ERIK DÆHLIN
MINNE SOM MATERIALE
«Minne som materiale» har vært en undersøkelse av ulike måter å arbeide kunstnerisk med minner og hukommelse. Jeg har utforsket ulike materialer, prosesser og uttrykksformer gjennom et knippe verk, prosjekter og refleksjoner, med musikalsk komposisjon i en utvidet praksis og kontekst som plattform.
Komposisjonene jeg har arbeidet frem har bestått av musikk, performative situasjoner, romlige strukturer, tekst, visuelle materialer og medier. I hybride kunstformer som dette, krysses ulike produktive kunstneriske prosesser i arbeidet med et verk. Jeg inntar med andre ord en sammensatt kunstnerisk rolle ovenfor verkene, og i tilblivelsesprosessen. Praksisen min som komponist er altså utvidet til å også innbefatte regimessige, utøvende, visuelle og romlige metoder. For meg handler det om å skape et synergisk felt hvor nye kunstverk kan oppstå sammen med andre, hvor materialitet, formspråk og kompositoriske nivåer gradvis utkrystalliseres gjennom tilblivelsesprosessene. Hvert enkelt prosjekt jeg har gjort som endel av «Minne som materiale», har derfor kalt på ulike vektinger av disse ulike bestanddelene.
I tillegg har det oppstått forskjellige samarbeid med en eller flere kunstnere, noe som igjen har vært med på å påvirke denne vektingen og dermed hver enkelt prosess. Og sist men ikke minst, har mitt valg av tema og materiale vært av avgjørende betydning for prosessen og resultatene.
Ved starten av stipendiatprosjektet ga jeg prosjektet tittelen «Shared Space - Composing in the field of a relational, processual and intermedial practise». Fokuset var rettet mot et knippe kunstneriske samarbeid som jeg stod overfor. For å knytte verket og materialet tettere til utøveren, og for å forsterke utøverens grad av delaktighet og eierskap ved at noe personlig stod på spill, valgte jeg å fokusere de kunstneriske undersøkelsene rundt utøverens biografi, og erindring av denne, og videre relatere dette til et kroppslig minne.
Etterhvert som flere av prosjektets verker tok form, opplevde jeg at min nysgjerrighet dypest sett knyttet seg til hukommelse, mer enn samarbeidsprosessene i seg selv. Min undring og søken handlet etterhvert om hva slags type materiale minnet kan produsere. Gjennom kunstneriske metoder, virkemidler og prosesser, undersøkte jeg minner og hukommelse, arkiv og historie. Jeg brukte minnet som arnested for materialutvikling, kompositorisk arbeide og bearbeidelser. Dette skjedde med såpass ulike kilder som kroppslig minne, steder, rom, dokumenter, historiske hendelser, musikalsk minne, lyd- og bildearkiv. For like mye som minner avleires i hvert enkelt individ, skapes det også kollektive forbindelser gjennom de samme minnene. Utforskningen skjedde derfor i skjæringspunktet mellom den individuelle og den kollektive hukommelse, mellom fiksjon og fakta, mellom det som er tilstede og det som øyensynlig er glemt. På hvilke måter kunne minnets materiale være basis for kunstneriske produktive prosesser? Hvordan kunne disse prosessene utfordre både meg og de jeg samarbeidet med, men også det undersøkte materiale selv - estetisk som etisk?
Minnematerialet fra lydopptak eller dokumenter, fra utøveren(e) eller protagonisten i prosjektet, dannet slik sett beveggrunnen for verkene. Gjennom arbeidsprosessen utsatte jeg materialet for assosiative og kreative prosesser via omplassering og forvandling, undersøkelser og komposisjon. Dette skjedde gjennom lydlig, scenisk og romlig eksperimentering. Materialets betydning ble forsøkt forflyttet langs ulike akser i denne prosessen: Fra et felt til et annet skjedde en knoppskyting og forplantning av ideer, som dannet et materielt, kompositorisk og assosiativt nettverk - alt basert på minnets materiale og selvhevdelse. For hukommelsen vår er kreativ. For “å få tak” på den, må den vel behandles deretter? Samtidig ønsket jeg å undersøke måter å frigjøre det personlige eller arkiviske materialet ved å konfrontere det med kunstneriske metoder. Kan det private og kanskje lukkede overskrides og oppløses gjennom kunstneriske transformasjoner? Hvilke kunstneriske grep og undersøkelser kan dette gjøres gjennom?
Arbeidet var et forsøk på en leken undersøkelse og omplassering av den konkluderte fortiden, av nået som stadig fremkommer og av den immanente fremtiden. Et forsøk på å gjenåpne noe. Som en form for mot-hukommelse hvor spørsmål kunne stilles ved det vi kaller historien. Hvor den ene historiske stemmen kanskje krakelerer i alle de sporene, formasjonene og relasjonene den til enhver tid består av. For hvordan undersøke og utspørre hukommelsen, minnene våre, så vel som historien gjennom kunstneriske prosesser? Og hvordan undersøke minner som konstituerer vår individuelle hukommelse, men også skaper kollektive identiteter og forståelse av historien?
Oppsummert:
I «Her» utforsket jeg en spesifikk utøvers kropp og stemme som en minnebank.
I «Dobbeltportrett i rom» eksperimenterte jeg med å iscenesette lydlig et hus som ikke lenger finnes.
I «Arbeidstittel: Lilleaker Folkets Hus» tjente biografien til en spesifikk utøver som utgangspunkt for et mer kollektivt minnearbeid rundt arbeiderbevegelsen og Folkets Hus på Lilleaker utenfor Oslo.
I «Hinterland Archives» arbeidet jeg med et arkiv etter Christian Leden som inneholder 100 år gamle dokumentariske opptak, fotografier og filmer fra inuittkulturer.
I «Avstandsriss - Setesdal» undersøkte jeg sammen med en musiker et lydarkiv bestående norsk folkemusikk.
Erik Dæhlin, stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid 2016-2020 ved Norges musikkhøgskole
INTERVJU I BALLADE /
VIDEO: MØT EN FORSKER /
INTERVJU I NMHs MAGASIN PLING
Erik S. Dæhlin (f. 1976) har i sitt komponist- og kunstnervirke vært spesielt opptatt av instrumental- og musikkteatersjangrene, der utøverens performativitet utspilles i og forbi det musikalske materialet, og i sammenheng med den fremføringsformen som benyttes. Han skaper hybride kunstverk der det kompositoriske og regimessige arbeidet består i å sette en rekke lydlige, visuelle og tekstlige materialer i spill. Blant slike verker kan nevnes Our Picture is Continuous Fractions, Bildebeskrivelse, On Return to Scale, Desiring Machines, Absence is the Only Real og Forvandlinger. Dæhlin komponerer også solo- og kammermusikkverker, i tillegg til elektroakustisk musikk. Han har komponert verker for blant andre Karin Hellqvist, Håkon Stene, Ingfrid Breie Nyhus, Kringkastingsorkesteret, MiNensemblet, Oslo Camerata, Ensemble neoN, Liv Glaser, NING, Pinquins, BIT20 Ensemble og Oslo Sinfonietta. I 1997 var han en av stifterne av ensemblet NING. Dette ensemblet var i 15 års tid en arena der utforsking av sceniske verk og performative sammenhenger sto i sentrum (www.ningensemble.no). Erik Dæhlin har sin utdannelse fra Musikkonservatoriet i Tromsø (slagverk), Statens kunstakademi i Oslo og Norges musikkhøgskole (komposisjon). Ved sistnevnte studerte han med Olav Anton Thommessen, Asbjørn Schaathun og Henrik Hellstenius. Mer om Erik Dæhlins tidligere verk kan ses og leses på www.erikdaehlin.no.