Fra performancen The Dream of a Ridiculous Man - Autocenter Gallery Berlin med Roey Heifetz, kurator Andereas Schlegel. Foto Alexander Ziegler
Bakgrunn
Kroppsliturgiske eksperimenter springer ut av mitt prosjekt i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Norges musikkhøgskole: Kunstliturgien – om kunstens grenser. Min bakgrunn som kirkemusiker og performancekunstner er kjernen i en mangeårig scenekunstnerisk- og performativ praksis der jeg utforsker kantors rolle som ritualmester og kirkemusikerens performative potensial. Kunstliturgien kan omtales som rituelt musikkteater basert på utopisk filosofi, der jeg utvikler egne liturgiske elementer for eksistensielle hendelser og overganger i livet: et slags metafysisk virkelighetsteater.
Prosjektet er både performativt og diskursivt: Kunstliturgien er en undersøkelse av kirkerommets potensial som kunstarena og en utprøving av kunstens grenser og stedsforandrende kraft i kirkerommet forstått som offentlig rom.
Kontekst
Kroppsliturgiske eksperimenter kan omtales som musikkteatral performance. Min praksis har røtter i den tyske musikkteatertradisjonen og i Richard Wagners visjon om det totale kunstverk, Gesamtkunstwerk. Wagners siste verk Parsifal, som han anså som et ritual, kan tenkes som et slags prisme i mitt virke. I denne tradisjonen kan man også finne, innenfor en performativ sone mellom kunst, scenekunst og virkelighet, kunstnere som Christoph Schlingensief, Hermann Nitzsch, Joseph Beuys, Claus Beck-Nielsen, Marina Abramovic, Jonathan Mese, Robert Wilson, Ida Müller & Vegard Vinge og Trond Reinholdtsen. Mitt kunstnerskap har sterke slektsbånd til disse, men i senere år har det skjedd en dreining i mitt virke fra det rabulistiske mot det terapeutiske, fra provokative, bombastiske engangshendelser, til refleksive, åpne og dialogbaserte prosesser. Mens både billedkunst, scenekunst og samtidsmusikk i dag bruker kirkerommet som kunst- og konsertarena, peker på ritualene eller anvender rituelle elementer i sine verk, er det få kunstneriske praksiser som faktisk går inn i eksisterende rituelle strukturer og forsøker å vri, vende og forvandle dem til kunst. Så langt jeg kjenner til, forekommer performance- og scenekunst sjelden i vigslede kirkerom i Europa (om man da ikke anser den kristne gudstjenesten som et av verdenshistoriens viktigste musikkteatrale drama). Det er dette mulighetsrom jeg gjerne vil fylle.
Ritual som kunstnerisk form
Mine egenskapte kunstritualer har alltid en referanse: de er ikke skapt i løse luften, men bygger videre på en struktur eller et skjema som allerede finnes i kulturen. Jeg ser det slik: det rituelle dramaet kan tenkes som et språk. Kunstliturgien er utviklet med utgangspunkt i kristne ritualer og sakramenter. Prosjektet kunne for min del, siden jeg ikke er medlem av noe trossamfunn, like gjerne vært fundert i en annen religiøs praksis. Den kristne kirke har ingen eksklusiv status som kultisk rom. Men på grunn av min bakgrunn som organist og at kristendommen er det religiøse orienteringspunktet i kulturen jeg er født inn i, var det nærliggende for meg å gå inn i kristne rom og handlinger. I mine arbeider tar jeg som oftest utgangspunkt i ulike ledd i den kristne liturgien og bruker disse som dramaturgisk skjelett for å skape nye performancer. Det handler om, på utopisk vis, å fortelle en “ny” historie innenfor en allerede eksisterende rituell struktur.
Relasjonell estetikk og stedsspesifikke strategier
Jeg arbeider stort sett alltid innenfor det man kan kalle en relasjonell estetikk, der jeg henter inspirasjon fra kontekst, rom og ramme for verket. Mine en-til-en-performancer (dvs performancer som framføres for én tilskuer av gangen) låner sin dramaturgi fra en gitt rituell, kulturhistorisk ramme, er også, dypest sett, gestaltninger av et møte. Et møte mellom kunstneren og en fremmed, en eksistensiell situasjon der en overgang kan skje. Prosjektet undersøker hvilke forbindelseslinjer som finnes mellom kunstrom og kultiske rom, og hva rommet og konteksten kan bety for verket: Hva har kirken og kunsten til felles? Hva har presten og performancekunstneren til felles? Å finne forbindelseslinjer, felles horisonter, og samtidig gjøre oppmerksom på avgrunner som finnes mellom de ulike praksisene, mellom kunsten og religionen, er viktig i mitt søkende arbeid. Der det rakner, der det stanger, der presten fortviler, der kunstneren fortviler, der et møte ikke kan skje, der grenser må bli trukket opp, der kunsten må sensureres: Det er dit jeg vil komme, for å forstå mitt eget felt (kunsten), men også andre felt (religionen). Å bevege seg i disse grenselandene, mellom ulike diskurser og virkeligheter, så kan det bli tåkete, mørkt og utydelig. Hvem har mandat til å sette ned foten? Og i tilfelle, hvorfor?
Dialog
Dialog og utveksling står sentralt i prosjektet. Dialogen mellom kirke og kunst er personifisert i samtaler med prester: prest i Paulus kirke, Arne Jor, som opplevde Kroppsliturgiske eksperimenter som publikum ved visningen i august 2020, samt prest og sanger Mathias Gillebo, som er én av medskaperne i prosjektet Kunstliturgien.
I refleksjonsarbeidet i mitt stipendiatprosjekt er boken «Letter to a Priest» av den fransk-jødiske filosof, aktivist og mystiker Simone Weil en viktig referanse. Utdrag fra mine samtaler med prester og teologer utgjør her mitt bidrag til VIS.
Bidragsytere
Hanna Barfod. Medskaper i prosjektet Kroppsliturgiske Eksperimenter. Hun er utdannet skuespiller fra Akademi for Scenekunst (Fredrikstad) og teaterpedagog fra Kunsthøyskolen i Oslo i tillegg til utdanning innen samtidsdans (Høyskolen for Dansekunst i Oslo) og film (European Film College i Ebeltoft). Barfod har utforsket tverrestetiske uttrykk i flere tidligere produksjoner, blant annet, i samarbeid med Liv Kristin Holmberg. De kroppsliturgiske eksperimenter springer ut av deres felles kunstneriske forskningsprosjekt, Hudriket: https://www.hudsalong.com/
Mathias Gillebo. Prest, sanger og stipendiat ved Norges musikkhøgskole, medskaper i Kunstliturgiprosjektet. Mathias Gillebo engasjeres jevnlig til oratorier, pasjoner og messer med ledende dirigenter og orkestre. Han er en etterspurt Bach-evangelist. Denne høsten blir han å høre i oppføringer av Händels Messias, Bachs H-moll-messe, Juleoratoriet og Johannespasjonen i Norge, Danmark og Spania. Gillebo er også utdannet teolog med en mastergrad om hvordan musikk virker på tenkning og språk. Han har virket som prest i Kampen kirke og Oslo domkirke. For tiden arbeider han med en doktorgrad om sang, etikk og politikk med prosjektet To Sing Reality: Singing as Ethical Demand and Public Discourse, med utgangspunkt i Bachs Juleoratorium, Bergs Messe i C og Mahlers Kindertotenlieder.
Mads Christian Rude Halvorsen. Filmfotograf.
Thomas Kvam. Filmkonsulent og fargekorrektur.
Arne Jor. Prest i Paulus kirke og del av referansegruppen tilknyttet Kunstliturgien.
For mer info om Kunstliturgien, se https://nmh.no/forskning/prosjekter/kunstliturgien
Refereranseliste
Han, Byung-Chul (2020): The disappearance of rituals, Polity Books, Great Britain.
Merleau-Ponty, Maurice (1994): Kroppens fenomenologi, overs. B. Nake, Oslo.
Weil, Simone (1953): Letter to a Priest, Gallimard, Paris.
Rosa, Harmut (2018): Unverfügbarkeit. Residenz Verlag GmbH Salzburg, Wien.
Dokumentasjon av de kunstliturgiske eksperimenter.
I verk der ritual er kunstnerisk form er dokumentasjon en utfordring. Det er svært viktig for meg at publikum / de besøkende ikke blir forstyrret av fotograf / føler seg overvåket / dokumentert. Hendelsen er viktigere enn dokumentasjon. En løsning på denne utfordringen er å iscenesette de ulike musikkrituelle arbeidene. Dette er tilfelle i dokumentasjonen som her presenteres i VIS.
Jeg tenker at det viktigste i verkene hender kanskje først og fremst i publikummerens sinn og fantasi. Dette er det mulig å få glimt av via dialog med de som opplever de musikkteatrale performancene. Derfor har jeg knyttet til meg en referansegruppe som følger forskningsprosjektet gjennom de tre årene, der Jor og Gillebo inngår. I brevvekslingen og dialogene gjennom årene vil det finnes avtrykk av de liturgiske hendelsene, som skrift.
Huden som kunstarena.
Koronasituasjonen ga nye dimensjoner til prosjektet Kroppsliturgiske eksperimenter. Pandemien tvinger frem et behov for å skape nye former for berøring, i kunsten og i livet. De kroppsliturgiske eksperimentene hadde som mål å skape en abstrahert, smittetrygg form for interaktiv dramaturgi der publikum både ble berørt og selv berører - en performativ komposisjon som stimulerte til berøring og hudhunger, både fysisk, mentalt, utopisk og konkret. Slik sett kan den pandemiske smitten tenkes som en motor og skaperkraft.
Kroppsliturgiske Eksperimenter ble vist i Paulus kirke, august 2020, i nyMusikks konsertserie Periferien: http://nymusikk.no/no/hva-skjer/periferien-festival-2020-embracing-constraints. Verket skulle etter planen videreutvikles og settes opp på ny vinter / vår 2021, men på grunn av nye restriksjoner ble dette umulig. Det visuelle materialet er derfor fra en iscenesatt versjon av prosjektet i Paulus kirke mai 2021, laget i samarbeid med Hanna Barfod og filmfotograf Mats Christian Rude Halvorsen.