(Bearbeidet versjon av innlegg holdt som del av New North Academy høsten 2021.
« █ » angir powerpoint-cue under framføring)
NORDTING: - Provokasjon som metode?
I følge █ NRK og Dagsrevyen er NORDTING en ´folkebevegelse´. Ifølge kunstfeltet er det █ ´performance´. For meg er det ikke noen motsetning mellom de to merkelappene - samtidig som ingen av dem alene kan beskrive NORDTING full ut.
Prosjektet NORDTING begynte som en invitasjon til å produsere en åpning til Festspillene i Nord-Norge til 50-årsjubileet i 2014. Siden den gang har NORDTING arrangert 60 folkemøter med politisk analyse, █ powerpoint, █ allsang, █ dans, █ gjerne korps, █ pønk █ cheerleading og █ avstemninger over politiske spørsmål i og om Nord. I tillegg kommer en rekke andre hendelser ute i offentligheten, █ som blant annet direktesendt minnestund fra Nullpunktet i Alta — for å minnes politiaksjonen der 1000 «elvereddere» ble fjernet under demonstrasjonene mot utbygging av Alta-elva 1981 — og etablering og markering av █ den internasjonale NORD-dagen den 21. juni, med vodka, bønn og flaggheising. Siden 2018 har NORDTING også vært del av Art VAPO-prosjektet.
Overskriften på dette innlegget er er Provokasjon som metode? Det kan være en god overskrift — fordi den er provoserende — noen vil mene at det også er en god beskrivelse av NORDTING. Jeg mener ikke det. Eller: Det kommer selvfølgelig an på hva man legger i begrepet provokasjon.
NORDTING har uansett i begrenset grad har vært styrt av metoder eller definerte mål. NORDTING utvikles i stor grad på intuisjon basert på erfaring, og valgene som tas styres i stor grad av lyst og av de muligheter som oppstår. Så den kjappe presentasjonen av metoden er egentlig at vi spør oss hva kjennes riktig og hva vi har lyst til. Og når det finnes en båt og det kjennes morsomt å █ løpe rundt på oppdrettsmerder på Hamarøy, så gjør vi det. Og siden det føles riktig å █ servere vodka på torget i Harstad, så gjør vi det også. All systematisering forbi dette er post-rasjonalisering — som så ofte når det handler om kunst — uten at det dermed er mindre interessant å spørre seg om hvorfor kjennes det riktig å servere vodka på torget i Harstad.
Så jeg skal prøve å gi dere i alle fall noen tankerekker, eller kanskje metoder, som NORDTING jobber etter. Dette er ikke ferdig tenkt, det er ikke særlig systematisk, nokså overfladisk, punktene overlapper og går over i hverandre, så ta det for det det er…:
- Metode 1:
Omfavn det uavklarte, det udefinerte, det urene…
Under alt NORDTING gjør, ligger en tenking om å utfordre kategorier og grenser, om å sette forventningene våre i spill: NORDTING er både kunst og ikke-kunst, både alvorlig og humoristisk, både politikk og ikke-politikk, både virkelighet og fiksjon. NORDTING er vanskelig å kategorisere. Man vet ikke hva man kan forvente.
Hvorfor er dette interessant? Fordi vi mennesker organiserer verden i kategorier og grenser, det er vi nødt til for å kunne fungere, og vi tar dem ofte for gitt. En av kunstens oppgaver (for all del ikke den eneste) er å gjøre disse grensene og kategoriene synlige for oss, gi oss mulighet til å reflektere over om de er riktige og hva de betyr for oss. Og i dette ligger alltid et potensiale for frigjøring og endring. Og et potensiale for provokasjon: Det er slitsomt å bli utfordret, spesielt nå man ikke har bedt om det.
█ Da vi annonserte en busstur for å vise fram husene til de rikeste Harstad-væringene i 2019, måtte folk ta stilling: Er dette virkelig █ «Usmakelig og stigmatiserende», som Harstads rikeste uttalte til avisa Dagens Næringssliv? Eller er det akkurat passe utfordrende? Er det for mye politikk og for lite kunst? Eller da vi serverer vodka på torget, noe som i følge loven er ulovlig, ber vi altså folk veie selv: Er det alvorlig? Er det ufarlig? Er det passende? Er det morsomt? Er det nødvendig? Er det uansett deilig?
Folk er opptatte av det som er vanskelig å definere, det som bryter med kategorier — det engasjerer. Så NORDTING oppsøker aktivt denne typen dilemmaer og forsøker å åpne dem opp og gjøre dem tilgjengelige for publikum.
- Metode 2:
Spreng kunstrommet
█ Spørsmålet om hva som er kunst og ikke, har vært provoserende i alle fall helt siden det pissoaret i forrige århundre. Kunstrommet (teateret, galleriet) gir oss fantastiske muligheter til å dyrke kunsten, til konsentrasjon og kontemplasjon. Men hvis kunsten skal ha kraft, må den også ut av kunstrommet. █ Det aller første NORDTING i 2014 hadde sprengkraft fordi virkeligheten — fiskeripolitikk, Kjell Inge Røkke og kultursponsing — ble flyttet inn i kunstrommet, inn i Harstad Kulturhus. Selve virkeligheten var ikke overraskende, men det å møte denne virkeligheten i en sammenheng der man ikke forventet den, det var overraskende.
Senere har NORDTING delvis forlatt kunstrommet helt og holdent, som da NORDTING arrangerte █ 1. mai-tog i Tromsø nå i år. Vi kalte det for ´interaktivt vandreteater´, og det var det naturligvis. Men det var også et helt reelt 1. mai-tog, nesten det eneste som ble arrangert i Norge i 2021 — siden de offisielle togene var korona-avlyste.
Når man forlater kunstrommet treffe man for det første andre en de som vanligvis oppsøker kunst, men publikum må også forholde seg til kunsten på andre måter enn ellers. Kunsten passer ikke lenger inn i en kjent kategori og kan derfor ikke avskrives som ´bare kunst´, som noe som (bare) tilhører fiksjonen eller det estetiske feltet, som noe som ikke har betydning for den virkelige, materielle og politiske verden vi lever i. █ Da vi markerte NORDTING-dagen i 2019 med å dele ut vodka og kake til frokost til de ansatte utenfor Equinors regionhovedkvarter i Harstad, ble både oljeselskapet og de ansatte tvunget til å forholde seg til det vi gjorde, ikke som kunst, men som virkelighet. De måtte spørre seg: Hva betyr dette? Hva medfører det? Hva skal vi gjøre med det?
- Metode 3:
Vær tydelig — OG flertydig
Et av målene med NORDTING er å skape rom for refleksjon; situasjoner der publikum blir inspirert — eller tvunget — til å tenke og gjøre seg opp egne meninger. Det er flere grep for å prøve å få til dette, et av dem er å komme med tydelige utsagn. Dette er egentlig enkel pedagogikk; vi utvikler alle vårt eget syn gjennom å bryne oss mot andre. Man blir ikke klokere av å diskutere med utydelige samtalepartnere, da blir resultatet bare pjatt. Men samtidig er poenget at folk må få nok plass til å tenke selv, det er det man ofte tenker på som forskjellen mellom kunst og propaganda.
█ På torget i Harstad viste vi fram skattelistene for byens rikeste. Det er tydelig. Et viktig premiss for NORDTING i det å være tydelig, er at det vi legger fram, skal bygge på fakta. NORDTING er også kunnskapsformidling. Men alle vet egentlig at de rike er rike, også i Harstad, og lokalavisa trykker de samme tallene hver høst, uten at noen reagerer. Det som var tydelig denne gangen, var å ta fram tallene på torget, og peke på dem, i en kontekst der man vanligvis ikke driver med sånt.
Men hva skal så konsekvensene av dette være? Skal vi innføre kommunisme? Brenne de rike på torget? Eller skal vi bare konkludere med at verden er et urettferdig sted og gå å ta en øl? Det svaret har ikke NORDTING, det må folk finne ut av selv.
Et annet eksempel:
█ I 2017 prøvde NORDTING å komme inn på Stortinget — vi stilte egen liste i Troms fylke, og fikk 58 stemmer. █ Det å stille til valg er tydelig. Men ville NORDTING egentlig inn på Stortinget? █ Spørsmålet kom opp i en valgdebatt i Tromsø, og det var nok relativt sjeldent at en listetopp da svarte:
«vil og vil… jeg vet ikke helt - la meg snu på spørsmålet: Bør vi egentlig velge folk som har så enorme personlige ambisjoner om å få makt? Kanskje det hadde vært bedre med folk som IKKE har så lyst til å sitte på Stortinget, men som er villige til å ta ansvar, for en stund?»
█ Det var den valgkampen som virkelig fikk meg til å innse at politikk og kunst er to motsatte størrelser. I politikken gjelder svart-hvit-tenking og forenkling — man må være entydig. Mens kunsten dyrker gråsonene, det flertydige — fordi det flertydige inspirerer oss til å tenke selv.
- Metode 4:
Oppsøk risiko (If in doubt, do it!)
Mye kunst øves, testes og prøves i uker og måneder før noe møter publikum (dette er selvfølgelig også del av den tradisjonelle kunstnermyten om geniet som skaper sublime verk i ensomhet). Ikke NORDTING. NORDTING tester ikke i laboratorier; NORDTING tester nye grep på scenen foran publikum. Manus skrives ofte ferdig natta før Tinget går av stabelen, og noen ganger kommer de beste ideene etter at publikum er på vei inn salen.
NORDTING tester også i det offentlige rom. Og virkeligheten er full av risiko fordi den ikke kan kontrolleres. █ I 2020 satte vi opp en lysinstallasjon i Longyearbyen. █ Kritikken kom allerede dagen etter. Noen mente at vi ikke forstod Svalbard, at vi burde ha vært tilstede i Longeyarbyen i noen måneder først, og hvis vi hadde gjort det, så hadde vi ikke ønsket å henge opp et så provoserende skilt. Andre mente at «Make the north great again» kan man nærmest ikke si høyt, at det er respektløst overfor ´Trumps ofre´, at vi må respektere alle som har fått det verre av politikken til den kontroversielle politikeren, at vi burde ha valgt et annet, mindre betent slagord.
Der tenker jeg tvert i mot:
Grunnen til å si «Make the north great again» er nettopp at det er risikofylt å gjøre det, at dette slagordet er så sterkt at man ikke kan kontrollere budskapet - samtidig som vi jo også mener at Nord skal være, og bli, stor. Så NORDTINGETS metode er da å komme med utsagnet og prøve det ut i offentligheten og se hva som skjer.
Men — og dette er viktig — da må vi også tåle å stå i diskusjonen, vi kan ikke gjemme oss og si at ´dette er bare kunst´, eller ´kunsten er fri, vi gjør som vi vil´ — for det er nettopp det som er poenget: Dette er ikke bare kunst, det er også reell politikk med reelle konsekvenser. Og vi skal være ydmyke for at ikke alle vil være med på å leke den leken vi leker: Det er selvfølgelig helt greit å hevde at et lysende reklameskilt som skriker «Make the North Great Again!» er noe dritt.
█ Høsten 2021 ble skiltet satt opp på veggen på biblioteket i Nuuk i Grønland. Der ble det også diskusjon, og to samtaler illustrerer spennet:
Etter at snekkerne som installerte skiltet, et lokalt firma i Nuuk, var ferdig med jobben, kom en av dem bort til meg og sa:
- I´m really proud that it was me that installed this sign.
- Ok? Så hyggelig! - Fortell mer, hvorfor er du stolt?
- Because I am one of two people in Nuuk who LOVES Donald Trump!
Et par dager senere ble jeg stoppet av en ukjent kvinne på en kafé, som ba meg om litt tid så hun kunne få forklare hvorfor budskapet i skiltet gjorde så vondt for henne. Hun fortalte om en sterk personlig erfaring med Trumps innvandringspolitikk gjennom flere år, som rammet hennes mann. Som amerikaner på besøk i Nuuk brakte skiltet tilbake et traume.
Mottakelsene og lesningene er så komplekse, så varierte — både i forhold til mottakerens bagasje, konteksten det leses i og vår evne til å legge til rette for et flertall av måter å oppleve verket på. Nuuk, stedet Donald Trump ville kjøpe, er en annen kontekst enn Svalbard eller USA. Og kanskje stemmer det, i alle fall noen steder, at karakteren Trump tar så mye plass at den står i veien for alternative lesninger av verket.
Poenget er i alle fall at risiko engasjerer. Risiko gjør at publikum investerer, fordi vi ser at noe står på spill - at det vi opplever er unikt, levende, ikke beregnende. NORDTING manipulerer ofte, men manipulasjonen er alltid åpen — folk vet (eller inviteres i alle fall til å oppdage) at de blir manipulert.
Og risikoen er også reell - i alle fall noen ganger og på et visst nivå:
█ Det var morsomt å skjenke vodka på torget i Harstad, █ men det kunne blitt smekk på fingrene: Både jeg og Festspillene i Nord-Norge ble politianmeldt. Og det █ var morsomt å løpe rundt på oppdrettsmerdene på Hamarøy. Men vi ble jaget avgårde av fiskerøktere i båt, og det vi vanligvis ikke forteller, er at etter at bildet ble tatt, █ hoppet raudåtene i havet uten vest og holdt på å drukne — fordi vi ikke hadde tatt høyde for at det å puste gjennom disse draktene når de er våte, er akkurat det samme som skjer i torturmetoden waterboarding. Det er vanskelig å puste gjennom vått tøy. Men vi var på grunt vann og det var sommer. Vi slapp med skrekken.
- Metode 5:
Lek, dans, syng, bygg fellesskap, skap endring
De fleste som er med på et NORDTING stemmer for at Nord-Norge skal bli en selvstendig stat uavhengig av resten av kongeriket Norge. Og jeg tror de mener dette på alvor. Samtidig vet de selvfølgelig godt selv også, at det slett ikke er sikkert at de hadde stemt på samme måte om dette var en avstemning som Staten Norge arrangerte.
En måte å se på kunsten, kanskje særlig scenekunsten, er som et rom der vi kan prøve ut mulige virkeligheter, teste visjoner, undersøke mulige framtider og se hva som skjer — både i oss selv og i forhold til andre. NORDTING skaper både øvelser og nye virkeligheter. Og dette er ikke bare en lek for hodet, det er i høyeste grad også en lek for kroppen:
Vi erfarer verden gjennom kropp. Vi bygger fellesskap gjennom å delta fysisk med kroppen. Så NORDTING inviterer alltid publikum til å █ synge sammen, █ drikke sammen,█ bevege seg sammen, █ leke sammen, █ kjøre buss sammen, █ være sammen.
Den politiske filosofen Chantal Mouffe har skrevet om den maktforskyvningen som har funnet sted i Europe de siste årene; nedgangen for de sosialdemokratiske partiene og fremveksten av høyrepopulistiske partier. Hun mener at denne maktforskyvingen blant annet skyldes at de sosialdemokratiske partiene ikke anerkjenner at politisk engasjement skapes gjennom det å tilhøre til en gruppe, og at tilhørighet til gruppen skapes gjennom emosjoner. Mouffe peker på at politisk kraft bygges nettopp gjennom å etablere affektive fellesskap; gjennom å drikke sammen, synge sammen, bevege seg sammen, leke sammen, kjøre buss sammen, være sammen.
For la det være klart: █ NORDTING har en tydelig agenda om endring. Men svaret på hvor vi skal, må være i konstant bevegelse. Horisonten er alltid der framme.
Amund Sjølie Sveen
