på å gjøre skiføret kortere, isbjørnen tynnere og turistinntektene usikrere.
For de av oss som alltid har opplevd lysreklamer som forførende vakre, er MNGA uansett en bekreftelse på at vi ikke har tatt feil; balanserte, formfullendte bokstaver i symboltunge primærfarger, plassert i et design som ville ha beroliget selv de gamle avis-grafikerne. Dette er klassisk readymade, bestilt fra fabrikk i Estland, betalt med statlige kulturkroner, levert fiks ferdig på Svalbard, utstilt med voldsom arktisk natur og mørketidslys som bakteppe. Det er potent og det er vakkert - på en problematisk måte selvsagt, men det er jo også poenget.
Som vanlig har vi å gjøre med en lykksalig blanding av tilfeldigheter, der pandemi og amerikansk valgkamp møter mer eller mindre bevisste valg om kontekst, budskap og virkning. Som en Svalbard-innbygger uttrykte det: «Tankene bak installasjonen er bra, jeg er helt enig, men som kunst er det uansett dårlig». Kanskje er det nettopp dette som er skjønnheten med kunst i det offentlige rom: Konteksten er i stadig forandring, verket endrer seg for oss som møter det, det er begrenset hva som er mulig å forutse og kontrollere. Det hele er et risikoprosjekt - eller prototyping som NORDTING selv kaller det; slagord, påstander, analyser og performative hendelser kastes fram for å prøves ut i møte med virkeligheten. Resultatet er ofte at folk begynner å snakke om det.
For tiden er mantraet i både politikken, turistbransjen og kunsten at man må selge historier og opplevelser for å overleve. Den politiske filosofen Chantal Mouffe, en av venstrepopulismens favoritter, argumenterer sterkt for at politikk og emosjoner hører sammen, at uten å samle folk med felles identitet kan ingen politisk kraft oppstå. Derfor er det nødvendig å skape historier, slagord, sanger og symboler som samler folk, og der er jo kunstneren ekspert. Kan MNGA faktisk på ordentlig fungere som et mobiliserende slagord for nordlig bemyndiggjøring? I våre dagers politiske virkelighet virker ingenting utenkelig.
Kanskje er det sant som noen vil ha det til, at alle som flytter til Svalbard egentlig flytter fra noe. At det finnes et element av selvvalgt tilbaketrekning. Da kan det være ubehagelig å bli minnet om at det ikke er mulig å slippe unna. Vi er alle uunngåelig blandet inn i suppa, vi sitter i klisteret enten vi liker det eller ikke. Det finnes ikke noe sted å gjemme seg for politikken, kommersialismen eller kompleksiteten, heller ikke på 78 grader Nord.
