Smitte som skapelsesmaskin
En samtale om kropp, liturgi og berøring
Hvordan har kirkehistorie og teologi påvirket menneskers relasjon til våre egne kropper? I det kunstneriske forskningsprosjektet Kroppsliturgiske eksperimenter undersøker jeg koplinger mellom teologi, liturgi og kroppsfenomenologi.
I Kroppsliturgiske eksperimenter står dialog mellom kirken og kunsten sentralt. Denne teksten er en slik dialog. Jeg samtaler med sokneprest Arne Jor som er prest i Paulus kirke i Oslo, der pilotversjonen av Kroppsliturgiske eksperimenter ble vist for publikum sensommeren 2020, i et lite vindu i den lange nedstengningen av samfunnet som pandemien skapte, på en festival arrangert av konsertserien Periferien.
Sokneprest Arne Jor var også én av de utvalgte som fikk oppleve pilotprosjektet som publikummer.
LKH: Den tomme graven, påskemorgen. Et urbilde i kirkelig historie. Fraværet av kroppen som blir bilde på oppstandelse, en avgjørende teologisk hendelse. Hva tenker du at dette har medført, teologisk og liturgisk?
AJ: Vrient spørsmål, det er interessant at den tomme graven kan representere både absolutt fravær og intenst nærvær på samme tid. Jeg tror kanskje det kommer tydeligst fram i salmene og poesien.
LKH: Ja, det er en spenning der, mellom fravær og nærvær, en spenning som plasserer kroppen på et ambivalent sted?
AJ: Kroppen plasseres på et ambivalent sted, men også selve kroppen blir ambivalent. Er det en fysisk kropp, eller er det noe annet? Vi leser at Jesus som oppstanden både er og ikke er kropp. Han går gjennom vegger, er både gjenkjennelig og ikke gjenkjennelig. Han er ånd og materie om hverandre.
LKH: Den dobbeltheten og ambivalensen kan vi spore gjennom hele vår kulturhistorie.
AJ: Berøring har lange tradisjoner i liturgien: Fra det helt nære, for eksempel det at presten oljer den sykes hode, at vin og brød går fra én hånd til en annen, at vann fra prestens hånd får renne over et lite barns hode, til håndspåleggelse. Samtidig finnes det noe pompøst i det kirkelige i tilfeller der prest eller biskop blir sett som nesten hevet over andre mennesker, over mennesker som til nød får knele og kysse prestens hånd eller ring. Og selvsagt finnes overgrepsproblematikk og metoo.
LKH: Berøring og berøringssansen kom også i et nytt lys under pandemien: Berøring fikk en ny viktighet, samtidig som den ble gitt en faredimensjon: smitten. I pilotprosjektet Kroppsliturgiske eksperimenter, som ble vist for publikum i kirken der du er prest, Paulus kirke i Oslo, laget vi performative seanser i miniatyr for ett menneske av gangen, der vi forsøkte å omfavne smittevernrestriksjonene: Vi berørte uten å berøre – ved hjelp av klanger, lys, luft, hvisken etc. Vi lot oss inspirere av Bibelens fortellinger om hvordan Gud berører oss mennesker, siden det ofte handler om å berøre uten fysisk nærhet som ingrediens. Du var en av våre publikummere. Hva erfarte du?
AJ: Jeg ble absolutt berørt, på flere måter, og det var lett å gi seg hen til berøringen – til dere. En slags tillit lå i bunnen og gjorde opplevelsen trygg, og det tror jeg var nødvendig. Selv om jeg ikke ble berørt fysisk, var likevel den andres kropp veldig tydelig til stede. Via verket ble jeg på et vis mer klar over mottakssystemer i min egen kropp.
LKH: Hvordan relaterte du dette til liturgiens rom?
AJ: Hvis jeg i dette rommet kaller deg for liturgen – den som holder i liturgien – tenker jeg det er tydelige paralleller i hengivelsen. Mennesker som er oppløst i sorg må simpelthen gi seg hen og stole på at liturgen følger dem gjennom handlingene. Hver eneste gudstjeneste trenger i og for seg en slik udefinert tillitskontrakt.
LKH: Det er et fint ord: å holde. Å bli holdt. Hender det at du, helt konkret og bortsett fra i barnedåp, holder mennesker, holder menigheten, eller at dere holder hverandre?
AJ: I noen situasjoner må jeg holde, helt konkret. Det er fine balanser her, selvsagt, men det er ikke sjelden at noen trenger å bli holdt. Og da ikke i et privat rom, men i fellesrommet.
LKH: Ja, det er fine balanser. Jeg har stor ærbødighet og respekt for liturgien, for kirkens praksis, for kirkerommet. Derfor blir jeg kanskje også særlig var for hva jeg opplever som rommets grenser. Dette er noe jeg grunner over i mitt prosjekt.
AJ: Jeg tror nok at du opplever kirkerommets grenser sterkere enn jeg gjør. Vi har hatt egne barnemesser i Paulus, om ettermiddagen på hverdager. Da tar barna i bruk hele kirken, de leker gjemsel, de løper hylende rundt, lager karneval og bruker prekestol og alterring som klatrestativ. Jeg elsker å se hvordan de, som ennå ikke har noen grenser, inntar hele kirken som sitt eget rom. Etter en stund går vi over i en kort messe der barna selv er liturger: De heller vann i døpefonten, tenner lys i globen, deler ut vin og brød. «Dette er Jesu blod», sier de med stort alvor. Etter messen får de kjeks og saft.
LKH: Oj, det er virkelig å åpne rommet for frihet! Kirkedørene i Paulus kirke er åpne, både fysisk og mentalt.
AJ: Kirkerommets arkitektur gjør noe med den som kommer inn. Romklangen gjør at man nesten automatisk senker stemmen. Det fremmede – hellige – er med på å skape grenser. For mange er rommet ukjent, akkurat som de liturgiske handlingene er det. Mennesker som ofte tar del i og kjenner liturgien, kan bevege seg friere i rommet enn en som ikke kjenner ritene. Er man trygg i rommet og trygg i riten, kan grensene bli visket mer ut.
Et spørsmål er kanskje hvordan vi skal erfare faren? Skal erfaringen gå via sinn eller kropp?
AJ: Liturgien følger en fast dramaturgi som tidlig i gudstjenesten setter ord på klage, anger, takk og lovsang. Først etter det kommer bibellesning og nattverd. Jeg ser det som et forsøk på å snakke sant om menneskelivet.
LKH: Ja, liturgien blander abstrakt poesi og fast føde, speiler kanskje et helt, integrert liv av ånd, kjøtt og pust. Selv har jeg jo i grunnen aldri erfart splittelse mellom kropp og ånd, den dualismen som ligger til grunn for vestlig tenkning. Jeg har aldri tenkt: nå er jeg kropp, eller nå er jeg ånd. De to er totalt sammenvevd i min opplevelse av livet, og for meg er splittelsen mer en språklig konstruksjon som kanskje har vært hensiktsmessig å operere med i perioder av vår kulturhistorie.
AJ: I deler av teologihistorien har dette skillet blitt forklart som at kroppen trekkes mot det destruktive og syndige, mens sjelen trekkes mot Gud. Eros og agape. Et rart skille. Jeg har heller ikke følt eller opplevd et slikt skille. Jeget er alltid begge deler.
LKH: Ja, å sette opp et hierarki mellom dem er kanskje ikke særlig heldig for oss mennesker. Å gå rundt med forståelse av at det å ha en kropp, er som å drasse rundt på sitt eget lik! Her kan kanskje både kunsten og liturgien gi form og rom til nye kroppsforestillinger.
Det finnes kanskje en forbindelse mellom kirken og kunsten når det gjelder ambivalensen rundt kropp og berøring. En viktig konvensjon i mange visningsrom for kunst er jo at man som tilskuer ikke har lov til å berøre kunsten med annet enn blikket: Don’t touch the artwork. Samtidig søker man etter å skape og vise kunst som berører.
AJ: Sammenhengen mellom kunst og kirke er tydelig, og begge steder vil jo berøring, begge ønsker å berøre både taktilt og i overført betydning.
LKH: Det er sant. Både kirken og kunsten ønsker å berøre, i ulike betydninger av ordet. I hierarkiet mellom våre sanser er kanskje berøringssansen den som er mest neglisjert. For å forstå hvorfor, var min strategi å gå til kirkehistorien og teologien for å se om jeg kunne finne forklaringer der. Kan kirken ha bidratt til å skape frykt for fysisk berøring? Og at en slik berøringsangst siden ble overført til kunsten? Men faktisk fant jeg det motsatte. Jesus var jo en berører, han rørte ved mennesker på tross av smitte og tabuer. Mye av hans praksis og virke handlet nettopp om berøring.
AJ: Helt enig. Flere steder i Det nye testamentet er berøring en vesentlig handling for Jesus. Den spedalske som er full av sår, blir berørt og helbredet av Jesu hender. Den blindfødte får se for første gang når Jesus bøyer seg ned, lager en slags leire eller grøt av sitt eget spytt og støvet på marken og smører dette på mannens øyne. En kvinne vasker Jesu føtter med tårene sine, tørker føttene hans med håret sitt og smører dem inn med olje. Det er intimt, kroppslig og sensuelt.
LKH: Jeg merker at med én gang vi snakker om dette temaet, kjenner jeg på en ambivalens. Ja, jeg er ambivalent til å berøre og bli berørt fysisk i kirkerommet. Jeg tenker på maktperspektivet. På metoo. De siste årene har vårt samfunn og vår kultur tegnet opp mange og viktige grenser. Hvordan forholder liturgien seg til disse?
LKH: Ja, det er veldig sant. Det fremmede kan være midt iblant oss, omgitt av en eldgammel struktur, liturgien.
Kanskje er det slik kirkerommet, i likhet med kunstrommet, kan bli et rom for ambivalens i positiv forstand. Et rom der det som egentlig ikke kan sammenføres, likevel blir sammenført: Det fremmede og det trygge. Det absolutte fravær og samtidig det intense nærvær. Himmelen og det aller laveste.
AJ: Nettopp, fravær og nærvær. Noe som skjer i den enkeltes kropp og sinn, der og da. Opplevelsen kan være lik eller helt forskjellig fra gang til gang. Min sinnstilstand til enhver tid former min opplevelse både av kirkerommet og av riten.
LKH: På et vis er det også derfor jeg har søkt meg til kunsten: fordi jeg opplever kunst som et rom, et sted der det mangfoldige, det umulige og utallige perspektiver kan sammenstilles, uten at man må presentere et svar med to streker under. Det er mulig å la noe vibrere side om side, mulig å forbli i det underlige.
AJ: Jeg opplever min oppgave som teolog omtrent likt: Det handler om å åpne opp, om å ikke søke bastante svar, men å undersøke enda mer. Stille spørsmål, lete etter nye former, nytt språk. Hvis det teologiske språket blir helt konkret, kan det på en måte ikke brukes lenger.
LKH: Vi er begge søkere, men vi søker i ulike tradisjoner. Kanskje har disse tradisjonene samme opphav, om man tenker seg at kunst oppstod i en rituell, religiøs sammenheng som i dag er oppløst og usynliggjort.
I dette året er vi blitt frarøvet det å dele fysiske rom. Også tiden har endret seg – tiden har blitt noe som bare flyter, den avgrenses ikke lenger i felles, fysiske rytmer. Da pandemien inntraff, opplevde jeg det som et mysterium, og det gjør jeg fortsatt. Jeg var ikke forberedt, særlig ikke på at det å ta avstand plutselig skulle være en omsorgsakt. Min første tanke var at jeg måtte omdefinere min praksis og gjøre den digital. Lage liturgisk seremoni via Skype og lignende. Men jeg slo fort tanken fra meg. Det fysiske rommet og den faktiske, felles tiden er så avgjørende parametre i mitt virke.
AJ: Våren 2020 ble også kirkene oppfordret til å være digitale. Alle kastet seg rundt og produserte mer eller mindre vellykkede ting og la dem ut på nettet. De aller fleste ble raskt grundig lei. For meg funker det rett og slett ikke.
LKH: Jeg hadde det på samme måte med det å gestalte kunst digitalt. Det var et helt avgjørende element som falt ut. Kanskje handler det om berøring. Eller resonans.
AJ: Resonans er et godt ord. Jeg tror at ved en skjerm blir man så bevisst seg selv, og derfor er det vanskeligere å gi seg hen.
LKH: Ja, det digitale skaper en hinne mellom oss og verden. En slags vattering som jeg tror forhindrer at noe blir satt i sving, bevegelse, berøring, resonans.
AJ: Isolasjonen vi ble pålagt, gjorde mange av oss, i hvert fall meg, så irriterende selvopptatt. Verden ble så liten: bare jeg, min kropp, mitt hode og min leilighet.
LKH: Men for å snu på det: En tese om liturgiens opphav er at den oppstår fra et behov for renselse, for smittevern, så og si. Og at disse "smitteverntiltakene" siden er gitt metafysisk mening. Om så er tilfelle, er jo nærmest berøringens dobbelthet – berøring som fare og samtidig som bro til hverandre – et fundament for liturgien.
AJ: Helt rett: Både rituelle bad og håndvask kan tenkes som liturgi.
LKH: Jeg tenker ofte på kunsten som en kompetanse i å håndtere det negative ved livet. At kriser er kunstens fødsel. Pandemien har forstyrret vårt forhold til verden, til omgivelsene, til hverandre, siden pusten er så grunnleggende for menneskelig liv. Men kan det også finnes noe konstruktivt ved dette, jamfør resonnementet over, hvis det er slik at smitte og smittevern kan generere rikholdige og meningsfylte ritualer og liturgier?
AJ: Her er det kanskje interessant å tenke på kirkens ord om ånd og ånde. Guds ånd svevde over vannet i skapelsesberetningen, Gud som former et menneske av leire og blåser sin ånde inn i det. Guds pust på menneskene som en skapelsesakt.
LKH: Men nå ble vi bedt om å holde pusten. Vi ble lukket inn i oss selv. En stumhet oppstod. Og samtidig skjedde det noe med vår tidsforståelse. Tiden ble både utflytende og frossen.
Jeg søkte etter utveier, en annen tid, etter å gjenfinne en felles rytme.
AJ: For meg ble det veldig tydelig at liturgien gir livet en rytme, rammer inn uka. I dag er det søndag, nå er det påske, 1. mai, 17. mai osv. Når alle disse liturgiene opphører, flyter dagene sammen. Tiden blir en jevn, døsig tilstand der ingenting begynner og ingenting ender. Det er ikke noe før og etter. Ingen rammer, ingen grenser.
LKH: Ja, nettopp. Slik fikk vi kanskje en innsikt i behovet for grenser. Som borgere av overflodsriket Norge er det lett å tenke at vi har grenseløse muligheter. Kanskje er vi mer avhengige av fysiske innramminger og begrensninger enn vi ønsker å innrømme.
AJ: Jeg trenger noen faste rytmer i livet. Noe som holder meg fast.
LKH: Ja, og igjen verbet å holde. Det er interessant. Hva er hendenes betydning i våre praksiser?
AJ: Holde og å bli holdt. Litt som å bære og å bli båret? Kanskje prestens hender og kunstnerens hender vil det samme?
LKH: Ja, også jeg tenker at det å holde handler om å la noe sveve, la andre sveve, oppheve tyngdekraft, bli tatt imot. At det handler om avhengighet og forbindelse. Men hva holder jeg i mine egne hender?
AJ: Jeg tror kanskje du fører mennesker inn i nye rom og holder fast? Og igjen er gjensidigheten, fellesskapet, det som bærer, det vi søker?
LKH: Ja, i alle fall for egen del tror jeg at det er en feilslutning i vår kultur, det at alt skal ordnes og gjøres alene. Jeg tenker også mye på forbindelse mellom kontroll og skapelse. Ritualet og liturgien fordrer en slags rigiditet, en fast form, samtidig som jeg ønsker å holde noe åpent. Å skape et rom, en situasjon, der resonans kan skje, der noe kan åpnes.
AJ: Kontroll og skapelse. Det er på samme måte som med alle barneleker. Man blir enige om lekens rammer og spilleregler, start og slutt, men det som skjer i leken, skjer spontant og skapende.
LKH: Ja, det er en god sammenligning. Jeg driver med en veldig alvorstynget lek. Jeg må egentlig le av meg selv der! Jeg tar livet på så stort alvor! Men uansett pandemi eller ikke, så innebærer det alltid en fare og en risiko å berøre noe eller noen der ute. Og Jesus – han overskrider både egne, andres og samfunnets grenser, strekker frem hendene og berører, selv om det kan bety livsfare.
AJ: Ja, vi trekkes også mot denne faren.
LKH: Ja, fare er også tiltrekkende. Er fare inkludert eller integrert i liturgiens språk?
AJ: Tja, faren ligger alltid i bønnen: fri oss fra det onde, led oss ikke inn i fristelse. Og kanskje velsignelsen kan tenkes som en slags beskyttelse, underforstått at vi trenger beskyttelse fra noe?
LKH: Døden og dødens mysterium står sentralt. All opplevelse involverer jo en viss fare. Er ordet å erfare etymologisk knyttet til fare, tro? Dette forklarer i tilfelle hvorfor så mye av filosofihistorien behandler temaene angst og frykt.
