Designs plass i «Design Thinking»

Av førsteamanuensis Bente Irminger og førsteamanuensis Linda Lien,
Institutt for design, Fakultet for kunst, musikk og design,
Universitetet i Bergen

De siste årene har tilbudet av kurs i «Design Thinking» økt markant. Kursene kan ta form av et par timers seminar med overskriften «Lær Design Thinking». Slike kurs kan gi innsikt i Design Thinking-prosessen, men kan også medføre at Design Thinking fort blir oppfattet som et trendy buzzord. Design Thinking er nemlig ikke en kvikkfiks på ethvert problem. For å kunne gjennomføre en god Design Thinking-prosess trenger du mer enn et introduksjonskurs: Design Thinking er en prosess som krever kunnskap, øvelse, tid og hardt arbeid. Prosessen består av ulike metoder som i utgangs­punktet er tverrfaglige og tett på brukerne. Design Thinking-prosessen begynner med å skape empati og forståelse for brukeren, og slutter med virkelighetens verden, med implemen­tering av produkter, tjenester, prosesser, erfaringer og/eller systemer. Denne artikkelen handler om bakgrunnen for begrepet Design Thinking og designerens rolle i prosessen. Vi tar utgangspunkt i vår egen erfaring fra undervisning i en tverrfaglig Design Thinking-utdanning forankret hos Universitet i Bergen, Norges Handelshøyskole og Høgskolen på Vestlandet.

Begrepet «Design Thinking» oppstod da design ble integrert i økonomi- og ledelseutdanning i USA på 1970-tallet. Designere bidro i undervisningen for å skape forståelse for designprosesser og prosessenes relevans for forretningsutvikling. «Design thinking» kan deles inn i underkategorier etter om prosessene skal føre frem til innovasjoner, eller om de er en del av ledelsesteori eller praktisk ledelse. I forlengelse av interessen for å bruke designerens metoder til nytenkning og problemløsing innen ledelses- og økonomiutdanningen oppstod tre retninger innen Design Thinking:

• organisasjonsutvikling, strategi og ledelse

• ledelsesteori og beslutningsprosesser

• teambasert tverrfaglighet for å løse komplekse problemer der designeren er en aktiv medspiller (Johansson-Skøldberg et al. 2013)

«Design thinking» og «designerly thinking»

Designeren har tradisjonelt vært opptatt av å formgi produkter og omgivelser. Selve designprosessen ble oppfattet som mindre interessant, og ble vist liten interesse fra andre fagfelt. Dette har endret seg som følge av økt interesse for kreativ problemløsning i næringslivet og det offentlige. Eksempelvis ble det i 2014 etablert en norsk tverrfaglig videreutdanning kalt «Design Thinking – Strategic Design for Innovation», i form av en pilot initiert og eid av Universitet i Bergen, Norges Handelshøyskole og Høgskolen på Vestlandet, med Design Region Bergen som en nøytral fjerdepart og fasilitator. Utdanningen, som til nå har uteksaminert fire kull med studenter, er rettet mot designere, økonomer og ingeniører. Studentene arbeider sammen i tverrfaglige team for å løse reelle og komplekse problemstillinger.

Økt interesse i samfunnet for innovasjon har også påvirket interessen for designfaget og gjort at flere ønsker innsikt i og kunnskap om designerens arbeidsmetoder. Tverrfaglighet er i flere sammenhenger blitt en norm og nærmest et krav, som en konsekvens av økende kompleksitet og uklare grenser mellom fagområder.

«Design Thinking»-prosessen blir oppfattet som et relevant bidrag for å oppnå innovasjon og som en effektiv prosess for å løse sammensatte problemer.

I artikkelen «Design Thinking: Past, Present and Possible Futures» skiller forfatterne Johansson- Skøldberg et al. (2013) mellom «designerly thinking» og «Design Thinking». Begrepene er vanskelige å oversette til norsk, men «designerly thinking» er en teoretisk beskrivelse av designerens tenkning, refleksjon og arbeidsmåter. «Design Thinking» kan forstås som en arbeidsmetode og prosess for å identifisere og løse praktiske/konkrete problemer. I den videre teksten bruker vi både de engelske begrepene «Design Thinking» og «designerly thinking», som er godt innarbeidet også i Norge.

«Designerly thinking» – forskning på designerens tenkemåte (TEORI)

Forskning på designerens tankeprosess og praksis har foregått de siste førti årene. Allerede på 1960- og 70-tallet oppstod diskusjoner om hvorvidt designeren var en kunstner og formgiver, eller en problemløser, og designerens non-verbale arbeidsprosess ble gjenstand for forsk­ning. I 1964 ga Christopher Alexander ut boken Notes on the synthesis of form, der han definerte design som «[t]he process of inventing things which display new physical order, organization, form, in response to function» (Alexander, 1973, s. 1). I The sciences of the Artificial fra 1969, som regnes som en klassiker innen designfeltet, skriver Herbert Simon: «The engineer, and more generally the designer, is concerned with how things ought to be – how they ought to be in order to attain goals, and to function» (Simon, 1996, s. 4).

Donald Schøn, som hadde enn annen oppfatning av designprosessen enn Herbert Simon, kritiserer i The reflective Practioner Simon og hans tekniske syn på design, som han mente var influert av logisk positivisme (Schøn, 1983). Johansson-Skøldberg et al. beskriver på sin side filosofen og forskeren Donald Schøn som pragmatisk og hevder at Schøn mente tenke­måten var mer hermeneutisk. Gjennom fokus på forholdet mellom skapelse (praktiskbasert) og refleksjon på skapelsen muliggjøres kontinuerlig forbedring. En slik refleksjon (som Schøn fant både hos arkitekter og psykoanalytikere) ble forstått som kjernen i designarbeidet og en del av designpraksisen (Johansson-Skøldberg et al. 2013).

Flere studier og observasjoner ble utført gjennom 1970-, 80-, og 90-tallet for å kartlegge designerens arbeidsmåte og problemløsningsstrategier. Her kan nevnes eksempler som Rittel & Webber (1973), Krippendorff & Butter (1984), Kotler & Rath (1984) og Bucharan (1992). Andre viktige bidragsytere til ny innsikt er arkitekt og psykolog Bryan Lawson (2005) og designer N. Cross (2007), som gjennom flere år har vært opptatt av hvordan designere tenker og handler.

Gjennom observasjoner av designere i arbeid, gjennom intervjuer med designere, deres kunder og samarbeidspartnere og gjennom undersøkelse av arbeidsmetoder har Cross (2007) og Lawson (2005) kartlagt designfaget og designeres tenkemåter. Cross deler designerens tenkemåte inn i tre hovedkategorier: «design epistemology», «design praxiology» og «design phenomenology», basert på mennesker, prosesser og produkter (Cross, 2007, s.126). Lawsons skriver i How Designers Think: The design process demystified: «Design is a form of thinking, and thinking is a skill. Skills can be acquired and developed» (Lawson 2005, s. 303). Cross siterer Thomas og Carroll: «Design is a type of problem solving in which the problem solver views the problem or acts though there is some ill-definedness in the goals, initial conditions or allowable transformations» (Cross, 2007, s. 37).

En av de som i stor grad har vært opptatt av designeren som problemløser og utfordringene rundt uklart definerte problemstillinger, er Richard Bucharan. Hans artikkel «Wicked problems i Design Thinking» (1992) regnes som en viktig referanse innen faget. Artikkelen bygger på Horst Rittels arbeid på 1960-tallet, der komplekse problemer ble belyst gjennom Dilemmas in a General Theory of planning (Rittel & Webber, 1973). Alistar Fuad-Luke (2009) beskriver i sin bok Design activism såkalte wicked problems som «[a] class of social system problems which are illformulated, where the information is confusing, where there are many clients and decision makers with conflicting values, and where the ramification of the whole system is thoroughly confusing» (Fuad-Luke, 2009 s. 142).

Bucharan viser til fire forskjellige områder der designtenkning kan ha verdi som problemdefinisjons- og løsningsprosess: 1) utvikling av symboler og visuell kommunikasjon (f.eks. grafisk design), 2) foto, film og data knyttet til materielle objekter (f.eks. design av klær, møbler og produkter), 3) aktiviteter og organiserte tjenester (f.eks. design av service og logistikk) og 4) komplekse systemer eller miljø for arbeid, lek og læring (f.eks. innen arkitektur og interaksjon). Bucharan skriver at det naturlige vil være å kategorisere det slik som vist over, men i praksis glir disse områdene gjerne over i hverandre. Det er også her designerens tenkemåte og tilnærming kan bidra til innovasjon, gjennom en revurdering av problemer, og dermed også utvikling av nye løsninger (Bucharan, 1992).

Design kan imidlertid også handle om å skape mening, fremfor å skape en gjenstand (Johansson-Skøldberg et al., 2013). I boken The semantic turn – a new foundation for design (Krippendorff, 2006) blir det vist til et paradigmeskifte innen design, fra en vektlegging av hvordan gjenstander skal fungere, til hva gjenstander kan bety for brukeren. Allerede i 1984 skrev Krippendorff og Butter artikkelen «Product Sematics: Exploring the Symbolic Qualities of Form», der de hevder: «Product semantics is not a new style. It is a serious study of the meanings that emerge in human Interaction with objects» (Krippendorff og Butter, 1984, s. 9). Gjennom design kommuniseres følelsesmessige forhold ved produktet. Hva er produktets budskap og hvilke tegn sender det ut? Tegnene kan bestå av form, farger og materialer, men også lydelementer (Redstrøm, 2017).

Forskning gjennom design

En designprosess kan ha mye til felles med en forskningsprosess. Kunstnerisk utviklingsarbeid (også kalt kunstnerisk forskning) kjennetegnes av at ny innsikt utvikles gjennom en veksling mellom å skape og reflektere. Det skilles mellom forskning gjennom design, forskning på design og forskning for design. Inndelingen ble første gang introdusert av Christopher Frayling i Research in Art and Design (1993). Her skiller han mellom «research through art and design, research into art and design og research for art and design» (Frayling, 1993, s. 5). Det er viktig å ha klart for seg forskjellen mellom å utvikle eksempelvis nye opplevelser gjennom å designe, og å måle hvordan en opplevelse oppfattes, eller hvilken effekt den har. Det siste vil kreve en vitenskapelig tilnærming, eksempelvis forskning på designerens prosesser og metoder («designerly thinking»).

Henk Borgdorff (2006) skriver i The Debate on Research in the Arts om forskning gjennom kunst (og design): «Research in the arts is the most controversial of the three ideal types. Donald Schön speaks in this context of ‘reflection in action’, and I earlier described this approach as the ‘immanent’ and ‘performative perspective’. It concerns research that does not assume the separation of subject and object, and does not observe a distance between the researcher and the practice of art» (Borgdorff, 2006, s. 12).

I videreutdanningen innen Design Thinking i Bergen er målet å løse eller belyse konkrete problemer. For å eksemplifisere vil vi trekke frem ett av prosjektene, som kan illustrere paralleliteten mellom en designprosess og en forskningsprosess, og hvordan ny innsikt kan utvikles gjennom en veksling mellom å skape og å reflektere. Prosjektets problemstilling var knyttet til å redusere tallet brannskadde barn i Norge. Et stort antall barn blir årlig skåldet av kaffe eller te, og skadene er ofte påført ved uhell av nære pårørende. Selv om det informeres på helsestasjoner om farene, reduseres ikke tallet på brannskadeofre. Gruppen som jobbet med problemstillingen, erfarte at det eksisterte godt informasjonsmateriell med rasjonelle argumenter og statistikk, men at målgruppen i liten grad greide å få seg til å tro at ulykken kunne ramme dem selv. Etter mange runder med utforskning utviklet gruppen en dukke kledd med tekstil som responderer på varme: Når varm kaffe eller te helles over dukken, oppstår en effekt der det ser ut som om babydukkens hud blir sterkt forbrent. Demonstrasjonen har som intensjon å vekke en følelsesmessig reaksjon, en opplevelse av fysisk ubehag i magen. Gruppen konkluderte med at det ville ha liten hensikt å utvikle ytterligere informasjonsmateriell. For å endre adferd måtte foreldre ikke bare forstå, men også føle hvor lite varmt vann som skal til for å gi alvorlig brannskade. Dukken er på prototypstadiet, og det er ikke foretatt vitenskapelige studier av om eksempelvis innføring av dukker som standardmateriell på helsestasjoner vil medføre en reell nedgang i tallet brannskadde barn. I dette tilfellet er prosessen Design Thinking benyttet som et verktøy for nyskaping, der metodene er et hjelpemiddel underveis i prosessen, men det er ikke forskning. Forskning gjennom design skal vise hvordan funn og uttesting underveis settes inn i en større sammenheng, og hvilke metoder og prosesser som er brukt (dette kan også være andre prosesser enn Design Thinking).

«Design thinking»-prosessen eller -metoden tatt i bruk (PRAKSIS)

Begrepet «Design Thinking» er nyere enn «designerly thinking». «Design thinking» som strategisk virkemiddel ble først nevnt i en artikkel av Kotler & Rath i 1984, men først tjue år senere ble begrepet systematisk diskutert i forbindelse med løsning av komplekse problemer. (Johansson-Skøldberg et al., 2013).

«Design thinking» har i liten grad vært gjenstand for forskning, i motsetning til «designerly thinking» (Johansson-Skøldberg et al., 2013). «Design thinking» brukt i sammenheng med innovasjon og nyskaping er først og fremst gjort allment kjent gjennom designfirmaet IDEO.^[1] IDEOs designteam ble sammensatt med ulik kompetanse for å løse komplekse utfordringer, og IDEO la vekt på å beskrive, og formaliserte dermed også, «Design Thinking»-prosessen (Johansson-Skøldberg et al., 2013, s. 128). Tim Brown (CEO i IDEO) videreutviklet prosessen og arbeidet aktivt for å få flere til å se verdien av designtenkning, særlig ledere og sosiale innovatører (Brown, 2009). «Design thinking»-begrepet knyttes også til Hasso Plattner Institute of Design, kjent som d.School, ved Stanford University.^[2] d.school er særlig kjent for sin tverrfaglige tilnærming til innovasjon.

Den andre kategorien «Design Thinking» knyttes til Roger Martin, tidligere dekan på Rotman School of Business, University of Toronto, som i samarbeid med IDEO utviklet en mer strukturert prosess enn IDEOs opprinnelige (Dunne & Martin, 2006 og Johansson-Skøldberg et al., 2013). Prosessen relaterer seg særlig til organisasjonsutvikling og ledelse.

Den tredje kategorien «Design Thinking» kan også relateres til forretnings- og organisasjonsutvikling og ledelsesteori. Ifølge Richard Boland og Frank Collopy bør ledere la seg inspirere av beslutningsprosesser og lederskap innen arkitektur, kunst og design. «… if managers adopt the design attitude the world of business would be different and better» (Boland & Collopy, 2004, s. 3). Boland var professor i informasjonssystemer og Collopy professor og leder av Institutt for informasjonssystemer ved Weatherhead School of Management, Case Western Reserve University.

«Design Thinking» er kontroversielt

Begrepet «Design Thinking» er kontroversielt blant enkelte designere (Verweij, 2016), både fordi begrepet kan oppfattes som en merkevare knyttet til IDEO (Norman, 2016), og fordi designeren i noen tilfeller uteblir fra prosessen og prosessen fremstår som overfladisk.

I 2015 ga Ezio Manzini ut boken med den beskrivende tittelen Design, when everybody designs. Her hevder han at designbegrepet er blitt uklart og mindre tydelig enn før, og han grunngir dette med at begrepene «design» og «designer» har blitt tatt i bruk av mennesker som tradisjonelt står langt fra fagområdene (Manzini, 2015)

Siden 2012 har forfatterne av denne artikkelen vært involvert i etableringen og organisering av den tverrfaglige utdanningen i Design Thinking i Bergen (DT Bergen). Utdanningen er inspirert av IDEOs modell, men videreutviklet i et tverrfaglig samarbeid mellom eierne av DT Bergen. Design thinking-prosessen deles her inn i fasene empati, definisjon, ideutvikling, prototyping og testing, og de ulike fasene gjennomføres ikke lineært, men er del av en repeterende, ikke-lineær prosess. De tre første kursene hadde status som piloter, gjennomført fortløpende i perioden 2014–2018. Kurset er en videreutdanning der bidrag fra institusjonene inngår i undervisningen. Institutt for designs (UiB) bidrag har særlig vært knyttet til metoder for idéutvikling, visuell historiefortelling, visualisering og metoder for å skape funksjonelle kreative team, og gjennom modulene har det vært utviklet nye metoder både knyttet til teamarbeid og til den kollektive og individuelle skapende prosessen.

Designerens rolle i «Design Thinking»

Tidvis opplever vi at designere uroer seg for at Design Thinking-prosessen er overtatt av «ikke-designere». I DT Bergen er det stor bevissthet rundt verdien av reell tverrfaglighet, og fokus på gjensidig respekt og anerkjennelse av hverandres fagfelt, der design utgjør et bidrag på lik linje med økonomi og teknologi. Institusjonene deltar med forelesninger, workshoper og veiledninger knyttet til henholdsvis økonomi, design og teknologi, men det er ikke dermed sagt at studentene blir designere, økonomer eller ingeniører. Studentene får derimot en forståelse av helheten i en «Design Thinking»-prosess, og forhåpentligvis en innsikt i at hvert fagfelt er viktig for å kunne komme frem til og realisere relevante løsninger på komplekse problemer. Det er viktig å erkjenne at «Design Thinking»-prosessen ikke er en kvikkfiks på utfordringer, men krever tid, tålmodighet og fordyping.

I DT Bergen bidrar designere med kunnskap og ferdigheter knyttet til visualisering og idéutviklingsmetoder. Dette er ferdigheter som innøves over tid, og der teoretisk kunnskap ikke er nok. «Design kan ikke læres fra en bok. I en designprosess bølger arbeidet frem og tilbake mellom hode og hender, og kreativitet lar seg vanskelig begrense til bestemte faser og tidsplaner» (Verweij, 2016, blogg). I «Design Thinking» er designerens evne til å visualisere gjennom å utforske, definere og kommunisere komplekse problemer viktig: «To talk about design and leaving the designer out is like talking about musicians and leaving the music out» (*Johansson-Skøldberg et al. 2013, s. 131). *

Designere er opptatt av å stille de rette spørsmålene fremfor raskt å finne en løsning. Designere har erfaring i å prøve og å feile, og er ikke minst opptatt av å sette seg inn i brukerens perspektiv, fremfor å se på en utfordring utelukkende fra organisasjonens eller bedriftens synsvinkel. *Et viktig bidrag fra designere er evnen til å ta noen skritt tilbake og redefinere problemstillinger (Norman, 2016). *

«Design Thinking» som en tverrfaglig innovasjonsprosess vil trolig utvikle seg ytterlige fremover. Vår erfaring gjennom fire år med undervisning i utdanningen i Bergen har gjort oss overbevist om at designerens kompetanse er nødvendig i «Design Thinking»-prosessen. Kunnskap om brukermedvirkning og fokus på mennesker, kunnskap om å jobbe tverrfaglig er viktige områder der designeren kan bidra.

Design Thinking handler om å finne ut hva som virker.

Litteraturliste

Alexander, C. (1964). Notes on the Synthesis of Form. 7th print. London: Oxford University Press

Boland, R. J. & Collopy, F. (2004). Managing as designing. Stanford University Press

Brown T. (2009). Change by Design: How design thinking transforms organizations and inspires innovation. New York: Harper Collins Publishers

Buchanan, R. (1992). Wicked Problems in design thinking. Design Issues, 8, No.2, pp. 5-21 MIT Press.

Borgdorff, H. (2006). The Debate on Research in the Arts. Sensuous Knowledge no 02.

Cross, N. (2007). Designerly Ways of Knowing. Springer Verlag. Basel: Birkhäuser Verlag GmbH.

Dunne, David & Martin, Roger (2006). Design Thinking and How it will Change Management Education, Academy of Management Learning & Education, Vol 5, No.4 pp. 512-523

Frayling, C. (1993). Research in art and Design, Royal College of Art Research Papers, Volume 1 Number 1, 1993/4.

Fuad-Luke, A. (2009). Design Activism: Beautiful strangeness for a sustainable world. London: Earthscan.

Johansson-Sköldberg, U, Woodilla, J. & Cetinkaya, M. (2013). Design Thinking: Past, Present and Possible Futures. Creativity and Innovation Management. Volume 22, Issue 2, 121–146. Hentet fra [www.academia.edu/11617520/Design_Thinking_Past_Present_and_Possible_Futures]{.underline}

Krippendorff, K. (2006). The sematic turn: A new foundation for design. Taylor & Francis.

Krippendorff, K. & Butter, R. (1984). Product Semantics: Exploring the Symbolic Qualities of Form. Departmental Papers (ASC) 3-21-1984. University of Pennsylvania Scholarly Commons

Lawson, B. (2005) How designers think: The Design Process Demyistfied, 4^th^ edn.
Oxford: Architectural Press.

Manzini, E. (2015). Design, When Everybody Designs. The MIT Press.

Norman, D. A. (2016). When You Come to a Fork in the Road, Take It: The Future of Design. She Ji:
The Journal of Design, Economics, and Innovation, 2, 343-348. [https://doi.org/10.1016/j.sheji.2017.07.003]{.underline}

Redstrøm, J. (2017). Making Design Theory. Cambridge: The MIT Press

Rittel, Horst.W.J & Webber, Melvin M. (1973). Dilemmas in a General Theory of Planning,
Policy Sciences, Vol 4, No 2. pp.155-169, Springer

Schøn, D. (1983). The Reflective Practioner: How Professionals Think in action. New York,
Basic Books (2016)

Simon, H.A. (1996) The Sciences of the Artificial (3.utg.) Massachuseth: The MIT Press

Verweij, L. (2016) [https://www.dezeen.com/…/what-is-design-thinking-lucas-verweij]{.underline}